Vi har utfordringer med å forestille oss fremtiden. Hvorfor er vi dårlige til «å se den»?

Hvorfor har vi ikke 15 timers arbeidsuke i dag? Jo fordi vi er mer opptatt av nåtiden og har utfordringer med å forestille oss fremtiden. 

Hva kan vi lære av The Jetsons? Michael Lind er amerikansk forfatter og professor ved Lyndon B. Johnson School of Public Affairs ved University of Texas i Austin. I mai utgaven av The Critic reflekterer han rundt hva vi i dag kan lære av den amerikanske TV-serien The Jetsons, som var populær i USA på 1960-tallet og senere også på 80-tallet. Hans konklusjon er at den fremtidsvisjonen serien presenterer knapt kunne være lengre unna den virkeligheten vi lever i i dag selv om den i 1960 kanskje fremsto som sannsynlig. Jetson-familien lever i Orbit City. George Jetson lever med familien sin i Skypad Apartments. Ingen bor på bakkeplan her. Han har hjemmeværende kone, Jane, en datter Judy som går på Orbit High School og en sønn, Elroy, som går på skolen Little Dipper. Husarbeidet utføres av roboten Rosie som blant annet betjener et helautomatisk kjøkken. Familien har hunden, Astro, som kan snakke ved hjelp av en innretning som starter alle ord med en knurrelyd. George Jetsons arbeidsuke består av en times arbeid to dager i uken som er vanlig i dette remtids-samfunnet. Jetson "flyr" til jobben i en aerocar med gjennomsiktig glassboble som tak. Daglig liv er først og fremst fritid assistert av et stort antall arbeidsbesparende verktøy. Innbyggerne klager imidlertid hele tiden over hvor utmattende hardt det er å arbeide. Hvorfor er det ikke slik vi lever i dag? Lind peker på flere forhold blant annet at økonomisk vekst siden 1960 først og fremst har skjedd ved at arbeidsstyrken har vokst, snarere enn som en følge av teknologiske innovasjoner. I 1960 var barn født av ugifte mødre i USA en sjeldenhet. I dag er 4 av 10 barn født av ugifte mødre, mange av disse er i arbeid og har sine barn i day-care-sentre. Dette gir arbeid til enda flere mennesker. Andelen kvinner i arbeidsstyrken i USA var 40% i 1960 og 56.8% i 2022. Prosentandelen av amerikanere som er gift har sunket fra 80% i 1960 til 33,2 % i 2019. Kutt i pensjonsordninger har ført til at yrkesaktive står lengre i arbeid. Masseinnvandring har også gitt betydelige bidrag til en større arbeidsstyrke. Noen industrier er til og med «av-teknologiserte». Lind viser her til bilvask. I USA er nå håndvasking av biler en næring i vekst.

Spådom i 1930: Femten-timers arbeidsuke i 2000. Men det er ikke bare Jetsons vi kan trekke lærdom av når vi forsøker å spå fremtiden. I 1930 mente den svært anerkjente økonomen John Maynard Keynes, som hadde sett på produktivitets-utviklingen årene etter første verdenskrig, at normalarbeidstiden ville være 15 timer i uken i år 2000. Denne påstanden om fremtiden ble for noen år tilbake inspirasjon til en studie gjennomført av den amerikanske antropologen David Graeber. Han skrev etter denne studien boken om bullshit-jobber, utgitt i 2018. Hans konklusjon var at når vi i 2018 arbeidet så mye som vi også gjør i dag, skyldtes dette ikke at Keynes tok feil. Årsaken var fremveksten av jobber som egentlig er unødvendige og uten mening. Han antydet flere forskjellige typer av slike jobber som alle har stor utbredelse i dagens arbeidsmarked. For å forklare hva bullshitjobber er, introduserte Graeber bl.a. det han kalte «Goons». Dette er ansatte som har jobber fordi andre virksomheter virksomheter sammenligner seg med, har tilsvarende stillinger. PR-folk, ansatte engasjerte i samfunnskontakt og såkalte lobbyister er med i denne gruppen. De er selvsagt svært aktive på de fleste digitale sosiale medier. Andre slike ansatte kalte han «Boxtickers». Disse arbeider med å etablere «tellekanter» eller KPIer i alle typer virksomheter, de etablerer IT-baserte rapporteringsrutiner og kontrollerer rapporter. New Public Management, NPM, har gitt oss mange slike jobber også i offentlig sektor.  «Taskmasters» kjenner de av oss igjen som leser tegneserien «Lunch». Dette er kreative ansatte som stadig bidrar med «ny-ord» og «nye metoder» for å fornye og «forstyrre arbeidet» i virksomhetene de arbeider i. Ofte henter de inn konsulenter, også IT-konsulenter, som ikke kjenner virksomheten og det den driver med. Slik skapes ytterligere forvirring. Alle disse «profesjonene» var ifølge Graeber i kraftig vekst i 2018, og slik er det opplagt fortsatt. Dette var det selvfølgelig helt umulig for Keynes å forutse i 1930. Graeber peker altså også på at flere mennesker arbeider mer slik Lind gjør,  men forklaringen er altså en annen. Mer om det her.

Vi har utfordringer med å forestille oss fremtiden. Hvorfor er vi så dårlige til "å se den". Vi begynte med to "fremtids-spådommer" som ikke slo til. Richard Fisher, journalist i BBC Future arbeider med, og skriver om, vitenskap og teknologi. Han har nylig utgitt boken The Long View: Why We Need to Transform How the World Sees Time (Wildfire, March 2023). Han har også skrevet en artikkel i New Scientist 25. mars om temaet. Fisher innleder med å slå fast at det nå er enighet blant fremtidsforskere om at kortsiktig tenkning er et betydelig problem i industrialiserte samfunn. Manglende evne til å engasjere seg i å utvikle realistiske fremtidsutsikter og -konsekvenser blir tydelig i møte med fremtidens alvorlige utfordringer, som klimaendringer, tap av biologisk mangfold, utvikling av antibiotika resistens, økende inntekts- og levekårs-ulikheter, farene for atomkrig mv. Vi lever i en tid da øyeblikket og nåtiden får stor plass, det noen vil kalle «øyeblikkets tyranni». Både næringslivet og politikerne har nærtids-fokus på kvartalsresultater og neste valg, respektive. Børser leverer online aksjekurser rettet mot kjøp, salg og gevinst på investeringer her og nå. Fisher peker på flere andre mekanismer som bidrar til denne «nærsyntheten». Han viser til tidsbestemte vaner og mener vi har en tilbøyelighet til å vektlegge lett tilgjengelig informasjon og samtidig skyve på beslutninger der informasjon er mer usikker, som den alltid vil være når det gjelder fremtiden. Fryser vi om vinteren er det lett å skyve faren for global oppvarming til side. Han skriver om tilbøyelighet til å tillegge det umiddelbart iøynefallende større vekt, f.eks. at Elon Musk får større oppmerksomhet om sine fantastiske ideer, enn forskere, du ikke kjenner, som snakker om tap av biologisk mangfold. Han skriver om at vi som mennesker har vanskelig for å oppfatte langsomme forandringer i våre omgivelser, som f.eks. klimaendringer, og at dette fører til at hver generasjon av oss opplever nåtiden som normal. Ordene vi bruker om å beskrive fortid og fremtid er også av betydning. Fremtiden beskrives ofte som noe som er fjernt, langt borte og ofte ukjent. Dette bidrar til å skape psykologisk distanse til det som måtte komme.

Hvordan kan vi bedre forestille oss fremtiden? Fisher har også samlet råd for dette. Vi bør som mennesker utvikle en måte å tenke på som omfatter vår situasjon i fortid, nåtid og fremtid, alt i et, og slik plassere oss som mennesker i en tidslinje som begynner før og slutter etter nå-tid. Dette er enklere om du lever i et samfunn med kollektivistisk kultur og tradisjon som Japan og Kina, enn om du lever i et individualist-samfunn som USA der man først og fremst er opptatt av frihet og rettferdighet for alle nå. Forskere på saken har konstatert at noen mennesker er orientert mot fortiden, noen mot nåtiden og andre igjen mot fremtiden. Du kan selv kartlegge deg selv på https://www.thetimeparadox.com/. Det å velge eget perspektiv (fortid, nåtid eller fremtid) er en måte å utvikle seg selv på og nå frem til en opplevelse av at verden ble til, er og blir til over tid. Skal vi unngå å snuble inn i fremtiden må vi utvikle et større tidsperspektiv som dekker både før, nå og fremtiden, skriver Fisher.

Ansvar og frykt for fremtiden. Fremtids-studier og fremsyn har vært tema i mer enn en post på denne bloggen. Lørdag 13. april i 2021 ga Unge Venstres leder, Sondre Hansmark, i Dagnes Næringsliv, uttrykk for sitt daværende fremtidsperspektiv på denne måten: «Jeg er bekymret for min generasjons velferd. Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldregenerasjonen forsyner seg sjenerøst fra Oljefondet». Altså et fremsyn som ikke har spesielt lystige utsikter for hans generasjon. Er han styrt av ønsket om å vise solidaritet med sin egen generasjon, av å sanke stemmer? Foranledningen var selvsagt presentasjonen av «Perspektiv-meldingen», et svært så offisielt fremsyn, dagen før.

Vanskelig å forestille seg naturkatastrofer når man ikke har erfaring med dem. Fortsatte utslipp av klimagasser vil gi global oppvarming og villere vær uttalte man tidlig fra FNs talerstol. Under flommen i Ahr dalen i Tyskland natten mellom 14. og 15. juli i 2022 omkom 134 mennesker. Forutsetningene for, og skadeomfang av flommen, var påvist og varslet, men ikke forstått. Et bevis på at vi mangler evnen til å forestille oss «det verste» selv i en umiddelbart nær fremtid?

 

Å utvikle fremtids-ferdigheter innebærer å gjøre seg bevisst stammespråkene, virkelighets-forståelsene, verdiene og selvfølgelighetene som får oss til å danne oss noen forventninger om fremtiden og ikke andre, slik Fisher beskriver det. Våre forventninger er knyttet til nedarvede forestillinger skapt i en annen tid enn den fremtiden vi vil møte. Våre tankemønstre er bundet til institusjonelle strukturer, ideologier og stereotype forestillinger om fremtiden. UNESCO har utviklet en Fremtidsferdighetsmetode for å ta oss ut av disse «tvangstrøyene». Den anbefales.