Om valg til Stortinget 2025, om formuesskatt og arbeidende kapital

 

Det er få dager igjen før valgdagen 8. september. Verden trues av krig av et omfang vi må langt tilbake i historien for å finne noe som ligner. At det er krig i Ukraina, at Trump går av skaftet i USA med trusler om sanksjoner om ikke også vi i vårt land fører en politikk som USAs president og selvutnevnt verdens-hersker kan akseptere. Slik han gjør når han velger å stanse vindkraftprosjektet «Revolution Wind» utenfor Rohde Island som er 80% ferdig og der norske Equinor er nest største eier. Trump mener at vindmøller til havs er skjemmende basert på personlige erfaringer fra Scotland der de skjemmer utsikten og lager støy inn mot en av hans golfbaner. Men det er ikke bare vindturbiner som ergrer Trump. Han truer med økt toll på varer fra land som skattlegger og lager lover som er innrettet mot styring av digitale  tjenester og digitale markeder. Han truer også land som arbeider for å bli "grønnere". Her truer han med straffetoll mot land som legger begrensninger på bruk av kull, gass og olje. Nesten alle handelsavtaler USA har inngått den seneste tiden har inneholdt krav om at handelspartneren skal kjøpe store mengder olje og gass fra USA. Men Trumps påvirknings-agenda inneholder mer enn dette. Ego-opplevelsen hans er grenseløs og han bløffer mer enn han snakker sant. Det er direkte trist at han lyktes med sine toll-trusler overfor EU som valgte å aksepterte 15% toll på de fleste europeiske varer som eksporteres til USA samtidig som de ga løfter om investeringer for 600 milliarder dollar i USA, samt å kjøpe amerikanske energiprodukter for 750 milliarder dollar. Hva med det Grønne skiftet? Trump gir blaffen. Alt dette i følge Kjetil Johansen i Aftenposten Innsikt. EU burde heller enn dette truet med digitale skatter og restriksjoner på amerikanske teknologi-giganter, mener samme Johansen. Ikke vanskelig å være enig i det. Men nok om Trump.

Formuesskatt og "arbeidende kapital". Men tilbake til den hjemlige norske valgkampen. Her har formuesskatt og særlig beskatning av såkalt «arbeidende kapital» vært i fokus i debattene. «Arbeidende kapital» er det ikke lett å bli klok på så det kommer jeg tilbake til. Debatt har det også vært rundt hvem som kan, skal eller bør bli statsminister. Sylvi Listhaug eller Erna Solberg om det blir borgerlig flertall ved valget. Når dette er tema er det fristende å foreslå følgende quiz-utfordring: Hvor mange justisministre hadde Fremskrittspartiet da de sist hadde flere slike statsråder i regjering? Og hvem av disse statsrådene valgte selv å gå av for å unngå at det ble erklært mistillit.

Formuesskatt har vi hatt i Norge i over 100 år, og som nå fra 1892. Fra 1837 ble denne skatten krevet inn av kommunene. Staten tok over i 1892. Formuesskatten bidrar for tiden med ca. 30 milliarder av totalt 2250 milliarder kroner i inntekter til statsbudsjettet dvs. litt mer enn 1% av inntektene til statsbudsjettet. I 2023 var det 671.646 personer som betalte formuesskatt, dvs. 12,6% av befolkningen. Det var 48.284 flere personer enn året før. I snitt betalte disse 43.800 kroner i formuesskatt. Rundt halvparten betalte mindre enn 10.000 kroner. Det var samtidig 2700 personer som betalte mer enn en million kroner i formuesskatt. Gjennomsnittlig betalte disse 3.224.500 kroner i formuesskatt i 2023. Den sittende Støre-regjeringen har justert skattesystemet på flere måter. De har innført grunnrente på havbruk og en «exit-skatt" som ilegges personer som flytter fra Norge og har urealiserte gevinster på aksjer  eller andeler, de har økt utbytteskatten og redusert rabatten på verdsettelse av aksjer og eiendom. De største inntektene på statsbudsjettet er petroleumsinntekter, arbeidsgiver- og trygdeavgift, skatt på formue og inntekt og merverdiavgift. Disse inntektene utgjør til sammen 88 prosent av statsbudsjettets inntekter i 2025. Det meste av opplysning her stammer fra Mathias Ogres oppslag i Aftenposten 26. august i år.

Arbeidende kapital er et sentralt begrep i den pågående debatten rundt formuesskatten. Halvor Hegtun, også han i Aftenposten 26. august, har gjort et søk for å finne opprinnelsen til dette begrepet. Han begynner med Karl Marx som en gang på 1800-tallet mente at arbeiderne måtte forene seg mot «Kapitalen». Han ble motsagt av samtidige som mente at kapitaleierne var samfunnsbyggere, de skapte arbeidsplasser, vekst og velstand. Ifølge Hegtun er historien videre at et menneske i Norge senere en gang fant frem til det strålende uttrykket arbeidende kapital som altså er blitt dominerende begrep i denne stortingsvalgkampen. Når partiene på høyre-siden vil fjerne eller kutte formuesskatten, er poenget «å hjelpe den hardtarbeidende kapitalen før bedrifter og arbeidsplasser går til grunne». Alt ifølge Hegtun. Arbeidende kapital ble første gang brukt i Aftenpostens spalter i 1912. Blant annet er den internasjonalt arbeidende kapital en viktig freds-faktor i våre dager, sa Egede-Nissen da. To år etter var det verdenskrig. «Arbeidende kapital» ble glemt i Aftenposten helt til det dukket opp og ble allment anerkjent igjen 80år senere. Aftenpostens arkiv viser 48 treff for «arbeidende kapital» på 1990-tallet og 45 treff i årene 2000 til 2010. Etter dette tok det av. Fremskrittspartiet vil kutte hele formuesskatten. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil  ha formuesskatten bort fra den «arbeidende kapitalen», fra aksjer og driftsmidler, men ikke fra den «slappe kapitalen» som ikke jobber. Så da vet vi det.

Snart valg. Vær oppmerksom på bruk av stråmenn og provokasjoner i politisk debatt

I valgdebatter er stråmenn ikke fugleskremsler, men politiske motstandere som får omdiktet sine standpunkter. Vær oppmerksom når en politiker sier «Det han egentlig sa». Forvent kalkulerte flertydige provokasjoner og debatt om snikislamisering.

I valgdebatter er stråmenn ikke fugleskremsler. De er omdiktede politiske motstandere, eller rettere politiske motstandere som får omdiktet sine standpunkter slik at «dikteren», ofte en annen politiker, kan ta kraftig til motmæle. Et ferskt eksempel illustrerer dette. I et oppslag i Dagbladet i sommer forteller den 22 år gamle MDG-politikeren Josefine Gjerde at hun ikke vil føde barn før hun er trygg på at Norge innfrir klimamålene og avverger det hun mener er en klimakrise. Greit nok skulle vi tro, at en 22 år gammelt kvinne, som er medlem av MDG, hevder dette offentlig som sin personlige mening. Men nei! Fredag 16. juli i samme avis raser Sylvi Listhaug mot det hun kaller fødselsboikott. «De vil ikke bare ta fra oss bilen, fredagstacoen og sydenreiser, nå skal de gå etter barna våre. Hva skal vi kalle dette? «Babyskam»? Jeg håper at folk er innforstått med at et politisk skifte til høsten også kan bety at MDG får ei hånd med på rattet og da står i en posisjon hvor de kan få flertall for skyhøye avgifter og mer skam – direkte fra regjeringskontorene», advarer Listhaug. Listhaug mener, ifølge Dagbladet, at MDG igjen bruker skam som politisk virkemiddel, og at de denne gangen vil ha nordmenn til å skamme seg over å få barn.

Vær obs når en politiker sier om en annen at «Det hen egentlig sa». Dette er et forvarsel om at førstnevnte politiker er i ferd med å kle opp en stråmann. Et nylig eksempel på denne fremgangsmåten ga tidligere høyre-ordfører Fabian Stang i Oslo oss. Støre skal i en anledning ha sagt: «Politikere på høyresiden må nå heve stemmen og trekke klarere grenser mot det høyreekstreme, ikke lukke øynene. Det er farlige er når vrangforestillinger normaliseres». Det Stang mente at Støre egentlig sa var «at jeg og andre Høyre-politikere har et ansvar for de drap og lemlestelser terroristen begikk». Det er jo noe ganske annet og lett å hisse seg opp over når det er det man vil.

Den kalkulerte flertydighetens provokasjon. Magnus Marsdal, han som i 2008 utga boken FrP-Koden, introduserte i Klassekampen 20 februar i år en oppskrift han mener høyreautoritære politikere, inkludert Sylvi Listhaug, bruker for å få politisk oppmerksomhet. Først sier de noe som er skandaløst provoserende, som får mediene til å hente frem skandalebeskrivelser, og som provoserer frem fordømmelser fra andre politikere. Listhaugs påstand på Facebook om at Arbeiderpartiet setter terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet er et eksempel her. Når fordømmelsene kommer hevder de at de er mistolket og misforstått. Deretter anklager de «den politiske eliten» for knebling, sensur, politisk korrekt meningstyrrani som hinder for fri og åpen debatt og at de er offer i den situasjonen som nå har oppstått. Listhaug måtte som kjent gi seg som justisminister etter denne hendelsen og beskrev seg selv som et offer i den selvbiografien hun senere ga ut.

Fremskrittspartiets egen snikislamisering. Sylvi Listhaug hevder, i intervju med Klassekampen 31. juli i år, sin rett til fortsatt, på sitt partis vegne, å bruke begrepet snikislamisering i sin politiske retorikk. Hun sier videre at når hun bruker begrepet så er det ikke den konspiratoriske versjonen, men hennes definisjon av begrepet, som er protest mot hijab på passbilder, skoler som ikke vil ha julegudstjeneste og lignende. I et debattinnlegg i Aftenposten 5. august for ti år siden, signert Erna Solberg, heter det: «Det vi må gjøre (for å få til en vellykket integrering) er å gi alle en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet». «Et bedre Norge er et samfunn hvor barn ikke ber om unnskyldning for sin religion», og «Ekstreme ytringer må tales i hjel, ikke ties I hjel». Jeg har problemer med å se at et begrep som «snikislamisering», uansett definisjon, bør få plass i ansvarlig politisk retorikk i dette Solbergske og vårt integrerte samfunn. Det må være bedre å si det som det er: Fremskrittspartiet vil ikke ha hijab på passbilder, men vil ha julegudstjenester i regi av skolene.