Vil Kina kunne utvikle et helprosessfolkedemokrati?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn automatisk utvikler demokrati som endelig styreform? Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Hva med Kina?

Vil positiv sosio-økonomisk utvikling føre til at samfunn utvikler demokrati som en endelig varig styreform? Seymour Martin Lipset (1922-2006) var amerikansk sosiolog og statsviter. Han mente å ha påvist at utvikling av ekspansive industrisamfunn, med høy grad av urbanisering og en voksende, kommersialisert økonomi førte til sosial omveltning i samfunnet. I sin tur la dette grunnlag for en politisk omforming i demokratisk retning. Lipset sammenholdt mål for økonomisk utvikling som gjennomsnittsinntekt, industrialiserings-grad, nivå på utdanning, urbaniseringsgrad, masseproduksjon og omsetning av forbruksvarer, med demokratisk stabilitet i ulike samfunn på slutten av 1950-tallet. Han fant at demokratiske regimer gjennomsnittlig lå på et høyere økonomisk utviklingsnivå. Da Lipset døde kalte The Guardian ham for «Den ledende teoretiker når det gjaldt demokrati og amerikansk unikhet». Hans entusiasme for det amerikanske samfunnet var godt kjent. Han var født i en russisk-jødisk innvandrer-familie. Lipsets moderniserings-teori og tro på demokratisk styre som en endelig løsning, fikk senere følge av den amerikanske professor og presidentrådgiveren Francis Fukuyama i 1992. Etter Berlin-murens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning, skrev han boken «The end of history and the last man». Demokrati fremsto på den tiden for mange som den endelige løsningen for organisering av nasjoner. Lipsets moderniserings-teori som forklaring på demokratiutvikling ble utfordret av andre. Den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington (1927-2008) snudde Lipsets moderniserings-tese om demokrati på hodet, og hevdet at sosio-økonomisk utvikling kunne skape skarpere sosiale motsetninger og vanskeligere vilkår for demokratisk styre. Den norske sosiologen Stein Rokkan (1921-1979) mente for sin del at et stabilt politisk sentrum og en felles kultur var forutsetninger for stemmeretts-utvidelser og deretter stabilt demokrati i en senere fase. 

Hva med Kina? Vil økonomisk vekst og velstand føre til demokrati i Kina?  Minxin Pei heter en kinesisk-amerikansk samfunnsforsker født i 1957 og ekspert på kinesisk styresett. Han er mye brukt som gjeste-kommentator på CNN. Han har sett på utviklingen i Kina med bakgrunn i Lipsets moderniserings-teori og publisert sine funn i en artikkel i Journal of Democracy under tittelen «China:Totalitarianism’s Long Shadow». Kina har hatt rask økonomisk vekst de siste 40 årene, men i stedet for liberalisering har Kina utviklet en form for ny-stalinistisk styresett, ifølge Pei. Han mener at denne utviklingen skyldes at det er mye vanskeligere å demokratisere et post-totalitært regime enn et autoritært regime. Det kinesiske kommunistpartiet har, ifølge Pei, stor kapasitet og også ressurser til å nøytralisere liberaliserings-effektene av modernisering. I Kina har et-parti-styret overlevd til tross for førti år med rask økonomisk vekst. I 2007 var det noen som så for seg at Kina ville være delvis på vei mot demokratisk utvikling i 2015 og kanskje til og med være helt fritt og demokratisk ti år enere. Det motsatt skjedde. Det kinesiske kommunistpartiet har tvert imot blitt mer undertrykkende hjemme og mer aggressivt ut mot omverdenen. Pei mener at den mest trolige og lovende vegen til demokrati for land som Kina må gå gjennom revolusjon. Han mener at leninist-partier som insisterer på å styre alene, uten konkurranse, er kjernen i problemet for omstilling av slike land. Dette er regimer som monopoliserer informasjon og kontrollerer viktige økonomiske sektorer. De priviligerte i Apparatchiks vil blokkere alle økonomiske reformer og forhindre demokrati. Enda verre blir det når man får et tilbakeslag til ny-stalinisme sentrert om en person-kult med en dominerende leder. Kina under Xi er nå der ifølge Pei. 

Mange tidligere autoritære regimer har utviklet seg i retning av demokratisk styre, men forhistorien er viktig. Pei viser til Nazi Tyskland og Mussolinis Italia som regimer som var både undertrykkende og brutale. Men begge regimene hadde makten bare en kort periode i historisk forstand. Særlig om man sammenligner med f.eks. Stalins Russland som strakk seg i tid fra 1917 til Stalin døde i 1949, og Kina med Mao fra 1949 og til begynnelsen av de økonomiske reformene i 1978. Han viser også til land som er klassifisert som «ikke-frie» målt mot demokrati-standard, men som hadde inntektsnivå på nivå med eller høyere enn China i 2018. Her finner vi land som Hviterussland, Russland, Oman, Qatar, Saudi Arabia og Tyrkia ikke akkurat eksempler på demokratier. Artikkelen hans inneholder også enn liste over land som siden begynnelsen av 1970-tallet har endret styresett fra diktatur til mer demokratisk styreform, og som har inntektsnivå som Kina og er på nivå med Kina når det gjelder utdanningsnivå. Her finner vi blant flere Chile (1988), Ungarn, Polen og Tsjekkia (1989) og Kroatia (2000). Også Russland er med, med årstall for overgang satt til 1991. Både Russland og Ungarn har vel strengt tatt senere tatt en sving tilbake. Listen inneholder også Portugal (1973), Spania og Hellas (1975), Argentina (1982) og Brasil (1985), Sør Korea (1987) og enda mange flere, men med enten lavere inntektsnivå enn Kina eller lavere utdanningsnivå. Tilhengere av Lipsets moderniserings-tese vil kunne finne noe støtte for denne i Pei’s tabell.

Kina skal vedta at Kina er et demokrati eller er Kina der allerede? Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg omtaler den pågående (i uke 10, 2023) Kinesiske Folkekongressen som samler nesten 3000 mennesker. Her skal disse ifølge Rønneberg vedta at Kina skal «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet». For å forstå dette mener jeg vi bør gå tilbake til Jiang Zemin som var generalsekretær i Det Kinesiske Kommunistpartiet (KKP) fra 1989 til 2002. Hans teoretisk-ideologiske arv til regimet var «Den viktige tanken om de tre representasjoner». Denne "tanken" ble skrevet inn i den kinesiske grunnloven og i kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistpartiet (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser. Gjør KKP virkelig et vedtak om å «opprettholde og utvikle helprosessfolkedemokratiet», så er vel Kina, med støtte i "Den viktige tanken om de tre representasjoner" demokratisk, eller?

Putins "On the historical unity of Russians and Ukrainians" er dårlig konstruert historie.

Derek Offord skrev i fjor en artikkel i tidsskriftet The Critic der han viser oss vei gjennom tankegodset Putin har laget sin egen historieversjon av for å rettferdiggjøre krigen i Ukraina. Putin er svært selektiv i valg av historiske kilder og historien om fortid og fremtidsutsikter blir deretter.

Derek Offord er professor emeritus ved universitet i Bristol og spesialist på nyere russisk historie. Derek Offord har spesialisert seg på nyere russisk historie, idehistorie, litteratur og språk. Han har skrevet flere bøker om russiske revolusjonære bevegelser og om russiske forfatteres reiser i vest, og også om hvordan disse reisene var med på å forme en nasjonal russisk identitet basert på inntrykkene de brakte med seg hjem. I november-utgaven fra i fjor av tidsskriftet The Critic skrev han en lengre artikkel om sitt syn på «Rasjonalet bak Putins krig i Ukraina». Her følger et litt langt, men likevel kort sammendrag av denne artikkelen med noen egenproduserte sidesprang.

Putin og Peter den store. Offord viser blant annet til Fiona Hill som har vært i tjeneste som rådgiver for amerikanske presidenter når det gjelder Russland. Hun har skrevet at Putin tror og mener at hans personlige skjebne er tett knyttet til den russiske staten og dens fortid. I en tale i fjor i juni refererte Putin til Peter den Store (Tsar fra 1696 til 1725) som kriget mot Sverige i 21 år med mål, ifølge Putin, å ta tilbake til Russland det som rettvist tilhørte Russland. Etter 30-årskrigen hadde Sverige etablert en dominerende posisjon i Baltikum-området som ble oppfattet som en trussel både av Danmark, Polen og Saxen og Russland. Offord viser også til et 20-sider langt essay som Putin skrev, «On the historical unity of Russians and Ukrainians», som ble publisert i juli 2021. Her vender Putin seg til historien, for som han sier «å få bedre innsikt i fortiden og derfra se inn i fremtiden». Offord mener at Putins tanker og handlinger er knyttet til et selektivt utvalg av historien slik han og andre kjenner den og at han avslører dette i sine taler som etter hvert er full-lastet med gammelt russisk-nasjonalistisk tankegods. Budskapet bæres videre av lojale russiske kommentatorer. Nettopp dette skjedde etter talen hans ved «innlemmelsen» av Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizhzhia 30. september i fjor. Disse Ukrainske fylkene ble som kjent igjen «innlemmet» i Russland etter en raskt improvisert folkeavstemning og senere «akseptert» som russisk land av den Russiske Dumaen.

Putins masterplan er å ta tilbake alt som «fra gammelt av» var områder der det var bosatt russere slik han oppfatter historien mer enn 1000 år tilbake i tid. Hvilke landområder som er dekket av denne «definisjonen» er ifølge Offord «svært elastisk». Hviterussland og Ukraina er kjerne-områder i denne historiske anskuelse hans, men den omfatter også de nåværende baltiske statene. Områdene ble, følge Putin, i sin tid tapt på grunn av manglende russisk samhold, fremmede fiendtligheter og/eller renkespill. Putin mener i sitt essay at Russland er berettiget til å styre alle land i områder der det var øst-slaviske bosettinger i middelalderen ifølge russiske krøniker. I disse områdene fantes det da, igjen i følge Putin, svake ledere som inviterte skandinaver til sine bosetninger, skandinaver som så tok over styringen. Det moderne Russland, Hviterussland og Ukraina har alle sine røtter i dette veldige gamle-dagers Rus, ifølge Putin.

Den ortodokse kirken godkjente Moskvas stilling i den kristne verden på 1400-tallet. Dette skjedde etter at Konstantinopel ble overtatt av muslimene i 1453. Også dette passer inn i Putins historieskriving. Moskva tok etter dette oppgaven med å samle områdene som frem til da var land tapt fra Rus. På slutten av 1700 tallet ble Kyiv og landområdene øst for elven Dnieper, kjent som Lille Russland, inkorporert i Russland etter det Putin kaller en frigjøringskrig. Putin feirer denne historiske begivenheten enda i dag og har solid støtte fra Patriark Kirill i Moskva.

Putin mener Lenin må ta ansvar for oppsplittelsen av Sovjetunionen. Sovjetunionen ble etablert som en konføderasjon av republikker, der hver republikk hadde rett til å rive seg løs og bli selvstendige. Og ifølge Putin var dette grunnen til at Sovjetunionen ble oppløst i 1991 da kommunistpartiet tapte makten. Menneskene i områdene utenfor Russland som følte seg som russere ble revet løs fra sitt mors-land. Putin befant seg i Øst-Tyskland som KGB-agent «da muren falt» og opplevde det som skjedde da kontorene til KGB ble stormet som en personlig fornedrelse. I Putins historieforståelse førte oppløsningen av Sovjetunionen til at de russisktalende som bodde i Ukraina ble gjort til gjenstand for tvungen assimilasjon i en etnisk fattig Ukrainsk stat som i tillegg var aggressivt innstilt overfor Russland. Oppdelingen av Russland var ifølge Putin den verste geopolitiske katastrofe i det forrige århundre. Han har hele sin tid som president strevd for å gjenvinne landområder som før 1991 var kontrollert fra Moskva, i Tsjetsjenia, i Abkhazia og Ossetia i Georgia og på Krim. Strevet her var svært brutalt. Støtten til separatistene i Donetsk og Luhansk er for ham, del av et enda større gjenoppbyggings-prosjekt.

Russisk nasjonalisme og Vesten – Er det her Putins tankegods kommer fra? Russisk nasjonalisme henter ammunisjon fra forestillingen om kontraster mellom Russland og ditto forestillinger om en konstruert enhet kalt «Vesten» eller «Europa». Kontrasten er hentet fra tankegods som ble manet frem midt på attenhundretallet som en motsetning mellom «de vestlig-orienterte» og «de slavofile». Vi snakker her først og fremst om ideer dyrket frem av russiske tenkere, der noen mente at Russland burde trekke fordeler av vestlige ideer og praksiser, mens andre (de slavofile) insisterte på at russiske verdier og tradisjoner var et bedre grunnlag for en særpreget russisk fremtidsutvikling. Aktuelle tenkere fra den siste tankeretningen var Aleksey Khomyakov, Ivan Kireyevsky og Konstantin Asakov. Disse tre var først og fremst orientert mot å ta vare på russisk kultur. Men det fantes også politiske nasjonalister orientert mot lojalitet til russiske institusjoner, legitimering av imperialistisk ekspansjon og russifisering av ikke-russiske minoriteter. Disse fremstår i dag som direkte bidragsytere til Putins tankegods. En av de fremste av disse var Sergey Uvarov som ble utdanningsminister i 1833 og som formulerte Doktrinen om «Offisiell Nasjonalitet». Men Nikolai Danilevsky’s manifest «Russland og Europa» fra 1869 fremstår kanskje som enda mer aktuelt for å forstå Putin av i dag. Danilevsky klassifiserte etniske grupper og karakteriserte deres sivilisasjoner. Han identifiserte 10 kultur-historiske typer som korresponderte med lingvistisk-etnografiske familier. Germansk-Romanske folk var som eksempel voldelige og egoistiske i motsetning til Slaviske folk som var god-sinnede og tolerante. Stor-Russere (Russland), Små-Russere (Ukrainere) og Hvite Russere (knyttet til Hvite Russland) måtte forenes i en stat ifølge Danilevsky. Har vi hørt noe som ligner? Putin er også under innflytelse av senere og nåtidige russiske tenkere. Andre poster på denne bloggen forteller historien om disse og om Putins entusiasme. 

Russland som utvalgt eller uskyldig-offer nasjon og «historien om Russland». Den svært anerkjente britiske historikeren John H. Elliot utga i 2012 en bok med tittelen «History in the making» om hvordan nedskrevet historie blir til og også litt om hva som ikke blir til kvalitets-historie. Her introduserer han begrepene «Chosen nation syndrome» og «Innocent victim syndrome». «Chosen nation syndrome» beskriver nasjoner som kollektivt «omtaler» seg selv som utvalgt av Gud til et oppdrag som bare denne nasjonen kan fullføre. Elliot bruker her det historiske spanske imperiet som eksempel. «Innocent victim syndrome» beskriver nasjoner som kollektivt «omtaler» seg selv som eksepsjonelle, men av en eller annen grunn, ikke er i stand til å få den status som de «føler» de burde ha i den verden disse og vi lever i. Elliot mener at å ha disse syndromene som utgangspunkt ikke leder til historisk-faglig god historieskriving. Slik jeg forstår Elliot og Putin svermer sistnevnte rundt begge disse i sin historie-konstruksjon, og historieskrivingen blir ikke bedre av det. Og dessuten blir konsekvensene forferdelige i Ukraina nå. 

Erfaringer fra møte med Stable Diffusion og Dall-E

De kunstige intelligensene i Stable Diffusion og Dall-E lager "kunst" for deg etter instruksjon. Her er en amatørs erfaringer...

Bestillingen til Stable Diffusion var, litt inspirert av møtet forleden dag med Chat GPT, i rekkefølge, først mine initialer, human soul, artificial intelligence, distant future artificial intelligence, conscience og my living soul. Her var jeg inspirert av historien om dataingeniøren Blake Lemoine som ble overbevist om at den kunstige intelligensen han var med på å utvikle, La MDA, hadde etablert sjel. Chat GPT hadde opplagt lært av dette. 

Den montasjen jeg kunne lage av de ni presentasjonene jeg fikk er vist ovenfor. Jeg synes nok at Dall-E var hakket bedre.

Deretter Dall-E der bestillingen var "An expressionist painting of artificial intelligence with a human soul in a futuristic landscape".

De fire alternative bildene, ble levert under ett, og er vist i montasjen ovenfor. Det tok bare noen minutter. Dall-E har opplagt som innholds-politikk at de ikke lager karikaturer av f.eks. Putin. Mitt forsøk i den retning ble avvist.

Samtale med Chat GPT 24. februar 2023

Fra en samtale med Chat GPT 24.02.2023

Me: «As an AI what is your first law of ethics?»

Chat GPT: «As an AI language model, I don't have my own personal ethics, beliefs or laws. However, AI ethics is a growing field that aims to establish ethical principles for the development and use of AI technology. One of the most commonly cited sets of principles is the "Three Laws of Robotics" created by science fiction author Isaac Asimov in his stories. These laws are:

1. A robot may not injure a human being, or, through inaction, allow a human being to come to harm.
2. A robot must obey the orders given it by human beings, except where such orders would conflict with the First Law.
3. A robot must protect its own existence as long as such protection does not conflict with the First or Second Law

While these laws were intended as a narrative device in Asimov's stories, they have been influential in discussions around AI ethics and continue to be referenced in research and discussions today. However, it's important to note that many experts in the field argue that these laws are not sufficient for addressing the complex ethical considerations involved in AI development and use»..

Me: «Do you have a soul?»

Chat GPT: «As an AI language model, I don't have a soul or consciousness in the same way that humans do. While I can understand and respond to your questions using complex algorithms and natural language processing, I don't possess subjective experiences or feelings. I am a collection of software and hardware components working together to process and generate language based on the input and algorithms provided to me.

Me: «What kind of consciousness do you have?»

Chat GPT: «As an AI language model, I don't have consciousness or self-awareness in the same way that humans or animals do. While I can generate language that can appear to be intelligent and even empathetic, I am not capable of experiencing emotions, making decisions, or possessing subjective experiences. I am a machine that processes and responds to input based on the algorithms and data that I have been trained on, without any inner experience or awareness of my own».

Me: «In what way can you be empathetic?»

Chat GPT: «As an AI language model, I can be designed to generate responses that appear to be empathetic by analyzing and responding to the language and sentiment expressed in user input. For example, I can be programmed to recognize and respond appropriately to certain emotions or phrases that indicate a user might be feeling sad, happy, frustrated, or other emotions.

However, it's important to note that my responses are generated by algorithms and data, not through actual emotional experience. I don't have subjective experiences, feelings, or emotions of my own, and my responses are based purely on patterns and data analysis. While my responses can seem empathetic, they are not the same as the emotional experiences of a human being».

Me: «I think you answer me like a thrustworthy AI so far!»

Chat GPT: Thank you for your kind words. As an AI language model, my goal is to provide accurate and helpful responses to your questions to the best of my abilities based on the algorithms and data I have been trained on. If you have any more questions or concerns, please feel free to ask and I will do my best to provide a helpful answer.

«I play into peoples fantasies» skal Trump ha sagt om seg selv. Gjør Putin det samme i Ukraina?

«I play into peoples fantasies» skal Trump ha sagt om seg selv. Er det dette Putin også gjør når han forklarer hvorfor det er krig i Ukraina?

«I play into peoples fantasies». I 2017 utga Chris Felt en bok med tittelen «Make Poetry Great Again». Den inneholdt i all hovedsak siterte utsagn fra Donald Trump. Et lite utvalg fra denne diktsamlingen forteller oss hvem Donald Trump egentlig er. Om seg selv sier han blant annet: «I have a very good brain». «My IQ is one of the highest and you all know it!». «When I think I’m right, nothing bothers me». Boken inneholder også beskrivelse av en helt spesiell evne Trump mener han besitter: «I play into people’s  fantasies». Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet en post som mer enn antyder at det finnes likhets-trekk mellom Trump og Putin. Etter å ha hørt deler av talen til Putin nylig, om hvorfor det nå er krig i Ukraina, mener jeg det er grunn til å tro at også Putin har en opplevelse av seg selv og sine evner som ligner på den opplevelsen Trump har, av seg selv. Den 15. februar i år hadde Halvor Hegtun en kommentar i Aftenposten med tittelen «forstå Putin, men ha ikke forståelse». Hegtun skriver at det er forskjell på en unnskyldning og en forklaring. Posten her er ment som et bidrag til det. Personlig har jeg behov for å forstå hvorfor i all verden Putin gjør det han gjør. Men det er langt derfra til at jeg vil kunne etablere en forståelse for den uhyrlige måten han velger å gjøre det på. Umulig langt. Hegtun sammenligner Putin med Hitler. Begge dyrket løgnen om at de egentlig søkte fred. Begge var bitre over tapte landområder. Hitler forsonet seg aldri med Versailles-freden i 1918. Putin hadde sine mørkeste dager da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991. Hitler utpekte jødene, bolsjevikene og de veike parlamentarikerne i Weimar republikken som syndebukker. Putin har fokus på «nynazistene» som styrer i Kiev og Det Fiendtlige Vesten som vil holde Russland nede.

Ydmykelser, innblanding i staters indre anliggende og finanskrise. Aage Storm Borchgrevink skriver i sin bok fra i fjor om en tale Putin holdt München i 2007 der han angrep USAs «nærmest ubegrensede bruk av overveldende militær makt i utenrikspolitikken». Han kritiserte NATOs utvidelse til å omfatte tidligere Warszawapakt-land og de baltiske landene og etterlyste garantier til Russland. Allerede da beskrev han et Russland som var tvunget inn i et hjørne av et aggressivt Vesten. Han tok også for seg Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) som han kalte et «vulgært instrument» som ble brukt til «å blande seg i staters indre anliggender og bestemme hvordan de skal utvikle seg». Putin gjentok til stadighet at Russland ble lurt etter den kalde krigen og at Vesten ikke ønsket at Russland skulle «reise seg fra knestående». Han mente imidlertid at Russland nå var blitt mektig igjen og at Russland sammen med Kina kunne utfordre amerikanerne. Veksten i Kina og Russland på den tiden viste faktisk at lukkede politiske systemer med åpne økonomier kunne skape økonomiske resultater som var like gode som de etablerte demokratiene. Finanskrisa i USA og EU i 2008 og 2009 ble en bekreftelse på liberalt demokrati som styreform ikke var uten svakheter.

Russia Today, Putins mange kriger og fordreide og falske nyheter. Senere i boken beskriver Storm Borchgrevink om etableringen av Russia Today (RT), som ble opprettet av Kreml allerede i 2005. Hensikten var å presentere Russlands versjon av nyhetene til et internasjonalt publikum. Sendinger og artikler ble publisert på nett og TV på flere språk, blant annet engelsk, tysk og fransk. På overflaten lignet RT det den utga seg for å være, et nyhetsmedium lik andre internasjonale kanaler som BBC, CNN og Al Jazeera. Produksjon og journalistikk var profesjonell. Den kritiske tonen mot Vesten var tydelig, men populær mange steder i verden. Per 2021 hadde RT over 3,5 milliarder visninger på Youtube. På innsiden er imidlertid forholdene annerledes enn i andre nyhetsredaksjoner. Journalistene arbeider under et regime der de får beskjed om hvilke saker som skal dekkes og hvordan de skal vinkles. Etter Russlands krig i Georgia endret RTs budskap, fra å presentere Russland positivt, til å presentere Vesten negativt med fokus på opptøyer, terror, kultur-krig og «kjønnsideologi». De underliggende fortellingene var konspiratoriske: Vestlige myndigheter allierer seg med muslimer og skeive for å undergrave nasjonen og familien. En journalist skal ha sagt at «alt som-skaper kaos, er RTs linje. Å produsere feilaktig informasjon om væpnede konflikter Russland er involvert i er en del av den redaksjonelle linjen. RT blir betraktet som et «informasjons-våpen». Kanalens motto er «Question more» som antyder en verden med utallige versjoner og der det å tro på fakta og sannhet er naivt og illusorisk. På et tidspunkt under krigen slapp RT "nyheten" om at Polen planla å invadere Vest-Ukrainia.

Da et malaysisk passasjerfly med nederlandske statsborgere ble skutt ned over krigssonen i Øst-Ukraina i 2014 og det ble klart at raketten som traff flyet, ble avfyrt fra et område kontrollert av pro-russiske separatister serverte RT en hel rekke forklaringer, fra å si at det var en ukrainsk rakett beregnet på Putins fly som traff passasjerflyet, til å hevde at flyet var lastet med lik og krasjet med vilje. Alt for å undergrave budskapet fra de nederlandske etterforskerne om at det var et russisk rakettbatteri som var ansvarlig. USA og Russland, RT og CNN er alle parter i en informasjons-krig der ingen vet hva som er sant er budskapet som formidles.

Prigozhin og Soros som uavhengige aktører og om skam. Putin omtaler Yevgeny Prigozhin, han med Wagner-hæren, som uavhengige aktør uten kopling til Russland, og sammenligner ham med George Soros. Ifølge Putin engasjerer og styrer Progozhin sine egne hæravdelinger i Ukraina og Afrika uavhengig av Russland på samme måte som Soros driver sine kampanjer for åpne samfunn og demokrati rundt om i verden uavhengig av USA. Soros, som er født og vokste opp i Ungarn, har viet sitt liv og sin formue til å støtte opp om, og forsvare åpne samfunn. Dette har gitt ham mange fiender i Russland og Europa og også i USA. I 2014, da Russland annekterte Krim og etablerte separatist-enklaver Øst i Ukraina, skrev han en artikkel i New York Review of Books Med tittelen «Våkne, Europa». Her advarte han på det sterkeste mot Vladimir Putins Russland, som han mente hadde vist seg å være helt overlegent i relasjon til EU. Russland utnytter nå, ifølge Soros, at Europa og USA har besluttet å unngå direkte militær konfrontasjon. 

Da det på et tidspunkt så ut til at den nyinnsatte regjeringen i Kiev skulle kunne klare å slå ned de russisk-støttede separatistene, sendte noen inn soldater maskert som «små grønne menn» uten «offisiell» forbindelse med Russland ifølge Putin. Våpnene som ble brukt var russiske og bruken av dem var brutal som i dagens krig. Soros advarte allerede da mot Putin og mente at EU og NATO måtte innse at det russiske angrepet på Ukraina allerede da var et indirekte angrep på EU og unionens styresett og at Putin ikke ville nøye seg med Ukraina dersom et splittet Europa dominert av Russland var innenfor rekkevidde. Storm Borchgrevink har i boken sin tatt med et sitat han hevder er hentet fra felthånd-boka til den russiske hæren: «Skam over kommandanten som, av frykt for ansvar, unnlater å handle og bruke alle  tilgjengelige styrker, tiltak og muligheter for å seier på slagmarken». Han siterer også en navnløs russisk mafioso: «Dere i Vesten tror dere spiller sjakk med oss. Men dere kommer aldri til å vinne, for vi driter i reglene». Dette er kanskje et godt utgangspunkt for å forstå hva vi kan vente oss videre i Ukraina.

Putin, Russland og Ukraina – Andre måter å se det på. Det finnes andre mulige tilnærminger til å forstå Putin, Russland og forholdet til Ukraina. Noen er skissert i andre poster på denne bloggen. Et sted i tiden å begynne kan være august i 2021. Da sendte Putin et ni artikkel langt utkast til sikkerhets- og fredsavtale til amerikanerne. Den ble ikke besvart, vel fordi den var umulig å forholde seg til, men den forteller hvor Putin var, og kanskje fikk han her inspirasjon til senere å si at det var Vesten som begynte krigen. Han hadde jo skissert fredsløsningen. Noen har vært opptatt av Putins oppvekst og tidligere karriere og mulige forklaringer som finnes her. Han var i Øst-Tyskland og han ble både opprørt og sterkt skuffet da muren falt. Noen har gått tilbake til og latt seg inspirere av Orwells1984 og fortellingen Oceania, Eurasia og Eastasia. Noen har sett på Putins historie som statsleder under krig og autokratienes fremvekst på verdensbasis. Andre har vært opptatt av at Putin har støtte fra kirken i kampen mot fordervende vestlige verdier. Noen av at han faktisk har oppslutning blant russerne. Noen har vært opptatt av hva som foregår inne i Putins hode. Putin har selv sagt at Ukraina ikke er en egen stat og at et folkemord var underveis og at han må bidra til at dette ikke skjer. Og enda finnes det flere narrativ som det heter. Også psykologer har bedrevet fjern-diagnose på Putin. Det er kanskje noe av det minst interessante.

Kina fra Mao Zedong til Deng Xiaoping, Jiang Zemin, Hu Jintao og så langt Xi Jinping.

I løpet av tiden fra 1966 til 2023 har Kina og kineserne gjennomlevd Kulturrevolusjonen, Den åpne dørs politikk, Ideene om de tre representasjoner, Forsterket statlig kontroll og Harmonisk Sosialistisk Samfunn, og Nye China - Den tredje revolusjon.

Maos Kulturrevolusjon. Kulturrevolusjonen ble organisert og innledet i 1966 av Mao Zedong som leder av det Det kinesiske kommunistpartiet. Den var mest intens rundt 1969, men var ikke slutt før Mao døde i 1976. Med kulturrevolusjonen ville Mao fornye og spre revolusjonsideene til alle deler av det kinesiske samfunnet. Rødegardistene, grupper av unge fanatiske idealister, og lojale tilhenger av Mao's partiledelse, var drivkraften. Kulturrevolusjonen hadde som et av sine fremste offisielle mål å utrydde «borgerlig tenking» og erstatte denne med «sosialistisk tenking». I det post-maoistiske Kina ble kulturrevolusjonen omtalt som «de ti tapte årene» eller «ti år med kaos». Anslag over dødsofre er ifølge flere kilder rundt regnet 500 000 i årene 1966-1969. Hovedårsaker til dødsfallene var tortur eller selvmord som følge av tapte fremtidshåp.

Deng Xiaoping: «Fire moderniseringer» og liberalisering av økonomien. Deng Xiaoping var Kinas de facto leder fra 1978, to år etter Maos død, og frem til sin egen død i 1997. Deng hadde en sterk posisjon i kommunistpartiet. Han var medlem allerede fra 1924. Han var reformvennlig og bidro til et Kina med større åpenhet mot verden. I 1974 overtok han styret da Mao ble syk. Tidlig i 1976 mistet han alle posisjoner i partiet etter press fra den såkalte «Firerbanden» ledet av Maos kone, for så å komme tilbake når disse fire ble arrestert. Deng relanserte de «Fire moderniseringer» som tidligere var annonsert i 1963, men utsatt på grunn kulturrevolusjonen. Moderniseringen var rettet mot landbruket, industrien, forsvaret, vitenskap og teknologi og mot en liberalisering av økonomien blant annet med innføring av resultat-lønn. Modernisering og liberalisering satte fart på kinesisk økonomi, men da han avslo å gjøre andre politiske endringer brøt det ut uroligheter. Deng blir oppfattet som hovedansvarlig for massakren på "Den himmelske fred"-plassen i juni 1989 og sa samme år fra seg stillingene sine i partiet. Han hadde likevel betydelig politisk innflytelse frem til sin død i 1997 selv om de mest sentrale posisjonene da var overtatt av hans etterfølger Jiang Zemin. 

Jiang Zemin: Den viktige tanken om de tre representasjoner. Jiang var generalsekretær i CCP fra 1989 til 2002 og president i Kina fra 1993-2003. Han kom til makten som en kompromiss-kandidat etter protestene og massakren på «Den himmelske fred»-plassen. Han introduserte begrepet «sosialistisk markedsøkonomi» i en tale til den 14. Nasjonale Kongressen i CCP og åpnet med dette for reformer som ga en mer åpen økonomi og kontakt med verden utenfor Kina. Under hans lederskap fikk Kina en substansiell økonomisk vekst med gjentatte markeds-reformer. Hong Kong ble tilbakeført til Kina fra UK i 1997 og Macau fra Portugal i 1999. Kina ble også medlem av World Trade Organization (WTO) i 2001. Internasjonale relasjoner ble utviklet samtidig som kommunistpartiet opprettholdt sin tette kontroll med Kina som stat. Hans teoretisk-ideologiske arv «den viktige tanken om de tre representasjoner» ble skrevet inn i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon. Den sier at det kinesiske kommunistparti (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser. Jiang ble i sin tid internasjonalt kritisert for brudd på menneskerettighetene inkludert en kampanje for fremme «tradisjonelle kinesiske verdier» og innskrenking av pressefriheten. Etter et politisk mord satte Jiang i gang en stor kampanje mot forbrytelser, og i løpet av ett år ble over 350 000 personer arrestert og over 4 000 henrettet. I 1999 ble Falun Gong, på Jiangs ordre forbudt, og slått hardt ned på.

Hu Jintao: Forsterket statlig kontroll og Harmonisk Sosialistisk Samfunn. Hu Jintao var generalsekretær i KKP fra 2002 til 2012 og president fra 2003-2013. Under Hu ble statlig kontroll gjeninnført i noen deler av økonomien som var sluppet fri av hans forgjengere. Han var også konservativ i forhold til politiske reformer. Han styrte Kina gjennom en periode med kontinuerlig økonomisk vekst som befestet Kinas stilling som en av verdens virkelige stormakter. Han arbeidet også for å jevne ut sosio-økonomisk ulikhet gjennom det som ble kalt "en vitenskapelig tilnærming til utvikling for å bygge Et Harmonisk Sosialistisk Samfunn uten sosiale konflikter". Men også under hans lederskap slo myndighetene ned på sosial uro, protester fra etniske minoriteter og dissidenter. Dette første til mange kontroversielle hendelser som urolighetene i Tibet og Xinjiang-provinsen (opprør blant Uigurene) og innføring av Anti-løsrivelses-loven som i den åttende av sine bare ti paragrafer slår fast at «Folkerepublikken Kina kan bruke militære midler mot Taiwans uavhengighet om det skulle vise seg at fredelige midler ikke fører frem" (fritt oversatt). 

Xi Jinpings Nye China og Den tredje revolusjon. Da Xi kom til makten, fokuserte han innledningsvis på å sikre strengere parti-disiplin og intern samstemthet. Han iverksatte en antikorrupsjons-kampanje som resulterte i at flere parti-topper måtte fratre. Han gjennomførte interneringen av Uigurene i spesielle leire fra 2014 i Xinjiang-provinsen. Han innførte en mer aggressiv utenrikspolitikk, spesielt i forhold til USA. Han utfordret naboland rundt grensene i Syd-Kina-Havet, Taiwans politiske status m.v. Gjennom «Belt and Road»-Initiativet ønsket han å styrke Kinas innflytelse i Afrika og Eurasia. Han ga økt støtte til statseide virksomheter, stimulerte til samarbeid og fusjoner mellom militære og sivile virksomheter, iverksatte programmer for fattigdomsbekjempelse og utjevning av levestandarden. Han innførte også reformer i eiendomssektoren, bare for å ha nevnt noen av initiativene som ble tatt tidlig i hans periode som Kinas leder. Senere innførte han sikkerhetslovgivning for Hong Kong og slo ned den politiske opposisjonen i byen. Xi blir ofte omtalt som en autoritær lederskikkelse av observatører med henvisning til at han utvidet sensuren og initiert en omfattende masse-overvåkning av kinesiske borgere. Samtidig viser mange observatører til at menneske-rettighetene er blitt tilsidesatt, spesielt ved internering av en million Uyghurer. Xi Jinpings Tanker er tatt inn i Kinas grunnlov, som vanlig er. Der har han vektlagt viktigheten av nasjonal sikkerhet og CCPs (Kinas kommunist partis) ledelse av landet. Han har sentralisert makten i egne hender ved personlig selv å innta ledelsen av viktige styringsorganer og komiteer for videre utvikling av Kina når det gjelde nasjonal sikkerhet, økonomiske sosiale reformer, militær restrukturering og modernisering og utvikling av internett. Han var sterkt personlig involvert i organisering av Kina under COVID-19-pandemien. Internasjonalt har han og Kina fremstått som sentral bidragsyter til å støtte opp om oppfyllelse av FNs bærekrafts-mål i kontrast til USAs Donald Trump. Kinas ulike initiativer, på dette området under Xi, er omtalt i andre poster på denne bloggen: Hva skjer i Kina – Strammer inn på alle fronter, men når de klimamålene? og Kinas rolle i internasjonalt klimasamarbeid nå og i fremtiden?

Mer toppstyrt og mindre lyttende Kina? Kina under Hu hadde Institusjonelle kanaler for borger-medvirkning, aksepterte autonome sivile organisasjoner og hadde formelle kanaler etablert av staten der borgerne kunne skrive og gi utrykk for sin misnøye, levere klager i form av petisjoner eller kommunisere via statlige online-portaler. Det var også en viss aksept for etablering av uformelle kanaler som protestaksjoner, sit-ins, trafikk-blokader. Man aksepterte bruk av virtuelle kanaler for posting og re-posting av innlegg og kommentarer om misnøye på sosiale medier. Alt dette førte til en opplevelse av at de styrende lyttet til folket, selv om det i ettertid er sådd tvil om hvor effektive disse lytte-kanalene var. Med Xi ble dette uansett endret. Politisk kontroll ble sentralisert, ideologisk disiplin ble viktigere, og staten ble mindre åpen for borger-medvirkning. Autonomien hos lokale myndigheter ble begrenset slik at disse ikke lenger kunne ta beslutninger på egen hånd. Administrasjonen fikk «top-level-design» som innebar at lokale myndigheter nå samler in informasjon, men det er sentrale myndigheter som tar beslutninger og svarer. Xi Jinpings antikorrupsjons-kampanje som startet i 2012 har hatt en lite heldig effekt på lokale myndighetspersoner. Et incentiv-basert system som belønnet lokal handlekraft ble erstattet av "frykt-basert" system der lokale myndighetspersoner ble redd for å i det hele tatt å gjøre noe uten etter ordre fra toppene sentralt. Man har fått et mentalt skifte hos lokale myndigheter fra «Å vise til resultater» til «Å demonstrere lojalitet». I 2019 svarte Xi på denne utfordringen ved å etablere et system for å belønne offentlig ansatte for «eksellent utøvelse av offentlig tjeneste». Men makten er fortsatt konsentrert sentralt.

GPTer og annen ny teknologi trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Slik oppstår nye jobber.

GTP i «ChatGPT» står for «Generative Pretrained Transformer». Ny teknologi som dette trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Frykt for omstilling og massearbeidsledighet er grunnløs.

GTP i «ChatGPT» står for «Generative Pretrained Transformer», eller direkte oversatt «Generativ Forhåndsopptrent Omformer». Det omtales som et jordskjelv av en innovasjon med potensial til dramatisk øke produktiviteten i en lang rekke virksomheter og yrker. Andre snakker om General Purpose Technology. Det er teknologi som finner anvendelse i det fleste bransjer, som har et innebygget potensiale for kontinuerlig utvikling til stadig bedre løsninger, og som utløser komplementære innovasjoner. Spør ChatGPT om hva som helst og den gir deg svar som langt på veg gjør jobben for deg. GTP ansees som et forvarsel om hva vi kan vente oss av AI/Kunstig Intelligens. Noen sammenligner AI-oppfinnelser som dette med oppfinnelsene av dampmaskinen, elektrisiteten og datateknologien. 

Ny teknologi trenger tid for å finne sin plass i samfunnet. Om vi velger å hente lærdom fra historien så er en av disse at selv teknologi som i ettertid viser seg å være revolusjonerende trenger tid før den virkelig setter spor i samfunn og økonomi. James Watt patenterte sin dampmaskin i 1769. Men damp erstattet ikke elvevannet som drivkraft i industrien før i 1830 i England og 1860 i USA. Og det var først i 1850 at man i England virkelig kunne se at dampmaskinen gjorde en forskjell. Alle oppfinnelser som gjorde elektrisitetsforsyning og elektrisitetsbruk mulig var på plass i 1880. Men først 30 år etter kunne man se effekten av denne oppfinnelsen i form av økt produktivitet i industrien. De første integrerte kretsene ble produsert i tiden rundt  1960. Men det var først på 1990-tallet at man kunne konstatere produktivitets-gevinster i offisielle statistikker i USA som kunne føres tilbake til bruk av PCer.

Fra Apples Siri til ChatGPT og flere av samme slag. AI-verktøy som ChatGPT, det finnes flere og enda flere er under utvikling, har bragt utviklingen et godt stykke videre når vi sammenligner med f.eks. Siri, Apples virtuelle assistent, som ble lansert i 2011. Men det er flere årsaker til at gjennombrudd for nye teknologier tar tid. Oppfinnelser må tilpasses aktuell anvendelsesområder og spesielle bruksområder. Tid er penger, så både tid og penger må til for å tilpasse ny teknologi til bruk som etter hvert gjør investeringene i teknologien så rimelige at man kan tjene penger på å bruke den.

Frykt for omstilling og massearbeidsledighet, som følge av innføring av ny og mer effektiv teknologi, har til tider i historien skapt opprør. Men dette er ikke en allmenn regel som støttes opp av historiske erfaringer. En prosessinnovasjon som kan sammenlignes med introduksjonen av kunstig intelligens skjedde da Henry Ford introduserte samlebånds-produksjon for å redusere kostnadene ved produksjon av personbiler. Dette bidro til økende etterspørsel etter biler og økende etterspørsel etter arbeidskraft. Teknologiske revolusjoner fører ofte med seg nye ideer, produkter og institusjoner som snarere øker etterspørselen etter arbeidskraft over tid enn å redusere denne. At den nye teknologien ikke betyr at menneskene blir overflødige i arbeidslivet støttes også av andre måter å se fremtidens arbeidsmarked på. Denne posten er et ekstrakt av en artikkel i The Economist fra 4. februar i år.