I
valgdebatter er stråmenn ikke fugleskremsler. De er omdiktede politiske motstandere, eller rettere
politiske motstandere som får omdiktet sine standpunkter slik at «dikteren»,
ofte en annen politiker, kan ta kraftig til motmæle. Et ferskt eksempel
illustrerer dette. I et oppslag i Dagbladet i sommer forteller den 22 år gamle
MDG-politikeren Josefine Gjerde at hun ikke vil føde barn før hun er trygg på
at Norge innfrir klimamålene og avverger det hun mener er en klimakrise. Greit
nok skulle vi tro, at en 22 år gammelt kvinne, som er medlem av MDG, hevder
dette offentlig som sin personlige mening. Men nei! Fredag 16. juli i samme
avis raser Sylvi Listhaug mot det hun kaller fødselsboikott. «De vil ikke bare
ta fra oss bilen, fredagstacoen og sydenreiser, nå skal de gå etter barna våre.
Hva skal vi kalle dette? «Babyskam»? Jeg håper at folk er innforstått med at et
politisk skifte til høsten også kan bety at MDG får ei hånd med på rattet og da
står i en posisjon hvor de kan få flertall for skyhøye avgifter og mer skam –
direkte fra regjeringskontorene», advarer Listhaug. Listhaug mener, ifølge
Dagbladet, at MDG igjen bruker skam som politisk virkemiddel, og at de denne
gangen vil ha nordmenn til å skamme seg over å få barn.
Vær obs når
en politiker sier om en annen at «Det hen egentlig sa». Dette er et forvarsel om at førstnevnte
politiker er i ferd med å kle opp en stråmann. Et nylig eksempel på denne
fremgangsmåten ga tidligere høyre-ordfører Fabian Stang i Oslo oss. Støre skal i
en anledning ha sagt: «Politikere på høyresiden må nå heve stemmen og trekke
klarere grenser mot det høyreekstreme, ikke lukke øynene. Det er farlige er når
vrangforestillinger normaliseres». Det Stang mente at Støre egentlig sa
var «at jeg og andre Høyre-politikere har et ansvar for de drap og lemlestelser
terroristen begikk». Det er jo noe ganske annet og lett å hisse seg opp over
når det er det man vil.
Den
kalkulerte flertydighetens provokasjon. Magnus Marsdal, han som i 2008 utga boken FrP-Koden, introduserte i
Klassekampen 20 februar i år en oppskrift han mener høyreautoritære politikere,
inkludert Sylvi Listhaug, bruker for å få politisk oppmerksomhet. Først sier de
noe som er skandaløst provoserende, som får mediene til å hente frem
skandalebeskrivelser, og som provoserer frem fordømmelser fra andre politikere.
Listhaugs påstand på Facebook om at Arbeiderpartiet setter terroristers rettigheter
foran nasjonens sikkerhet er et eksempel her. Når fordømmelsene kommer hevder
de at de er mistolket og misforstått. Deretter anklager de «den politiske eliten»
for knebling, sensur, politisk korrekt meningstyrrani som hinder for fri og
åpen debatt og at de er offer i den situasjonen som nå har oppstått. Listhaug
måtte som kjent gi seg som justisminister etter denne hendelsen og beskrev seg
selv som et offer i den selvbiografien hun senere ga ut.
Fremskrittspartiets egen snikislamisering. Sylvi Listhaug hevder, i intervju med Klassekampen 31. juli i år, sin rett til fortsatt, på sitt partis vegne, å bruke begrepet snikislamisering i sin politiske retorikk. Hun sier videre at når hun bruker begrepet så er det ikke den konspiratoriske versjonen, men hennes definisjon av begrepet, som er protest mot hijab på passbilder, skoler som ikke vil ha julegudstjeneste og lignende. I et debattinnlegg i Aftenposten 5. august for ti år siden, signert Erna Solberg, heter det: «Det vi må gjøre (for å få til en vellykket integrering) er å gi alle en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet». «Et bedre Norge er et samfunn hvor barn ikke ber om unnskyldning for sin religion», og «Ekstreme ytringer må tales i hjel, ikke ties I hjel». Jeg har problemer med å se at et begrep som «snikislamisering», uansett definisjon, bør få plass i ansvarlig politisk retorikk i dette Solbergske og vårt integrerte samfunn. Det må være bedre å si det som det er: Fremskrittspartiet vil ikke ha hijab på passbilder, men vil ha julegudstjenester i regi av skolene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar