Om valg til Stortinget 2025, om formuesskatt og arbeidende kapital

 

Det er få dager igjen før valgdagen 8. september. Verden trues av krig av et omfang vi må langt tilbake i historien for å finne noe som ligner. At det er krig i Ukraina, at Trump går av skaftet i USA med trusler om sanksjoner om ikke også vi i vårt land fører en politikk som USAs president og selvutnevnt verdens-hersker kan akseptere. Slik han gjør når han velger å stanse vindkraftprosjektet «Revolution Wind» utenfor Rohde Island som er 80% ferdig og der norske Equinor er nest største eier. Trump mener at vindmøller til havs er skjemmende basert på personlige erfaringer fra Scotland der de skjemmer utsikten og lager støy inn mot en av hans golfbaner. Men det er ikke bare vindturbiner som ergrer Trump. Han truer med økt toll på varer fra land som skattlegger og lager lover som er innrettet mot styring av digitale  tjenester og digitale markeder. Han truer også land som arbeider for å bli "grønnere". Her truer han med straffetoll mot land som legger begrensninger på bruk av kull, gass og olje. Nesten alle handelsavtaler USA har inngått den seneste tiden har inneholdt krav om at handelspartneren skal kjøpe store mengder olje og gass fra USA. Men Trumps påvirknings-agenda inneholder mer enn dette. Ego-opplevelsen hans er grenseløs og han bløffer mer enn han snakker sant. Det er direkte trist at han lyktes med sine toll-trusler overfor EU som valgte å aksepterte 15% toll på de fleste europeiske varer som eksporteres til USA samtidig som de ga løfter om investeringer for 600 milliarder dollar i USA, samt å kjøpe amerikanske energiprodukter for 750 milliarder dollar. Hva med det Grønne skiftet? Trump gir blaffen. Alt dette i følge Kjetil Johansen i Aftenposten Innsikt. EU burde heller enn dette truet med digitale skatter og restriksjoner på amerikanske teknologi-giganter, mener samme Johansen. Ikke vanskelig å være enig i det. Men nok om Trump.

Formuesskatt og "arbeidende kapital". Men tilbake til den hjemlige norske valgkampen. Her har formuesskatt og særlig beskatning av såkalt «arbeidende kapital» vært i fokus i debattene. «Arbeidende kapital» er det ikke lett å bli klok på så det kommer jeg tilbake til. Debatt har det også vært rundt hvem som kan, skal eller bør bli statsminister. Sylvi Listhaug eller Erna Solberg om det blir borgerlig flertall ved valget. Når dette er tema er det fristende å foreslå følgende quiz-utfordring: Hvor mange justisministre hadde Fremskrittspartiet da de sist hadde flere slike statsråder i regjering? Og hvem av disse statsrådene valgte selv å gå av for å unngå at det ble erklært mistillit.

Formuesskatt har vi hatt i Norge i over 100 år, og som nå fra 1892. Fra 1837 ble denne skatten krevet inn av kommunene. Staten tok over i 1892. Formuesskatten bidrar for tiden med ca. 30 milliarder av totalt 2250 milliarder kroner i inntekter til statsbudsjettet dvs. litt mer enn 1% av inntektene til statsbudsjettet. I 2023 var det 671.646 personer som betalte formuesskatt, dvs. 12,6% av befolkningen. Det var 48.284 flere personer enn året før. I snitt betalte disse 43.800 kroner i formuesskatt. Rundt halvparten betalte mindre enn 10.000 kroner. Det var samtidig 2700 personer som betalte mer enn en million kroner i formuesskatt. Gjennomsnittlig betalte disse 3.224.500 kroner i formuesskatt i 2023. Den sittende Støre-regjeringen har justert skattesystemet på flere måter. De har innført grunnrente på havbruk og en «exit-skatt" som ilegges personer som flytter fra Norge og har urealiserte gevinster på aksjer  eller andeler, de har økt utbytteskatten og redusert rabatten på verdsettelse av aksjer og eiendom. De største inntektene på statsbudsjettet er petroleumsinntekter, arbeidsgiver- og trygdeavgift, skatt på formue og inntekt og merverdiavgift. Disse inntektene utgjør til sammen 88 prosent av statsbudsjettets inntekter i 2025. Det meste av opplysning her stammer fra Mathias Ogres oppslag i Aftenposten 26. august i år.

Arbeidende kapital er et sentralt begrep i den pågående debatten rundt formuesskatten. Halvor Hegtun, også han i Aftenposten 26. august, har gjort et søk for å finne opprinnelsen til dette begrepet. Han begynner med Karl Marx som en gang på 1800-tallet mente at arbeiderne måtte forene seg mot «Kapitalen». Han ble motsagt av samtidige som mente at kapitaleierne var samfunnsbyggere, de skapte arbeidsplasser, vekst og velstand. Ifølge Hegtun er historien videre at et menneske i Norge senere en gang fant frem til det strålende uttrykket arbeidende kapital som altså er blitt dominerende begrep i denne stortingsvalgkampen. Når partiene på høyre-siden vil fjerne eller kutte formuesskatten, er poenget «å hjelpe den hardtarbeidende kapitalen før bedrifter og arbeidsplasser går til grunne». Alt ifølge Hegtun. Arbeidende kapital ble første gang brukt i Aftenpostens spalter i 1912. Blant annet er den internasjonalt arbeidende kapital en viktig freds-faktor i våre dager, sa Egede-Nissen da. To år etter var det verdenskrig. «Arbeidende kapital» ble glemt i Aftenposten helt til det dukket opp og ble allment anerkjent igjen 80år senere. Aftenpostens arkiv viser 48 treff for «arbeidende kapital» på 1990-tallet og 45 treff i årene 2000 til 2010. Etter dette tok det av. Fremskrittspartiet vil kutte hele formuesskatten. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil  ha formuesskatten bort fra den «arbeidende kapitalen», fra aksjer og driftsmidler, men ikke fra den «slappe kapitalen» som ikke jobber. Så da vet vi det.

Gaza og Netanyahus politiske overlevelse og Trumps "GREAT Trust"

 

Gaza og Netanyahus politiske overlevelse. The Economist 30. august i år inneholder en oppsummering av status for Israels krig mot palestinerne og Hamaz i Gasa og en antydning om vegen videre. Mye handler om Binyamin Netanyahu. En talspersoner for IDF (Israels militære styrker), Daniel Hagari hevdet allerede for et år siden (her fritt oversatt) «…at Hamas ikke kan kriges bort for så å forsvinne. Å hevde at dette er mulig er å kaste sand i øynene på Israels innbyggere. Hamas er en ideologi og ide som har dypt rotfeste i den palestinske befolkningen på Gaza-stripen. Slik ideologi lar seg ikke utslette». Uttalelsene fra Hagari er i ettertid kritisert av fremstående høyre-politikere i Israels regjering. Og statsminister Netanyahu, som hevder at IDF har drept minst 14 000 Hamas-krigere, og at man ikke vil avslutte krigen før Hamas militære- og kontrollerende ambisjoner er eliminert.

Politisk posisjon som vern mot rettsforfølgelse. The Economist hevder i sitt oppslag at Netanyahu styres av sin frykt for at han ikke vil kunne opprettholde sin politiske posisjon. Han ser frem mot nyvalg i oktober neste år. Om han avslutter krigen vil han umiddelbart miste støtte fra sine allierte høyreorienterte nasjonalister som i dag er med i regjeringen. Mister han sin politiske hovedrolle i Israel, mister han også sin immunitet og kan risikere å bli stilt for retten og dømt for korrupsjon. Netanyahu har for egen del lansert en plan der IDF skal starte forberedelsene til etablering av en «Humanitær by» i et lite hjørne syd på Gaza hvor Gazas gjenværende befolkning, drøyt 2 millioner mennesker, kan samles mens israelske tropper utsletter Hamas i resten av Gaza. IDF har så langt karakterisert dette forslaget som ugjennomførbart og ulovlig. Netanyahu foreslo deretter en mindre omfattende plan der man med fokus på Gaza city, der nå per dato omtrent halvparten av Gazas gjenværende befolkning oppholder seg. IDF-General Zamir protesterte også mot dette forslaget, men ble overhørt. IDF har i stedet iverksatt «Operation Gideons’s Chariots B som foreløpig bare er effektuert militært i utkanten av Gaza city.

Sverre Diesen mente Netanyahu startet en krig uten plan for avslutning. Sverre Diesen, tidligere norsk forsvarsjef, skrev 1. november i 2023 et debattinnlegg i Dagens Næringsliv med tittelen «Når taktikk blir strategi» som er verdt å lese i denne sammenheng. Israels gjengjeldelses-krig mot Hamas er utgangspunkt. Han mente da at krigen «illustrerer Israels forfeilede tro på kortsiktige, taktiske løsninger på et langsiktig, strategisk problem». Han mente at tragedien som utspiller seg i Gaza eksponerer «fanatismen til ekstremistene i Hamas», men også sviktende rasjonaliteten i Israels politikk overfor palestinerne. Hamas terroraksjon inne i Israel, mener Diesen, skapte en stemningsbølge i Israel som tvang regjeringen til å gå etter Hamas inne i Gaza. Det var ikke mulig uten humanitære konsekvenser som langt overstiger konsekvensene av Hamas opprinnelige angrep. Diesen mener at Netanyahu og de ultra-ortodokse kreftene som holder ham ved makten ikke har planer om å behandle palestinerne anstendig. For de ortodokse dreier det seg om å fordrive palestinerne fra hele området mellom Jordan-elven og Middelhavet, som de mener de har historisk rett til. Diesens budskap er at Netanyahu og hans støttespillere har satt i gang en krig uten å tenke på hvordan de skal kunne komme ut av den. Sett fra nåtiden ser det ut som Diesen var ganske så klartenkt i sin analyse i 2023.

Trump vil ta over Gaza og bygge ferieparadis. Trump har igjen meldt seg på med ideen om å ta over Gaza-stripen etter krigen og iverksette en plan som nå heter "GREAT Trust". Kort fortalt: USA vil administrere Gaza-stripen i 10 år mens området gjøres om til turist-resort. Befolkningen på Gaza kan "frivillig" dra til andre land og få økonomisk kompensasjon. Eller de kan velge å bli på Gazastripen i trygge soner mens seks til åtte "smarte byer" bygges i Gaza. Deretter vil palestinere som velger dette alternativet få utdelt leilighet. Israel inviterer nå Influencere med store følger-skarer fra USA til Gaza for å sikre positiv omtale av planene og det som nå foregår på Gaza.

Putins nye fortelling om krigen i Ukraina etter møtet med Trump, og om Nobels Fredspris

Etter møtet med Trump 15. august har Putin nå lagt til en ny fortelling i sin omtale av krigen i Ukraina. Han refererer til en samtale med Joe Biden, da denne var president i USA, og som etter hva Putin sier skal være dokumentert, men der han i sin fremstilling bare presenterte konklusjonen han nå trekker etter sin nylige samtale med Trump. Samtalen med Trump mener han var tidsriktig og fordelaktig. Samtidig gir han Biden skylden for at invasjonen av Ukraina ble iverksatt og hevdet at dersom Trump hadde blitt valgt som president i 2020 ville det ikke blitt noen krig i Ukraina. Han hevder at han selv og Trump 15. august i år engasjerte seg i ærlige diskusjoner om konflikten i Ukraina og antydet at Russland og USA nå var nærmere nødvendige avgjørelser om å finne en løsning. Putin hevdet videre at krigen og krisen bare kan ende dersom rot-årsakene adresseres og viste her til forhold som stresser Russlands sikkerhetsproblemer og som hadde fremmet konflikten som en tragedie mellom «broderlige nasjoner». Han fremførte for anledningen sine synspunkter på engelsk med klar adresse til et vestlig publikum.

Lavrov i 2022: Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet framprovoserte Russlands spesialoperasjon i Ukraina. I 2022 var det Russlands utenriksminister som frontet med forklaringen på Russlands vegne om hvorfor Russland måtte invadere Ukraina. Han hadde vært Russlands utenriksminister siden 2004. Han ble utnevnt av Putin og var før denne utnevnelsen i ti år Russlands FN-ambassadør. Han er fortsatt Russlands utenriksminister. Lavrov hevdet i 2022 at Russland ikke hadde angrepet Ukraina og at Russland ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i Ukraina. Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen. Lavrov hevdet under et intervju at Vesten ved å støtte opp om det russofobiske neo-nazistiske regimet i Ukraina, ved å forsyne disse med våpen, og å gjøre Ukrainas landområder til et springbrett for å omringe Russland, ikke ga Russland andre valg enn å iverksette en militær spesialoperasjon. Formålet med denne var velkjent ifølge Lavrov. Den var nødvendig for å beskytte befolkningen i Donbas, og for å eliminere trusler mot Russlands sikkerhet og for å demilitarisere og denazsifisere Ukraina. Han understreket i intervjuet i 2022 at Det kollektive Vesten, ledet av USA, åpent da forsøkte å nedkjempe Russland på slagmarken og at USA og dets allierte med dette var villig til å ofre Ukraina for å nå sine geopolitiske mål. Mer om dette for spesielt interesserte her.

Ulike syn på «Odessa massakren» i 2014 hører også med i fortellingen om hva som ledet frem til Russlands spesial-operasjon i Ukraina i 2022. RT, i 2014 Russia Today, den russiske nyhetskanalen, presenterte 2. mai i 2014 et oppslag med tittelen «Burned alive: «How the 2014 Odessa massacre became a turning point for Ukraine»». Historien var i en versjon at et sammenstøt mellom aktivister fra ulike leire i tilknytning til valget i Ukraina i 2014 førte til massemord i Odessa og at de som sto bak udåden aldri ble straffet. «Anti-kupp aktivister», som var tilhengere av tidligere president Yanukovich, som da allerede hadde flyktet til Russland, søkte tilflukt og barrikaderte seg i en fem-etasjers bygning tilhørende Odessas Handelsforeningen. Angriperne satte fyr på barrikadene og på telt i gatene. Ifølge ulike kilder omkom 48 mennesker, derav 42 i Handelsforeningens hus. På da norske Steigan.no ble historien fortalt slik: «2. mai 2014 satte nazistiske pøbler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende navn på russisktalende). Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble nesten femti mennesker drept av nazipøblene den dagen. Det var den verste nazimassakren etter andre verdenskrig». Men også andre versjoner av det som skjedde i Odessa ble presentert. Norske VG omtalte saken slik under tittelen «Den påståtte «massakren»: «Vladimir Putin og andre i Kreml bruker tragedien i Odessa 2. mai 2014 som et bevis på at Ukraina er fullt av nynazister som må stoppes. I virkeligheten var det slutten på et regelrett slag i sentrum av byen, knyttet til et forsøk på å opprette en separatist-republikk». Samme hendelse, ulike fortolkninger, beskrivelser og ulike konklusjoner. De aller fleste vil trolig være enige om at det som skjedde denne dagen i Odessa lå langt utenfor grensen av det akseptable. Hendelsen og omtalen illustrerer imidlertid den svenske antropologen  Elzbieta Drazkiewics påvisning av at samme hendelse kan utnyttes til å trekke vidt forskjellige konklusjoner og konsekvenser. Var aktørene Maidan-aktivister og anti-Maidan-aktivister eller var de Nasjonalister eller Nazister? Var hendelsen en massakre eller et sammenstøt med svært dramatiske, uheldige og beklagelige konsekvenser?  Ordene som velges er avgjørende for fortolkningen og forståelsen og hva historien kan brukes til. 

Populære og upopulære politiker i ukrainsk politikersirkus. Da Volodymyr Zelenski, som frem til da var mest kjent som TV-skuespiller, vant presidentvalget i Ukraina i 2019 med sitt slagord «Jeg er en av dere» markerte han seg som en «ikke-politiker» i et land der politikere i sin alminnelighet ikke var og er særlig populære. Han lykkes med å utmanøvrere de to hovedaktørene i opposisjonen som eksisterte i ukrainsk politikk, sittende president Petro Poroshenkos «Europeiske Solidaritet» og den pro-russiske og anti-vesten bevegelsen OPSZ («Opposisjons Plattform for Livet») ledet av Victor Medvedchuk. Den ukrainske filosofen og journalisten Vlodymar Yermolenko, som denne analysen er hentet fra, trekker også frem Yulia Tymoshenko som en politisk aktør i Ukraina. Hun var sentral aktør under den Oransje Revolusjonen i 2004-2005. Da ble den sittende statsministeren Viktor Janukovitsj beskylt for valgfusk og etter hvert tvunget til å gå av for å bli erstattet av Viktor Jusjtsjenko, med fortid som Statsminister. Han ble bevislig forgiftet under valgkampen, men ble endelig valgt i en tredje valgomgang initiert av Høyesterett. Janukovitsj som "rømte" fra Kiev om natten 21. februar i 2014, ledsaget av russiske sikkerhetsstyrker, landet først i Karkov på "offisielt besøk", men 25. februar samme år rapporterte russiske medier at han befant seg på et hotell i Moskva og senere at han var innkvartert på landstedet til den russiske presidenten. Janukovitsj ble senere etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.  Jusjtsjenko stilte som kandidat også i valget i 2010, men fikk liten oppslutning. Yermolenko har hevdet at Ukrainas politikk, ikke drives av ideer eller ideologier, men snarere av personligheter og penger.

Flytte soldater, droner og bomber, eller dialog og Nobels Fredspris? Kanskje er det slik at for å forstå Putin og Russlands posisjoner i forhold til Ukraina må vi ha med oss både historien tilbake i tid, i nær fortid og samtid. Denne posten er så langt ment som et bidrag. Trump for sin del synes for tiden å være mest opptatt av sin rolle som fredsskaper og etter egen vurdering som soleklar kandidat til Nobels fredspris. Tre norske historikere Ivar Libæk, Asle Sveen og Øivind Stenersen tar opp "Fredspris til Donald Trump" som tema i et debattinnlegg i Aftenposten 18. august i år. De skriver at helt siden den første fredsprisen ble tildelt i 1901 har prisen belønnet  arbeidet for internasjonalt samarbeid, frihandel, nedrustning og brorskap mellom folkene. To ganger er prisen tildelt forsvarere av demokrati og ytringsfrihet. Dette er i følge historikerne idealer som Trump i sin politiske karriere har kastet vrak på. Han har blant annet nektet å godkjenne et demokratisk valg og inspirert sine tilhengere til å begå statskupp. Han har nylig nedlagt amerikansk u-hjelp og innført sanksjoner mot ICC og truet med å forfølge domstolens dommere og deres familier, bare for å ha nevnt noen av innvendingene de har mot Trump som kandidat til prisen. Historikerne konkluderer med at "Et mentalt sammenbrudd", i komiteen som tildeler prisen, må til for å Trump skal få oppfylt sin drøm om å motta denne prisen.

Om å stoppe kriger og om å skape fred. Ivo Daalder som var USAs NATO-ambassadør under Clinton og Obama og er tilknyttet Harvard universitetet, og som står bak podcasten «World Review with Ivo Daalder» har også omtalt Trumps anstrengelser for å bli tildelt Nobels Fredspris. Han hevder at Trumps ønske om å være «peacemaker-in -chief» bygger på en misforståelse av at når krigshandlinger avsluttes blir det automatisk fred. Trump har nylig skrytt av at han har «stopped six wars», i gjennomsnitt en per måned, og mener at han med en slik suksess burde fortjene en fredspris. Daalders poeng er at å avslutte en krig, ikke er det samme som fred.

Å skape varig fred er langt mer komplisert. At India og Pakistan avsluttet krigshandlingene i mai innebærer ikke at konflikten dem imellom om f.eks. Kashmir er løst. Her har det vært gjentatte konflikter i mange ti-år tilbake i tid. India, for sin del, avviser at USAs og Trumps engasjement var et positivt bidrag. Trumps beslutning om å bombe Irans atomanlegg satte sluttstrek for Israel og Irans gjensidige bombe-raid. Men Israel har reservert seg retten til å bombe Iran dersom landet gjenoppbygger sin atom- og våpenindustri. Og slik fortsetter Daalder å avvise Trumps påståtte fredsskapende virksomhet i konflikten mellom Rwanda og Kongo. Avtalen som her ble inngått gjelder mineralutvinning og -flyt og profitt, mer enn fred. Og det foregår fortsatt krigshandlinger initiert av parter som ikke var tatt med i forhandlingene. I forhandlinger rundt konfliktene mellom Cambodia og Thailand la både Kina og Malaysia press på partene. Trump bidro med en handelsavtale. Det kan imidlertid se ut som en fredsavtale mellom Armenia og Azerbaijan kom i stand under Trumps medvirkning og samtidig la til rette for å åpne en transitt korridor mellom Azerbaijan og enklaven Nakhchivan som vil få navnet "Trump Route for International Peace and Prosperity", i følge Det Hvite Hus. Men når dette skrives er det noe usikkerhet knyttet til realiseringen av "Trump Route". 

Trumps skryt om å ha avsluttet seks kriger på seks måneder er uavhengig av dette mer opp-skryt en realiteter. Fakta er, ifølge Daalder, at selv om han hadde lykkes med å få slutt på disse krigene så ville det fortsatt hvile en mørk skygge over det faktum at han ikke lykkes med få avsluttet de to krigene han har annonserte at han skulle finne en løsning for, krigene i Ukraina og Gaza. Og vi kan også tilføye, det som nå foregår på Vestbredden, etter at Trump og USA i FN har erklært at Vestbredden er gitt Israel av den allmektige. Der er det heller ikke fred. Amerikansk-fødte Saif Musallet som var på besøk hos sin mor og slektninger på Vestbredden ble slått ihjel av israelske bosettere som senere hindret ambulanser og helsepersonell fra å gi ham livreddende hjelp. Nylig har man i Israel også gitt klarsignal til å bygge en ny bydel for nye jødiske bosettere. Denne vil blokkere veier mellom de palestinske bosettingene på Vestbredden.

The Economist: Noen bør snakke med noen i Oslo. The Economist foreslår i sin utgave 23. august i år at europeiske statsledere bør erklære at det støtter opp om Trump som kandidat til Nobels Fredspris i brev til komiteen som står bak tildelingen og samtidig hvisker Trump i øret at «Noen» har snakket med noen i Oslo om dette. Trump vil, tror man, sette pris på dette og kanskje levere en innsats for å få på plass den freden i Ukraina han så lenge har annonsert at han kan og vil få på plass.

Trump og Putin skal møtes for å få slutt på krigen i Ukraina. Hva skal vi tro om utfallet?

Det er uklart hvem som ellers skal delta i disse forhandlingene, om f.eks. Ukraina vil være representert. Russlands korrespondent Per Kristian Aale i Aftenposten skriver at Trump fremstiller seg selv som en mester i forhandlinger, men at historien viser noe helt annet. Siden i januar har Trump satt mange frister for Russland til å avslutte krigshandlingene. Heller enn å gjøre det har Russland trappet opp krigshandlingene med angrep på sivile mål i Kyiv. Steve Witkoff som er utpekt av Trump for å møte russerne har hatt fem møter med Putin uten at man er kommet videre i fredsforhandlingene. Russerne har hele tiden hevdet at et møte mellom Putin og Trump må forberedes grundig og at det meste må være avtalt på forhånd. Kravene som stilles av Putin er at Ukraina må slutte å gjøre motstand. Vesten må stanse våpen-leveransene til Ukraina og Kyiv må akseptere Russlands vilkår. Putin tror han er i ferd med å vinne krigen. Generalene hans skal ha sagt at den Ukrainske fronten kan komme til å kollapse i løpet av de to til tre neste månedene. 

Donald Trump og Vladimir Putin lever i forskjellige verdener, men er like på mange andre måter, også når det gjelder måten å leve på. Dette er tema for en tidligere post på denne bloggen. Dessuten er de felles om å produsere "sanne historier". Putin hevder at Kyiv og Ukraina styres av fascister og på den måten henter han støtte i Russland for sin krig i Ukraina. Han dramatiserer historien med å legge til at Europa deltar aktivt i kampen mot Russland. Han får god støtte fra Den russisk ortodokse kirken som er opptatt av å ta vare på russiske verdier i en kamp mot Europeisk forfall. Trump fra sitt ståsted har klart å vinne oppslutning blant sine velgere med historier om "Sumpen i Washington" som har sugd til seg tusenvis av byråkrater og politikere som tjener stadig mer og gir seg selv feite velferdsgoder, og har totalt mistet kontakten med velgerne og folket de skal tjene. Trump rydder nå opp ved hjelp av DOGE og en strøm av president-ordre.

I perioder har Trump beundret Putin som han gjorde da Putin senest invaderte Ukraina. Hans kommentar den gang var “I went in yesterday and there was a television screen, and I said, ‘This is genius.’ Putin declares a big portion of Ukraine — Putin declares it as independent. Oh, that’s wonderful,” Og han fortsatte: "I said, 'How smart is that? And he’s gonna go in and be a peacekeeper. ... We could use that on our southern border. That’s the strongest peace force I’ve ever seen. There were more army tanks than I’ve ever seen. They’re gonna keep peace all right». Senere kom han med følgende kommentar og forklaring på at dette i det hele tatt kunne skje: «Well, what went wrong was a rigged election and what went wrong is a candidate that shouldn’t be there and a man that has no concept of what he is doing». Han snakker her om Biden, og videre om invasjonen sier han: «By the way, this would never would have happend with us. Had I been in office, not even thinkable. This would never had happend».

Nå er det snart fredag 15. august fastsatt som dag for møte mellom Trump og Putin om Ukraina. De fleste som mener noe om dette mener at dette er et sjeldent dårlig forberedt møte når man tar hensyn til hva det skal forhandles om, nemlig å få slutt på krigen i Ukraina. Trump har hevdet at en fredsavtale mellom Russland og Ukraina er "svært nær", men samtidig at det vil innebære "territorielle bytter til det bedre for begge parter". Putin krever at Ukraina gir fra seg territorium før han i det hele tatt vil vurdere våpenhvile. Det hører med til saken at Putin og og Russland i 2024 gjennomførte valg i områdene som da var okkupert. Dette valget "vant" Putin. Zelenskyj har avvist bytter av territorium. Hvordan det kan skapes fred ut fra slike posisjoner er det vanskelig å se for seg.

Siste nytt om Nobelpriser og atomvåpen-avtaler. Dagens Næringsliv kan 15. august avsløre at Trump i en telefonsamtale med Jens Stoltenberg skal ha snakket om Nobelprisen og tollsatser. Det er ingen hemmelighet at Trump er svært opptatt av Nobel-prisen, og at han lenge har ment seg fortjent til å få den. Til samme tid kan vi lese på internasjonale nyhetskanaler at Putin har antydet muligheter for at Russland og USA kan inngå en avtale om å kontrollere mengden atomvåpen. Tilfeldig sammentreff eller? 

Donald Trump er ingen klovn, snarere dommer og hevner

 

Donald Trump er ingen klovn var tittelen på Kjetil B. Alstadheims Kommentar i Aftenposten 19. juli i år. På kjøleskapet mitt har jeg lenge hatt en kjøleskapsmagnet med teksten «ELECT A CLOWN – EXPECT A CIRCUS». Trump er her fremstilt med rød klovne-nese, klovnehatt og klovnesminke, hvit med rød-farget avgrensning. Den er datert 2017 og stammer derfor fra Trumps forrige periode som USAs president da trolig mange mente dette var en ganske treffende kommentar. Men hva nå? Alstadheim støtter seg til en uttalelse fra Tim Cunningham som er styreleder for Klovner uten grenser. Cunningham skriver, i Alstadheims oversettelse, «at klovner av ymse slag prøver å spre glede og livsgnist og avkobling. Klovner – gjerne med altfor store sko – sparker ikke nedover. Gjør de narr av noen, er det som regel seg selv». «Slemme klovner som The Joker i «Batman» er bare vrengebilder og ikke ekte vare», fortsatt ifølge Cunninham. Aldstadheim går videre i sitt resonnement rundt Trump og hans nærmeste krets. Han mener at det også blir feil å kalle de som omgir Trump for hoffnarrer. Han viser til en pressekonferanse etter Nato-toppmøtet i Haag. USAs forsvarsminister Pete Hegseth og utenriksminister Marco Rubio var til stede og lo av vitsene til Trump, men sa ellers lite. Alstadheim viser til at hoffnarrens rolle var å være den som kunne «kritisere kongen og fortelle ham sannheten, innpakket og ufarliggjort i tull og fjas». Hoffnarrens rolle var å være «en kanal for sannhet inn til herskeren, men i en form som ligner mest på satire». Hegseth og Rubio fremsto ikke som narrer følge Alstadheim, snarere som «catch-farts» (på norsk: Prompefangere), som prøver å gjøre seg likt av sin herre.

Dommeren og Hevneren Donald Trump. I en tidligere post på denne bloggen har jeg referert til debatt rundt hva som egentlig er Trumps politiske ståsted. Her har det blitt slått fast at Trump ikke kan klassifiseres som populist og heller ikke som fascist. En rekke andre fremstående posisjoner som konge og pave er også avvist, men det er klart at Trump har et sterkt ønske om å bli tildelt Nobels Fredspris. Han har gitt uttrykk for at han liker å sammenligne seg med Nelson Mandela som fikk prisen i 1993 sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk. Den seneste tiden har Trump vist seg frem i rollene som Over-Dommer og Hevner. I en selvoppnevnt rolle som verdens overhode med fullmakt til å korrigere og evt. sanksjonere. Trump undertegnet 6. februar i år en president-ordre om sanksjoner mot ICC, den internasjonale straffedomstolen i Haag. Her varslet han straffetiltak mot personer som jobber for domstolen og deres familiemedlemmer. Begrunnelsen er at ICC ifølge president-ordren har «iverksatt ulovlige og grunnløse handlinger mot USA og våre nære allierte Israel». USA vil iverksette konkrete og betydelige tiltak mot de som er ansvarlig for «ICCs overtredelser». Men det stopper ikke her.  Den italienske juristen og menneskerettighets-eksperten Francesca Albanese har kritisert Israel og USA i sin rolle som FNs spesialrapportør for situasjonen for menneskerettigheten i de palestinske områdene okkupert av Israel. Hun nektes nå innreise til USA. Eventuelle verdier hun har i USA blir frosset har USAs utenriksminister Marco Rubio kunngjort. Sist ut er Trumps angrep på grønn energi og særlig vindkraft til havs og nasjoner som satser på vindkraft. Vindturbiner skjemmer utsikten fra hans golfbane i Skottland og bør forbys.

Trump har hatt samtaler med Brasils president Lula da Silva om tollsatser, men også om tidligere president Jair Bolsonaro som skal stilles for retten for et kuppforsøk 8. januar 2023. Trump vil ha tiltalen mot Bolsonaro lagt bort. Bolsonaros sønn lever i USA og er tett koplet til MAGA-bevegelsen og har bidratt til at Trump truet Brasil med 50% toll om ikke tiltalen bla frafalt. Lula skal ha avvist både toll-trusselen og kravet om at tiltalen skal legges bort. Det hører til saken at Brasil har en konstitusjon som gjør at Lula ikke kan gripe inn i rettsaken mot Bolsonaro. Rettsforfølgelsen er styrt av en uavhengig Høyesterett. Enda mer hevngjerrighet: Trump har selv nylig publisert et video-klipp på sin egen medie-kanal som ut fra den medfølgende omtalen viser tidligere president Obama bli arrestert og lagt i håndjern anklaget for å ha samarbeidet med russerne for å påvirke utfallet av presidentvalget i 2016. Påstandene om en slik aktivitet fra Obamas side er avvist for lengst, men Trump gir seg ikke.

Kognisjon og kognitive talenter - Snakk med deg selv og si det høyt!

 

Å snakke til deg selv kan være en måte å styrke din selv-innsikt, hukommelsen og enda mer. Dette ifølge psykologen Robert N. Kraft i en artikkel i tidsskriftet Psychology Today utgave august 2025. Kraft er professor emeritus i kognitiv psykologi ved Otterbein University i Westerville i Ohio, USA. Kraft hevder at vi alle egentlig snakker med oss selv. Vår «indre stemme» kommenterer løpende våre erfaringer, vår adferd og hva vi tror på. Denne «indre dialogen» opptar en stor del av vårt våkne liv og de fleste av oss aksepterer dette som en naturlig dominant form for tankevirksomhet. Men mange, og kanskje de fleste av oss, er forsiktige med å snakke om dette med hørbar stemme fordi vi ønsker å beholde denne dialogen som noe privat.

Vi har to selv, en som snakker og en som lytter. Når vi snakker med oss selv, hvem er det da som snakker og hvem lytter? Kraft mener man kan argumentere for at vi fra naturens side er utstyrt med to selv. Han viser til begreper som selvkontroll, selvkritisk som eksempler på denne tosidigheten, og som bevis for at vi, de aller fleste av oss naturlig snakker til oss selv. Forskning viser at det å snakke høyt til seg selv er den sikreste måten å hente ut fordelene ved å snakke til seg selv.

Syv gode grunner til at vi bør snakke til oss selv. Ifølge Kraft lærer vi raskere og mer effektiv om vi snakker høyt til oss selv når vi skal lære noe nytt eller tilegne oss nye egenskaper. Komplekse aktiviteter utføres lettere om vi samtidig snakker til oss selv. Ved å snakke høyt til oss selv kan vi lettere bearbeide overraskelser og stressende utvikling knyttet til relasjoner eller sykdom. Ved å snakke høyt til oss selv blir vi bedre i stand til å forbedre det vi yter som idrettsutøvere, musikere, skuespillere o.l. Å snakke høyt til oss selv kan gjøre det lettere å mestre vanskeligheter. Negativ selv-omtale er skadelig, men ved å sette ord på og omtale det negative kan det bli lettere å korrigere egen atferd. Ved å snakke til oss selv kan vi også bruke ordene til å distansere oss fra væremåter vi ønsker å korrigere. Alt her ganske fritt og forkortet oversatt fra Krafts artikkel i Psychology Today. Og som en oppfølger til en post publisert på denne bloggen i juni 2025 om å ta styringen over emosjonene dine og bli lykkeligere.

Alternativ til å snakke til seg selv. Synes du det er ugreit å snakke høyt til deg selv finnes det alternativ. Du kan for eksempel utvikle din følelsesmessige intelligens gjennom emosjonell erfaringsutveksling. Eller utvikle dine karriere-ankere etter Edgar Scheins oppskrift. Begge er alternative muligheter for egenutvikling.

Nå tar KI av eller???

 

Nå har vi KI med selvforsterkende forbedring. Onsdag 21. august 2024 kunne Aftenposten fortelle oss at Google Gemini nå har begynt å designe forbedringer av seg selv. OpenAI-sjefen Sam Altman tror hele yrkesgrupper vi forsvinne. Siden 1965 har de som kaller seg eksperter på slikt snakket om et punkt i utviklingen der datamaskiner blir så avanserte at de kan designe bedre utgaver av seg selv, såkalt selvforsterkende forbedring. Fra da av vil maskinenes intelligens øke med eksplosiv hastighet. Nå kommer også systemer som ikke trenger treningsdata, de kan generere disse selv. Vi er inne i en fase der det ikke tar mer enn 2-4 uker mellom hver gang en ny modell lanseres som er smartere enn den sist lanserte før. Google, Anthropic og OpenAI veksler om ledertrøyen. Altman mener imidlertid at vi fortsatt bare er på «larvestadiet» når vi ser fremover. Vi er forbi «hendelseshorisonten», takeoff har begynt. Menneskeheten er nær ved å bygge en digital superintelligens.

Men livet vi lever vil ikke forandre seg. Altman tror at livet i 2030-årene på mange måter ikke blir så forskjellig fra det livet vi lever i dag. Men prisen på intelligens vil nærme seg null og  yrkesgrupper kommer til å forsvinne. Vi kommer til å løse partikkelfysikk det ene året og starte koloniseringen av rommet det neste. KI-modellene vil bli 10 ganger mer effektive hver 12. måned. Prisen på intelligens synker med 99% på to år. Alt dette en forkortet utgave av oppslaget i Aftenposten. Her må vi ikke glemme hva Sam Altman lever av og at andre KI-forskere har helt andre og mer konservative tidslinjer. To KI-forskere som heter Ege Erdil fra tenketanken Epoch og Tamay Besiroglu i Epoch AI har anslått at det mest sannsynlig er 30 år frem til noe som ligner på en intelligenseksplosjon. Jeg har blogget om Sam Altman tidligere på denne bloggen i april i fjor da han var på det som ble kalt AI-turne i Europa. Mer om det finner du her om du er interessert.

Når snøballen ruller. Bjørn Vassnes, vitenskapsskribent i Klassekampen, skrev 19 juni i år et innlegg under tittelen «Når snøballen ruller». Han avslutter med å skrive: «Faren med KI ligger ikke først og fremst i at de skal «ta over», bli mer intelligente enn oss, men at de faktisk ikke handler intelligent». Han innleder med å advare mot situasjoner der noen med spesielle økonomiske interesser bringer seg i en posisjon der de kan påvirke de som bestemmer. Han bruker skjerm- og databruk i skolen som eksempel. Allerede tidlig på 2000-tallet hadde vi seriøs forskning som advarte om negative følger av skjerm- og databruk, spesielt for unge. På tross av dette ble «digitale ferdigheter» etablert som grunnleggende ferdighet i skoleverket uten en nærmere utredning av hva dette innebar. Evnen til å bruke teknologien kritisk og å vite når denne ikke skulle anvendes var ikke viktig. Man tenkte heller ikke at de digitale hjelpemidlene elevene lærte å bruke, ville være utdaterte lenge før de skulle ut i arbeidslivet eller at dette gikk på bekostning av andre grunnleggende ferdigheter. Konsekvensen ser vi i dag ifølge Vassnes i form av synkende lese- og skriveferdigheter. Smarttelefonen og sosiale medier fulgte og ble umulig å begrense. Det gikk, igjen ifølge Vassnes, mange år med mye forskning som påviste de negative effektene av disse (u)sosiale mediene – før skolemyndighetene begynte å gripe fatt i dette.

Vil ikke ha KI i skolen. Vassnes skriver en advarsel til de som nå måtte utsettes for press til å innføre KI i skolen. Han hevder at KI nok kan oppdage statistiske mønstre, men at KI ikke forstår hva disse mønstrene kommer av og slik kan komme til å presentere absurd lærdom slik som en KI nylig gjorde som fant korrelasjon mellom aksjekurs-svingninger og temperaturer i en småby i Montane, og handlet aksjer ut fra dette. Jeg har presentert Vassnes som kritiker av bruk av kunstig intelligens tidligere i en post fra juni 2023. Mer om dette finner du her om du er interessert.

Mytene om kunstig intelligens (AI) er myter. I 2021 utga Erik J. Larson boken «The Myth of Artificial Intelligence». Larson hadde da bak seg to AI-startups. Han hadde, da boken ble utgitt, bak seg tester av AIs grenser gjennom arbeid ved IC2, en teknologi-inkubator ved University of Texas i Austin. Han skriver blant annet, her fritt oversatt, Myten om AI er ikke at AI er mulig. Fremtiden til AI er vitenskapelig sett usikker og den er ikke at vi først vil få AI som tenker som mennesker og deretter AI som er super-intelligent. Dette er forestillinger som er skapt av mennesker som ser seg tjent med slike forestillinger og som tjener penger ved å presentere slike forestillinger. Alt vi vet så langt er at menneskelig intelligens og dagens maskin-intelligens er radikalt forskjellige. Spranget fra AI i dag til menneskelig sunn fornuft krever noe helt annet enn den teknologiske utvikling vi i dag ser, gjør oss nytte av og opplever. Mye tyder på at vi som mennesker har utfordringer med å forstille oss fremtiden. Kanskje slår det inn også her. Og når det gjelder spørsmål om mennesker vil miste jobber i hopetall er det lite som skulle tilsi at dette vil være en effekt av kunstig intelligens tar over. Historiske erfaringer med ny teknologi støtter ikke en slik utvikling.

Four Truths of the Storyteller. I 2007 desemberutgaven av Harvard Business Review, det er lenge siden, men dukket opp under en nylig opprydning i mitt arkiv. Kanskje er forfatteren Peter Gruber nær ved å kunne forklare oss hvorfor et budskap som formidles i 2025 er at superintelligent AI snart vil forandre både jobbene våre og livet vårt. Peter Gruber hevdet i 2007 at han hadde vært så heldig at han hadde fått arbeide med noen av verdens mest talentfulle storytellers, mange av dem var virksomhets-ledere, og fra disse hadde han fått innsikt i alkymien bak oppsiktsvekkende historier. Alkymi er ifølge ordlister en kombinasjon av filosofiske betraktninger, mystisisme og kjemisk viten. For ledere er storytelling en aksjonsorientert kraft rettet mot å gjøre drømmer om til mål og deretter til resultater. Autensitet er en avgjørende kvalitet for en storyteller. Vedkommende må være kongruent i sin fremstilling noe som forenklet betyr at det en sier, hvordan en sier det, og kroppsspråket, alt samsvarer. Du må identifisere ditt publikums emosjonelle behov og ønsker å møte dem med integritet, ikke bare med fakta, men også med forståelse for deres emosjonelle behov. Alle storytellere deltar i forventnings-management-virksomhet og har ansvar for å lede tilhørerne effektivt gjennom en historie-opplevelse som inkorporerer både overraskelser og oppfyllelse av forventninger. Du må som storyteller frembringe ditt budskap i en interaktiv fasong som innebærer at dine tilhørere opplever at de har vært med på å skape historien. Alt dette fritt oversatt og sterkt forkortet. Kan det være slik at frem-fortellingen av hva vi nå kan vente oss fra AI fronten først og fremst er storytelling? Tanken har vært der før.