Å drikke seg til studentkompetanse

Å drikke seg til student-kompetanse. Fadder-uka som ritual, forberedelse og fellesskap eller bidrag til utenforskap? 

Forskerne Marius G. Vigen og Aksel Tjora ved NTNU har forsket på Fadder-uka ved NTNU i Trondheim og bidratt med en artikkel i Norsk sosiologisk tidsskrift nr. 3-2023 der de oppsummerer sine funn. Fadder-uka kjennetegnes, slik de to ser det av tre temaer: 1) Fadder-uka som et kræsj-kurs i studenttilværelsen, 2) studie-livets alkoholkutur som festing og drikkepress og 3) ulike inklusjons- og eksklusjons-mekanismer. Studien er basert på dybdeintervjuer av studenter som deltok i fadder-uka i Trondheim høsten 2020.

Sosial-inter-aksjonistisk ramme, ritual-teoretiske perspektiver. I artikkelen er fremstillingen avgrenset til en sosial-inter-aksjonistisk ramme med vekt på den amerikanske sosiologen Harold Garfinkels (1917-2011) etnometodologi som innebærer at man studerer menneskers hverdagslige atferd ut fra deres egne praksiser, begreper og forestillinger. Ritual-teoretiske perspektiver på fellesskap, slik disse er beskrevet av den franske sosiologen Emil Durkheim (1858-1917), den kanadiske samfunnsforskeren Ervin Goffman (1922-82) og den amerikanske sosiologen Randal Collins (1941-), er bakt inn undersøkelsen. Det samme er antropologiske teorier om overgangs-ritualer hentet fra den franske folkloristen og etnografen Arnold van Gennep (1873-1957) og den britiske antropologen Victor Turner (1920-1983).

Mange, de fleste, føler seg tatt opp og inkludert i student-fellesskapet. Noen finner seg ikke til rette. Dette er grovt forenklet konklusjonen etter at 14 «faddere» og «fadderbarn» (første-års-studenter) er intervjuet og utsagnene deres er vurdert. Studentene er rekruttert blant førsteårsstudenter og faddere ved sosiologi-studiene høsten 2020. Alderen på de intervjuede var fra 19 til 23 år. 

Dette er bare ment som en kort introduksjon. Artikkelen er tilgjengelig for alle på Idunn og anbefales til alle interesserte, kommende studenter og kanskje også deres foresatte. Artikkelen gir en god innføring i fadder-uka, hva den inneholder og utfordringene man møter både som ny student og ny fadder.

Om læring i organisasjoner i enkle og doble sløyfer.

Med Chris Argyris om organisasjonsutvikling og læring i organisasjoner i enkle og doble sløyfer.

 

Organisasjonsutvikling og læring i organisasjoner. Chris Argyris ble født 16. juli 1923 og døde i 2013. Han var amerikaner med greske aner. Han avsluttet sin karriere som professor emeritus ved Harvard Business School etter også å ha undervist ved Yale. Av utdanning var han BA i psykologi, MA i økonomi og PhD i organisasjonsadferd. Han er sammen med Richard Beckhard og Edgar Schein m.fl. kjent som grunnleggere av organisasjonsutvikling som fagområde og for sitt arbeid for å fremme lærende organisasjoner. Gjennom sitt voksenliv drev han undervisning, men samtidig forskning og konsulentvirksomhet. Hans ideelle forestilling var at dersom organisasjoner tillater og oppmuntrer sine ansatte til å utvikle sitt potensiale så vil dette være til fordel både for den ansatte og organisasjonen. Suksess er avhengig av læring. Dessverre vet de færreste, ifølge Argyris, hvordan man lærer selv, og samtidig på en måte som også utvikler organisasjonen man arbeider i. Hans ideelle forestilling var at dersom organisasjoner tillater og oppmuntrer sine ansatte til å utvikle sitt potensiale så vil dette være til fordel både for den ansatte og organisasjonen. Suksess er avhengig av læring. Dessverre vet de færreste hvordan å lære.

Enkel-sløyfe-læring og dobbel-sløyfe-læring. Argyris skal en gang ha skrevet i en artikkel (her fritt oversatt) «…at siden profesjonelle ledere har slik suksess med det de driver med opplever de sjelden å feile, og fordi de sjelden feiler, har de aldri lært hvordan man kan lære av feil». Argyris utga sammen med Donald Schon en bok om Organisasjonslæring (Organizational Learning) i 1978 for å bøte på dette. Argyris mente at læring skjer under to betingelser. For det første lærer en organisasjon når den lykkes med det den har som mål å få til. For det andre lærer en organisasjon når det ikke er samsvar mellom det den planlegger for og det den vil oppnå, og organisasjonen klarer å korrigere betingelser og planer slik at den allikevel når sine mål. Med dette introduserte han konseptene «enkel sløyfe læring» og «dobbel sløyfe læring». I «enkel sløyfe læring» stiller man ikke spørsmål ved de underliggende forstillingene om hvordan verden er. I «dobbel sløyfe læring" vurderer man også disse forestillingene og tenker seg om minst en gang til, i flere trinn, som vist i Argyris BESLUTNINGSSTIGE. Slik kunne man kanskje med fordel også ha tenkt i Midtøsten eller?

Argyris var også guru, samme med andre når det gjelder sayings eller quotes om hva lederskap er. Mer om Argyris og hans ideer kan du finne her.

Trump ser seg selv som en unik fredsskaper og samfunnsbygger. Er Biden for gammel?

Trump er selverklært fredsskaper og samfunns-bygger med grenseløs selvtillit, men redd for å miste pengene sine. Vippe-statene kan avgjøre presidentvalget, men er Biden for gammel?

Trump som selverklært fredsskaper og samfunns-bygger. I en nylig kommentar til krigshandlingene mellom Israel og Hamas uttalte Donald Trump at den nåværende amerikanske presidenten Joe Biden har forrådt Israel og må bære skylden for Hamas angrep på Israel. Han hevder videre i en valgkamp-tale han holdt i New Hampshire at det som nå skjer i Israel aldri ville skjedd om han fortsatt var president i USA. New Hampshire er en sannsynlig vippestat i det kommende presidentvalget. Her uttalte Trump under et møte "the atrocities we are witnessing in Israel would never have happened if I was president." Men ikke bare det, han fortsetter med: «Our Country would not be in the mess it’s in if Republicans had the courage to act (dvs. at de hadde tatt mot til seg og underkjent presidentvalget i 2020). We would be energy independant, no inflation, the Ukraine desecration would not be happening, our economy would be strong, there would have been no surrender in Afghanistan, and so much else». Trump har opplagt glemt at han var tidlig ute med sin beundring for Putin da han iverksatte sin invasjon i Ukraina med Kyiv som mål. Trumps kommentar til Putins krigserklæring og invasjon i Ukraina var: "This is genius". Dette gjaldt spesielt hans geni-erklæring av Putins forklaring av hvorfor Russland "måtte" gå inn i Ukraina: «And he is gonna go in and be å peacekeeper». Trumps beundring for Putin er fra langt tilbake i tiden. Trump liker genier og de smarte siden han selv regner seg som å være blant dem. Under et senere møte med tilhengere i Florida langet Trump ut mot Israels statsminister Netanyahu. Han fortalte tilhørerne at Israels etterretning hadde feilet og fienden hadde vært smarte. Trump fortalte videre at Netanyahu hadde sviktet da den iranske generalen Quasem Soleimani skulle tas av dage i 2020. Israelske talspersoner avviste umiddelbart Trumps uttalelser om denne operasjonen. Israelsk etterretning deltok i forberedelsene heter det herfra og samtidig legges det til at Trump ikke er til å stole på. Dette var kanskje ikke særlig smart av Trump. Også Ron DeSantis, den republikanske Guvernøren i Florida, som også stiller som kandidat for bli republikanernes presidentkandidat i kommende valg, kritiserte umiddelbart Trumps uttalelser: "It is absurd that anyone, much less someone running for President, would choose now to attack our friend and ally, Israel, much less praise Hezbollah terrorists as "very smart".

 

Trump har grenseløs selvtillit, men???? Trump holdt lenge tilbake budskapet om at han ville stille som presidentkandidat i 2024. Det ville jo være å innrømme valgnederlaget. Trump er, slik han selv ser det, ingen taper. Langt derifra. For å sitere noen uttalelser fra «Make Poetry Great Again» der alt er sitater fra Trump selv: «My life has been about winning. My life has not been about loosing». «What separates the winners from the losers is how a person reacts to each new twist of fate». «I have a very good brain». «When I think I’m right, nothing bothers me». Michael Cohen var advokat og en nær medarbeider av Donald Trump fra 2006 til 2018, som ble dømt for urettmessig bruk av valgkampmidler under Trumps valgkamp i 2016, og nå skal vitne i saken staten New York har anlagt mot Trump når det gjelder triksing med eiendomsarealer og -verdier i forbindelse med lånetransaksjoner. Trump risikerer ikke fengselsstraff i denne saken men han og selskapene hans kan bli i lagt store bøter. Cohen mener dette er det værste som kan skje Trump. “One, the worst thing that you can do to Donald Trump is to take away his money, because his money is his id, his ego, his superego all wrapped into one,” he said. “Then the threat and fear of potential incarceration on top of the loss of the money, basically making him into a loser … that’s his biggest fear.”

Trumps støttespillerene Kari Lake, Brigitte Gabriel m.fl. Kari Lake, et tidligere nyhetsanker med karriere fra flere TV-selskaper, som stilte til valg som Guvernør i Arizona i 2022 med anbefaling fra Trump, men som allikevl tapte valget mot demokraten Katie Hobbs. Hun hevdet umiddelbart etter valget at tapet skyldtes juks under opptelling av stemmene, påstandene hennes ble avvist, men som Trump står hun på sin oppfatning av valget som fixet. Nå stiller hun til valg i Senatet i Arizona for å kjempe mot falske nyheter i mediene og venstresiden «The left» i amerikansk politikk. I innledningen til sin valgkamp kritiserte hun Bidens demokratiske politikk som hun mente førte til inflasjon, høyere rente, til invasjon over USA grenser i sør og som generelt var en trussel mot Amerika. Hun vil reindustrialisere USA, gjenoppta olje- og gassproduksjon, bekjempe de hjemløses camping i bygatene og sloss for en rettferdig valgordning uten valgjuks. Og hun vil stenge grensene mot sør som hun hevder nå styres av narkotika karteller. Brigitte Gabriel er en annen av Trumps støttespillere som er omtalt tidligere i en post på denne bloggen. Lake og Gabriel er begge bidragsytere til polarisering av det amerikanske samfunnet, og ganske typiske fremskutte representanter for denne utviklingen.

USA-valg, valgfinansiering og vippestater. The Economist har i sin utgave 7. oktober i år sett på de såkalte vippestatene i valg i USA og på finansieringen av valgkampen i disse. Statene som er med i Economist sin oppstilling er Winsconsin, Michigan, Arizona, Georgia, North Carolina, Pennsylvania og Nevada. Dette er stater som man mener vil være utslagsgivende når det gjelder valget av president i 2024. Hovedbudskapet er at republikanerne i disse statene så langt ligger etter i finansieringen av valgkampen. De demokratiske partiene i 6 av de 7 statene har samlet inn mer penger. Unntaket er North Carolina og i Pennsylvania er det tett. The Economist mener årsaken til lave interesse for det kommende valget kan skyldes en republikansk politisk avsporing der konspirasjonsteorier som ideene om «Den dype staten» og stjålne valg dominerer sammen med motstand mot evolusjonslæren og abort, hva som er høvelig litteratur i skolebibliotekene eller som pensum. I Arizona ble Kari Lake ønsket velkommen til et parti-arrangement av arrangøren med «Vi vet at hun egentlig er den rettmessige guvernøren i Arizona».   

How America Got Mean er tittelen på en lang artikkel, vel verdt å lese, skrevet av David Brooks i september-utgaven av The Atlantic. Brooks forklarer hvordan det han mener er et moralsk forfall i grunnleggende verdier har forandret det amerikanske samfunnet. Brooks bruker innledningsvis statistikk for å beskrive hvordan depresjon har bredt seg i Amerika. Andelen elever på videregående skoletrinn som føler på håpløshet har økt fra 26% i 2009 til 44% i 2021. Andelen amerikanere mellom 25 og 54 år som ikke var gift eller levde med samboer steg fra 29% i 1990 til 38% i 2019. Han mener amerikanerne nå lever i et samfunn hvor menneskene ikke lenger er trent i å forholde seg til andre med vennlighet og omtanke. Brooks viser også til meningsmålinger gjennomført årlig blant ny-innmatrikulerte studenter om hva som er deres mål i livet. I 1967 svarte 85% av studentene at de var sterkt motivert for å utvikle en meningsfull livsfilosofi. I 2000 var oppslutningen om dette som mål nede på 45%. Å komme godt ut av det økonomisk ble det førende mål for studentene i 2015, 82 % av studentene svarte at å bli rik var deres fremste mål i livet. Brooks skriver som en slags konklusjon: «After decades without much in the way of moral formation, America became a place where 74 million people looked at Donald Trump’s morality and saw presidential timber». 

Er Biden for gammel til å stille som president for en ny periode? Spørsmålet opptar mange også Timothy Garton Ash iThe Guardian Weekly. Konklusjonen innledningsvis er at med mindre Biden trekker seg som presidentkandidat så må vi forberede oss på at Trump kommer tilbake. Ash mener at Biden har vært en god president. Meningsmålinger viser at Trump og Biden begge har 46% oppslutning. Skribenten mener at alternative kandidater som eventuelt melder seg på først og fremst vil stjele stemmer fra demokrat-velgere. Det er også en trend at fargede og spansk-talende velgere som tidligere har stemt for demokratene nå i noen gra stemme republikansk. The Guardian støtter seg også til meningsmålinger som viser at flere velgere mener Biden er for gammel til å gå på en ny presidentperiode. Han er mentalt i god form, men viser fysisk at han er en gammel mann. Utfordringen er å finne alternative demokratiske kandidater som vil være gode stemme-sankere. Garton Ash nevner Guvernøren i Pensylvania Josh Shapiro, Guvernøren i Michigan Gretchen Whitmer, og Guvernøren i California, Gavin Newsom som aktuelle kandidater. Garton Ash viser også til det han kaller gerontakriet i Washington der for eksempel Nancy Pelocy stiller til nyvalg i en alder 83 år. 

Hva kjennetegner en ekte leder-guru?

Skikkelige leder-guruer har noe felles. I noen tilfeller er det kjølskapsmagneter.

Har du noen gang lurt på hva som skal til for å oppnå status som leder-guru? Kanskje du har ambisjoner selv? Her presenteres fem som er godt kvalifiserte leder-guruer. Hva har de felles? Svaret er sayings, quotes og i noen tilfeller også kjøleskap-magneter. 

Peter Drucker (1909-2005) var fremtidsorientert, og skal ha ment i den anledning, at "The best way to predict the future is to create it" og "If you want something you have to stop doing something old". Chris Argyris (1928-2013) var opptatt av læring om mente at "Success in the marketplace increasingly depend on learning. Yet most people don't know how to learn" og at "Smart people don't learn.. because they have too much invested in proving what they know and avoid being seen as not knowing". Charles Handy (1932-) har uttalt, og skrevet ned, blant annet at "The world by and large has to be reinvented" og "The future is not inevitable. We can influence it, if we know what we want it to be". Henry Mintzberg (1939-) er også fortsatt til stede. En av hans livsvisdommer er "While hard data may inform the intellect, it is largely soft data that generates wisdom". Kanskje verdt å tenke på i en KI'enes tidsalder. Tom Peters (1942-), som i dette selskapet er en "ungdom", mener at "Leaders don't create followers, they create more leaders". Han mener også at "The simple act of paying positive attention to people has a great deal to do with productivity". Lenkene i denne posten fører til flere "sayings" eller "quotes", som det også heter, fra de samme fem. 

Ukraina: Vestlige statslederes arroganse, undertrykte russere i fremmede land og verdier...

Ukraina: Om «What the Kremlin Was Thinking» i 2014. Om vestlige statslederes arroganse, Undertrykte russere i «fremmed land» og Verdier og religiøs tilhørighet.

 

Alexander Lukin om «What the Kremlin Is Thinking» i 2014. i 2014. Den russiske professoren Alexander Lukin skrev i juli/august utgaven av Foreign Affairs så langt tilbake som i 2014 en artikkel med tittelen «What the Kremlin Is Thinking». Her tar han for seg Ukraina og det som han da i 2014 omtalte som Ukraina-krisen og hva som hadde ført oss dit, i første omgang til invasjonen av Krim-halvøya. Samtidig omtalte han Vestens syn på Russland i 2014 som en naiv forståelse av at Russland enda ikke hadde klart å ta inn over seg fordelene knyttet til Vestens velutviklede demokratier. Russlands okkupasjon av Krim mente han burde være en vekker for de i Vesten som trodde at Russland ville underordne seg en Vestlig orientert verdensorden. I artikkelen fra 2014 pekte han særlig på tre forhold som gjorde en slik vestlig orientert verdensorden uaktuell for Russland: Vestlig arroganse, demografi og språk, og verdigrunnlag inkludert religion. 

Vestlige statslederes arroganse. Lukins hovedanliggende når det gjelder vestlig arroganse var at den politikken de to amerikanske presidentene Clinton og Bush satte ord på, og praktiserte, fyrte opp under de russere som ønsket å avvise vestlige verdier og styresett, og som heller så for seg Russland som et uavhengig og konkurrerende maktsenter i en ny multipolar verden. Utviklingen internt i Russland er beskrevet av forfatteren Mark Galeotti i boken «The Vory – Russia’s super mafia. Mer om det her. Lukins hevder i 2014 at ingen i Russland eller i nabostatene ønsker å gjenskape Sovjetunionen. Han viser til at 15 tidligere sovjetrepublikker i 1991 etablerte et felleskap av uavhengige stater. Også de baltiske landene var med her, men meldte seg senere ut. Russland er i dag partner i BRICS-samarbeidet der de møte Brasil, India, China og Syd-Afrika. Russland har gjennom Wagner-gruppen godt fotfeste i flere afrikanske land og fortsetter eksport og import til tross for sanksjonene som er iverksatt. Og i Moskva og andre større byer gjenskapes utviklingen fra tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd når pengesterke russere nå kjøper produksjonsutstyr og -anlegg som er etterlatt av utenlandske firmaer som har lagt ned sin virksomhet på grunn av sanksjons-regimene. Å kalle det billigsalg er en underdrivelse. Russland er allerede og på tross av krigen "et uavhengig og konkurrerende maktsenter i en ny multipolar verden".

Undertrykte russere i «fremmed land». Putin har hevdet at Ukraina er russisk land bebodd av russere. Lukin viser i sin artikkel til betydelige russiske minoriteter i mange av landene i tidligere Sovjetunionen utenfor Russland som Russland føler ansvar for og vil hindre at blir utsatt for diskriminering. Krim var her i en særstilling med en majoritet av 60% russere og to store minoriteter 25% ukrainere og 15% krimtartarer. I Ukraina ellers er over 20% av befolkningen etniske russere. Latvia og Estland har tilsvarende store minoriteter av russere. I Hviterussland, Georgia og Moldova er 5-6% av innbyggerne russere. 

Verdier og religiøs tilhørighet. Lukin viser også til ideene om å etablere en Eurasisk union. Kulturen og verdiene i mange tidligere sovjet-republikker er svært forskjellig fra verdiene i den vestlige delen av verden. Vestlig liberal sekularisering som avviser de absolutte verdiene som fremmes av tradisjonelle religioner er i motstrid til en samfunnsutvikling i øst der Ortodoks Kristendom, Islamisme, Budaisme m.v. er i fremvekst og opplever en renessanse. Alle disse religionene avviser vestlig moral-relativisme. Dette fører i følge Lukin til at man i øst og vest har helt klare forskjellige opplevelser av hva som er viktige mål for livet. Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill har tatt konsekvensen av dette og var raskt ute med å støtte opp om Russlands krig i Ukraina. Og mange hevder at «Krigen mot Ukraina ikke hadde ikke vært mulig hvis ikke president Vladimir Putin hadde støtte i befolkningen og fra elitene». Russernes støtte til krigen har vært stabil over 70% det siste året. Det kan se ut som Lukin hadde noen poenger i sin artikkel fra 2014.

Hvorfor bruker jeg tid på dette? Fordi denne krigen og situasjonen vi alle befinner oss i gjør at jeg søker etter forklaringer. Hvorfor er vi her, nå? At Trump kan bli president i USA fra 2025 , og forberedelsene som nå gjøres for at det skal bli slik, gjør ikke fremtiden mindre utfordrende.

Dialog rundt JOHARI-vinduet: «Vei» til personlig utvikling og bedre relasjoner til medarbeidere

 

Joseph Luft og Harrington Ingham ga navn til JOHARI-vinduet i 1955. Med dette ga de oss et verktøy for å utvikle oss som medarbeidere i samspill med andre.

Joseph Luft og Harrington Ingham var begge psykologer født i 1916. De presenterte Johari-vinduet i en rapport fra University of California i 1955. Dette «verktøyet» for personlig kommunikasjon bygger på en underliggende forståelse av at kommunikasjon og samarbeid mellom mennesker fungerer best når vi som mennesker kjenner hverandre og forstår hverandre. Johari-vinduet er et verktøy for regi av slike samtaler. Ideen bak dette verktøyet er kort fortalt at man ved å være lydhør i samtaler med andre kan få vite mer om hvordan man oppleves av andre og at dette kan være nyttig balast å ha med seg inn i et samarbeid. Og ved å være tydelig på hva man tror og mener og samtidig lyttende og lydhør kan man også få inspirasjon til å korrigere både meninger og adferd til fordel for bedre samarbeidsrelasjoner. Johari-vindu finnes i mange varianter og med mange forskjellige bruksanvisninger. Transaksjonsanalyse som verktøy for å forstå seg selv er tidligere presentert på denne bloggen. Transaksjonsanalysen og Johari-vinduet er i mange sammenhenger presentert som «verktøy» som hver på sin måte bidrar til bedre selvforståelse og bedre samarbeidsrelasjoner. Andre bidrag til vurdering og utvikling av egne samarbeidsevner finner du i poster om "hvordan du kan hacke din egen personlighet". Kanskje kan også Stephen Covey være til nytte.

Medvedevs hamskifte – Fra diplomati til trusler

Den tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev som en gang reiste rundt og smilte til alle hevder nå at Nato risikerer krig med Russland og at atomulykker i Europa ikke er usannsynlig. 

«Putin kan bli presset til å starte en krig med Nato snart. En fullskala bakkekrig med Nato vil føre til en større kostnad for menneskeheten enn andre verdenskrig. En tredje verdenskrig vil være dødeligere. Vi er klare», advarer nestleder i Russlands sikkerhetsråd og tidligere president i Russland, Dmitrij Medvedev. Medvedev var Russlands president fra 2008 til 2012. I 2012 ble han valgt til leder for Det forente Russland og ble samtidig landets statsminister frem til 2020. Det forente Russland er et av Russlands såkalte «makt-partier» bygd opp med utgangspunkt i den sittende regjering og presidentadministrasjonen. Medvedev er for tiden nestleder i Russlands sikkerhetsråd, et grunnlovsfestet organ i Russland som rapporterer til Russlands president og gir presidenten råd om rikets sikkerhet og om spørsmål av strategisk interesse. Sikkerhetsrådet ledes av presidenten og består av faste og tilkalte medlemmer. Han er altså ikke noen «hvem som helst» i Russland.

 

Medvedev advarte også om mulige ulykker ved atomkraftverk, med henvisning til atomkraftverket i Zaporizhzhia i Russland-kontrollerte sydlige Ukraina. Moskva og Kyiv skylder på hverandre når det gjelder angrep på dette anlegget, men Medvedev hevder at det fra hans ståsted ser ut som: «Kyiv scumbags and their Western patrons are ready to orchestrate a new Chernobyl». «Å skylde på Russland for disse angrepene er 100% nonsens selv for det stupide Russofobiske offentligheten i Vesten» Han tilføyde at man ikke måtte glemme at det finnes atomkraftverk i EU-landene og at ulykker er mulig der også. Medvedev advarte allerede i mai i år om at det å sende våpen til Ukraina kunne lede til en konflikt som eksskalerte til en full-skala atomvåpen-krig.

Hvor mye er vi villige til å øke atomfaren for å bistå Ukraina? Even Hellan Larsen, doktorgrads-stipendiat i Oslo Nuclear Project, Institutt for Statsvitenskap ved UiO, skrev et debattinnlegg i Aftenposten 29. september der han gir ulike svar på dette spørsmålet. Han konkluderer med: «Å gi etter for denne type atom-press fra Russland er på ingen måte ubetydelig. Det vil ikke bare påvirke Ukrainas muligheter til å kjempe sin rettferdige og nødvendige eksistensielle kamp. Det vil også sette en farlig presedens hvor atomvåpen-stater – som Russland, Nord-Korea og Kina – tar lærdom av at vestlig støtte avskrekkes dersom atom-risikoen skrus opp tilstrekkelig».

Fredsforhandlinger har ingen hensikt – Planlegg for «a long struggle». Også The Economist siste utgave i september omtaler utsiktene for å finne en avslutning for krigen i Ukraina. Der slås det fast at Ukraina har frigjort mindre enn 0.25% av de områdene Russland okkuperte i juni. Frontlinjen på anslagsvis 1000 km er stort sett uforandret. Å be om våpenhvile har ingen hensikt. De mener Putin venter på at Donald Trump skal overta som president i USA og at Putin trenger krigen for å understøtte sitt diktatur. Zelensky sa under sitt besøk i Washington nylig at han er forberedt på en lang krig. Et lyspunkt er Ukrainas drone-produksjon og bruken av droner mot mål på Krim og også mot mål i Russland. Russlands marine i Sorte Havet er på vikende front og dette åpner nye muligheter for vareeksport. Et annet lyspunkt er Kyivs luftforsvars-system som er meget effektivt og som bør etableres også for andre byer, mener man i The Economist. Ukrainas økonomi er en bekymring. Den er krympet til med 30% og er helt avhengig av vestlig bistand. Economist foreslår et skifte fra bistands-avhengighet til å gjøre investeringer i landet attraktive. Ukrainas potensiale her er stort mener man i The Economist, men kampen mot korrupsjon må intensiveres. «Pray for a speedy victory, but plan for a longs struggle – and a Ukraine that can survive and thrive nonetheless», er siste ord i oppslaget i The Economist.