Russlands krig mot Ukraina: En våpenhvile sitter langt inne om det i det hele tatt er mulig.

 

Russland nekter å diskutere våpenhvile. De som nå følger «freds-forhandlingene» rundt Ukraina-krigen mener at Putin ikke ønsker fred. Han vil ha Ukraina. Kreml beskriver samtalene med Trumps forhandlere Steve Witkoff (Amerikansk forretningsmann og nær bekjent av Trump) og Jared Kushner (Trumps svigersønn) som konstruktive. I flere måneder har Putin avvist Trumps forslag om en midlertidig våpenhvile langs dagens frontlinjer, som Ukraina har sagt ja til. Nå hevder Putin at de grunnleggende årsakene til krigen fortsatt ikke er tatt tak i. Med «grunnleggende årsaker» hevder mange, som følger forhandlingen, at Putin og Kreml i realiteten mener at Ukraina bør underlegges ubegrenset russisk kontroll.

Ukraina ble selvstendig nasjon da Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991. Men allerede før 2022 hadde Russland overtatt kontrollen over Krim-halvøya. Å legge under seg Ukraina skulle innledningsvis i 2022 skje, i følge Putin, ved en invasjon av en såkalt fredsbevarende russisk styrke som skulle forhindre et forestående folkemord i Ukraina. Dette gikk ikke slik Putin hadde planlagt det og folkemordet ble det vel heller ikke noe ut av. De russiske militære kjøretøyene kjørte seg tidlig fast i myrområder nord for Kyiv. Vi kan i ettertid konstatere at Putins invasjon av Ukraina i 2022 innledningsvis langt fra gikk som planlagt. Senere fikk Putin moralsk støtte fra den Russisk ortodokse kirkens Kardinal Kirill som ville gjenvinne kontrollen over kirke-menighetene i Ukraina. Hvorfor startet denne krigen i det hele tatt? I en post på denne bloggen fra april 2022 finnes noen tidligere forsøk på å forklare dette.

I "valget" i regionene i øst som Russland arrangerte i 2024 stemte innbyggerne overveldende for Putin. Det uttalte målet til Putin og Kreml ble etter invasjonen i 2022 først å erobre Donbas regionen og de andre regionene i Øst-Ukraina, som Donetsk, Luhansk, Kehrson og Zaporizhia, som Russland har okkupert deler av frem under krigen siden 2022. Krim-halvøya, som tidligere også var en del av Ukraina, hadde Russland allerede underlagt seg før 2022. Russland gjennomførte i 2024 valg i disse områdene i østlige Ukraina som alle "bekreftet" stor oppslutning om Putin som statsleder i følge russiske opptellinger etter "valget". 

Nå vil Putin samtidig frata Ukraina både militær kapasitet og sikkerhetsallianser som eventuelt kan beskytte Ukraina som selvstendig stat i fremtiden. Den norske oberstløytnanten Palle Ydstebø uttalte for sin del for noen tid tilbake, til Nettavisen, at det kan ta tre år for Russland å ta hele Donetsk med dagens tempo. «– Nøkterne vurderinger tyder på at russerne antakelig vil bruke like lang tid på å ta den siste fjerdedelen av Donetsk regionen som de brukte på den forrige. Da er det tale om 3 til 3 1/2 år, hvis det da ikke skjer fullstendig kollaps på den ene eller andre siden», sa Ydstebø. Vi kan vel allerede konstatere at Putin grovt har undervurdert Ukrainas evne til å forsvare seg militært. En av Putins utfordringer nå er at hans innledende annonserte «fredsbevarende operasjon», som blant annet Trump, da den ble annonsert i 2022, utrykte sin beundring for. Denne ble uendelig langt fra hva Putin hadde forestilt seg i februar 2022. Den kan kanskje også virke demotiverende for menige russere når Russland  møter langt større motstand fra Ukraina enn det som var annonsert av russiske myndigheter innledningsvis. Putin virker uberørt og pøser på med nye trusler om gjengjeldelser mot de som hindrer russisk fremrykking og ikke minst de som angriper mål i Russland.

Putin truer med atomkrig. Putin er ikke mindre opptatt av få kontroll over Ukraina, snarere tvert i mot. Han legger skylden for sine mislykkede krigsoperasjoner på "angrep" fra NATO-landene som forsyner Ukraina med våpen. Og han truer med atomkrig. Cornelia Kristiansen, kommentator i Dagsavisen, skriver i en kommentar 6. desember, at "Hver gang det går dårlig for Russland, kommer det trusler om atomkrig". Hun viser til russiske trusler som kom etter Trumps såkalte "fredsplan" som stort sett ga etter for alle Russlands krav. "Da Europa foreslo justeringer, raslet Russlands president igjen med sin favorittsabel: "Vi planlegger ikke krig med Europa, men hvis Europa vil og starter er vi klare nå", sa Putin. Trusselen kom i et mildere språk enn vanlig, i følge Kristiansen. "Atomvåpen nevnes ikke direkte, Men Russland har endret sin atomvåpendoktrine, slik at selv et angrep med "vanlige våpen" fra andre land kan besvares med atomvåpen. Effekten blir derfor den samme", i følge Kristiansen. "Krigstrusselen er dessuten svøpet inn i ord de kan vri seg unna: Bare hvis Europa starter! Men ingen har snakket om at Europa skal angripe Russland. Det er Putin som later som at innrømmelser til Ukraina i en forhandling kan sammenlignes med militær aggresjon". Aftenposten gjorde en opptelling i fjor, i følge Kristiansen, der de fant at Russland i snitt har truet med atomvåpen annen hver uke mellom fullskala-invasjonen start i februar 2022 og september 2024. Til sammen 82 ganger. De fleste av truslene er knyttet til nye våpen til Ukraina, ukrainske militære fremskritt og uttalelser fra vestlige ledere. Oppslaget i Dagsavisen, 6. desember inneholder en detaljert oversikt over disse. Kristiansen konkludere med at vi må regne med flere atomtrusler fra Putin fremover.

Putin er godt fornøyd med USAs nye sikkerhetsstrategi. Denne ble nylig lagt frem og fremstiller Europa som et problem. Hadde kontinentet hatt litt mer selvsikkerhet kunne de ordnet opp selv med Russland når det gjelde krigen i Ukraina hevdes det. Men i følge USAs sikkerhetsstrategi ødelegges friheten til folk i Europa av EU og andre overnasjonale organer. Feige liberalere gir kulturelt forfall, lave fødselstall, masseinnvandring, manglende patriotisme og styrende eliter som driver med sensur, fjerner ytringsfriheten og ser bort fra folks egne ønsker i og for Europa. Alt dette fritt gjengitt med bakgrunn i et kort sammendrag i Verdens Gang 10. desember i år. I Moskva, slik de som styrer der ser det, er man helt enig i denne beskrivelsen av Europa. Derfra erklæres det at den amerikanske strategien er i tråd med Moskvas oppfatning og syn. I VG-oppslaget påpekes ironien i at Både USA og Russland i dag styres av autoritære eliter. I USA sitter "Trump-familien på toppen og beriker seg selv, mens uønskede meninger stemples som ekstremisme. Putin for sin del svømmer i luksus svært få russere får mulighet til erfare og ytringsfrihetens grenser der byr på lite frihet for de aller fleste. Europa for sin del har høyere levealder enn USA, mindre ulikhet, har et bedre helsevesen for alle, mindre barnefattigdom og bedre sosialt sikkerhetsnett, bare for å ha nevnt noe.

 

Om Sverige som foregangsland og djevelen som sitter i tallene, om bistand og mer....

 

Før stortingsvalget i høst fikk forfatteren Andrè Mundal stor oppmerksomhet om en bok med tittelen «Knust av systemet» der han beskrev offentlig sektor i Norge som en koloss på leirføtter på veg mot stupet. Samtidig utga Martin Bech Holte boken «Landet som ble for rikt» som ble en bestselger. Budskapet i begge disse bøkene var at det er rom for store forbedringer i offentlig sektor gjennom mindre detaljstyring, bedre organisering av helsetjenestene og ved å kutte antallet kommuner m.m. Begge bøkene skapte debatt av typen «er det virkelig slik?». Mange meldte seg på med alternative synspunkter. Noen av disse er gjengitt i to poster på denne bloggen om henholdsvis sykepleiere og stortingsvalg fra september 2025.

Alternativt statsbudsjett. Nå har den sistnevnte av disse forfatterne utgitt en ny bok i samme sjanger: Martin Bech Holtes bok «Alternative statsbudsjett» har allerede solgt over 60 000 eksemplarer før julehandelen er begynt for alvor. Den er slik en suksess for forfatteren. Men også her har flere økonomer meldt seg på med kritiske korrigerende leserinnlegg. Dagens Næringsliv 29. november kan vi lese at «økonomer tilbakeviser Holtes krispåstander». Holte hevder at produktiviteten har gått kraftig ned. Det stemmer ikke hevder finansredaktør Terje Erikstad i denne avisen. Han viser til tall fra SSB som «viser at nivået på produktiviteten er rundt tre prosent høyere i 2024 enn i 2013.Det er ikke imponerende, men langt unna påstanden fra Martin Bech Holte om en kollaps i produktiviteten». Andre økonomer som har forsøkt å rekonstruere Bech Holtes regnestykke på produktivitetsutvikling har konkludert med at «Holte anvender modellen på en skjev måte. Dermed blir resultatet deretter. Og skaper inntrykk av at det står virkelig dårlig til i norsk økonomi».

Sverige som foregangsland. I Klassekampen 1. desember skriver samfunnsøkonomen Ali Esbati, som er en del av Klassekampens faste spaltister kommentarer til Holtes påstander Sverige vs Norge slik: «Holtes oppsummering av utviklingen er at svenskenes fornyelse av arbeidslinja har vært svært vellykket, noe som har gjort Sverige til et foregangsland. Dette sammenligner Holte med «det ambisiøsløse samfunnet Norge, der det utvikles en kultur som skaper utenforskap, særlig blant unge». Andelen unge (15-29 år) i Norge som ikke er i arbeid, går i lære eller studerer (6,2%), er det nest laveste i alle OECD-landene, lavere enn i Sverige og under halvparten av OECD-gjennomsnittet. Dette ifølge samfunnsøkonomen Esbati i Klassekampen.

Djevelen sitter i tallene. I et innlegg i Dagens Næringsliv 2. desember i år Under tittelen «Djevelen sitter i tallene, Holte» skriver samfunnsøkonomen Knut Moum, med bakgrunn fra Finansdepartementet: «Martin Bech Holte fremstår som en forkjemper for realfag i skolen, men styrer unna faglig diskusjon om sine egne regnestykker». «Det er dermed et tankekors at han styrer unna faglig diskusjon om egne regnestykker, samtidig som han også i denne boken selger inn sine forslag til politikk ved å fortelle en dramatisk historie , basert på gale tall».

Bistands-bomm. I Dagens Næringsliv 3. desember skriver Håvard Mokleiv Nygård som er kunnskapsdirektør i Norad at Martin Bech Holte i sin bok om det alternative statsbudsjettet går i den samme fellen som Trump og Musk gjorde da de kuttet amerikansk bistand. Holte påstår i sin bok at 1) Tradisjonell bistand ikke har dokumenterbar effekt, 2) at bistand ikke bidrar til velstandsutvikling og 3) at asiatiske land har hatt en oppskrift på vekst som ikke inkluderer bistand. Mokleiv hevder for sin del at alle disse påstandene er feilaktige. Mokleiv stiller deretter spørsmål rundt hvilken tradisjonell bistand Holte vil kutte når han samtidig vil fortsette å gi bistand til barn i dyp fattigdom. Mokleiv hevder for sin del at for å hjelpe barn i «dyp fattigdom» må vi hjelpe mor og far og samfunnene de lever i. Vaksine- programmer gir viktige bidrag. Mokleiv viser også til regnskog-satsingen og Verdensbankens Ukraina fond som gjør det mulig å levere velferdstjenester til krigsutsatte områder i Ukraina. 

...som fanden leser bibelen. Første amanuensis Martin B. Holm ved Økonomisk Institutt, Universitetet i Oslo i et innlegg i Aftenposten 6. desember at Martin Bech Holte forholder seg til data som fanden leser bibelen. Holm mener i samme oppslag at dette er synd, fordi det ødelegger det som kunne vært  en konstruktiv debatt om hvordan Norge bør se ut. Mange av Bech Holtes forslag er helt ukontroversielle, mener Holm og viser til: "For eksempel foreslår han å fjerne en del subsidieordninger. Her vil han få støtte fra nær sagt alle samfunnsøkonomer når det gjelder skipstunneler, gratis ferger, billige barnehager, elektrifisering av sokkelen, subsidier av havvind og statlige investeringsfond. Han vil også få støtte for deler av hans forslag til justeringer av skattesystemet". Men, skriver Holm avslutningsvis, "det kan jo være at prosjektet ikke egentlig handler om å fornye Norge. Kanskje handler det mest o må selge bøker og foredrag. Og man selger kanskje ikke bøker ved å gjøre ting ordentlig å være nyansert. Det er tross alt slik den uovertrufne markedsmekanismen virker" avslutter Holm.

Går Norge glipp av et viktig ordskifte? Dette er overskriften på en kommentar skrevet av Rakel Haugen Strand i Aftenposten, også 6. desember. Hun mener innledningsvis at Bech Holte har gode intensjoner, men at disse drukner i et hav av irriterte økonomer. Hun mener at ".. Holte setter fingeren på samfunnsutfordringer som fortjener ordentlig debatt. Den rekordhøye oljepengebruken kan ikke fortsette. Samtidig vil en eldrebølge føre til færre inntekter for staten og utgifter gjennom pensjon. Det er i alle fall tre  debatter Norge trenger å ta. Hun viser til at "En av fem personer i arbeidsfør alder får en helserelatert ytelse. Det er skremmende høyt. Det utgjør nå hele åtte prosent av statsbudsjettet." Og videre "Mer enn en av ti unge fullfører ikke videregående skole". Og hun fortsetter: "Med Holtes forslag om mindre skatt på arbeidsinntekt vil en helt vanlig familie med to voksne få 165.000 kroner mer å rutte med. Da er det også rom for at folk betaler mer for barnehage, kollektivtransport og strøm". Og videre: "Holte foreslår å fjerne formuesskatten og erstatte den med en progressiv eiendomsskatt. ... han vil at folk skal investere pengene sine på nyttigere måter. I dag er mye av den private kapitalen nedsyltet i hus hytter. Bør disse pengene heller gå til å skape nye arbeidsplasser? Haugen Strand avslutter med: "Boken er en tapt mulighet til et viktig ordskifte, slik Aftenposten bokanmelder skriver. Det er lett å avfeie Holtes løsninger, når han stiller feil diagnose. Debatten må tas likevel".

Kan vi få noe godt ut av negative følelser?

 

Ligger det muligheter i negative følelser? Det er en hel verden av negative følelser der ute skal vi tro Matthew Huston. Følelse av ubehag følger med disse følelsene. Men, samme Huston, hevder at de følges av muligheter som vi bør og kan gjøre oss nytte av. Hva er i så fall disse? Skal vi tro Matthew Hutson ligger mulighetene i å fange opp at disse negative følelsene kan få deg til å føle deg bedre i det lange løp. De negative følelsene kan du bruke til å forandre din psyke og din motivasjon og også bruke som stimulans til å gjøre nødvendige forandringer i retning av noe mer positivt i livet ditt. Matthew Hutson skrev noen år tilbake boken «The seven Laws of Magical Thinking» om nettopp disse mulighetene for å få noe positivt ut av det som ellers er vanskelig. Her er fremstillingen basert på en artikkel i Psychology Today fra noen år tilbake (Utgaven fra februar 2015), men på dette livsområdet ser det for meg ikke ut til at det har skjedd store endringer de siste årene. Men det kan jo ha gått meg hus forbi, som det heter. Tar gjerne mot kommentarer rundt det. Men herfra er temaet negative følelser og hvordan man kan gjøre seg nytte av å møte slike med en offensiv innstilling.

Å føle på sinne og å bli forbannet. Å bli sint kan fungere som en måte å unngå at man ellers blir utnyttet, Dersom du har en klar følelse av hva og hvem du kan være og er verdt, men opplever at andre rundt deg ikke anerkjenner deg kan det å bli sint og forbannet være en løsning, langt bedre enn alternativet som kan være å svelge følelse av fornedrelse som i neste omgang kan føre til depresjon og enda verre til direkte helseproblemer. Sinne kan motivere deg til å ta grep, mens negative følelser kan føre til at man unngår situasjoner som gir ubehag. Sinne bør kanskje heller omsettes til handling der du viser at du er en tøffing med kompetanse og ressurser. Vi bør heller ikke glemme at kollektivt sinne og engasjement har gitt energi til fremskritt innenfor almene sivile rettigheter og likestilling mellom kjønn i arbeidsliv og på andre arenaer. Hvordan ta slike grep? Å snakke til seg selv kan være en måte å styrke din selv-innsikt, hukommelsen og enda mer. Psykologen Robert N. Kraft har hevdet dette i en annen artikkel i Psychology Today fra august 2025. Kraft er professor emeritus i kognitiv psykologi ved Otterbein University i Westerville i Ohio, USA. Kraft hevder at vi alle egentlig snakker med oss selv. Vår «indre stemme» kommenterer løpende våre erfaringer, vår adferd og hva vi tror på. Denne «indre dialogen» opptar en stor del av vårt våkne liv og de fleste av oss aksepterer dette som en naturlig dominant form for tankevirksomhet. Men mange, og kanskje de fleste av oss, er forsiktige med å snakke om dette med hørbar stemme fordi vi ønsker å beholde denne dialogen som noe privat. Mer om dette finner du i denne posten på denne bloggen.

Store ambisjoner her.. MEGET STORE!!!

Sjette januar 2021 enda en gang. Knyttet til eventuelt milliard-dollar søksmål mot BBC

TRUMP til søksmål mot BBC etter stormingen av kongressen i 2021? Trump’s lawyers threatened the British broadcaster with a billion-dollar lawsuit on Monday, according to a letter seen by AFP, as the BBC apologized for giving the impression the president had urged “violent action” ahead of the 2021 assault on the US Capitol». På spørsmål om hvor aktuelt et slikt søksmål kan være skal Trump ha uttalt: “I guess I have to, why not?” “I think I have an obligation to do it because you can’t allow people to do that,” “They defrauded the public and they’ve admitted it.” BBC har når dette skrives enda ikke formelt svart på kravet fra den Florida baserte Trump advokaten Alejandro Brito. BBCs styreformann Samir Shah har avgitt en offentlig beklagelse.

Bakgrunnen for det eventuelle søksmålet finner vi onsdag 6. januar 2021. Da holdt daværende sittende president Donald Trump en tale til frem-møtte fra flere delstater i USA fra en talerstol utenfor, og med Det hvite hus som bakgrunn. De fremmøtte var invitert av Trump gjennom tidligere taler, invitert til å innta Washington denne dagen. Under talen oppfordret han, sønnen hans og andre av presidentens nærmeste medarbeidere de fremmøtte til å marsjere mot Kongressbygningen og gi uttrykk overfor de folkevalgte hva de mente om valget av Joe Biden som ny president. De skulle demonstrere for de folkevalgte at valget var stjålet fra dem og fra Trump. Trump sa blant annet at «hvis dere ikke slåss som helvete, vil dere ikke ha noe land lenger» (her fritt oversatt). Opptellingen av stemmer var i gang. Flere republikanske senatorer hadde holdt innlegg der de støttet demonstrantenes synspunkter. Argumentene for dette var at siden mange velgere mente at valget ikke hadde gått riktig for seg var det nødvendig å nedsette en kommisjon for å gjennomgå valget og valgresultatene. Det som skjedde videre var kort fortalt at sikkerhetsstyrkene rundt og inne i kongressbygningen ikke klarte å hindre demonstrantene å trenge inn i bygningen, i rådssalene og i kontorene. Det ble etter hvert kaos inne i Kongressbygningen. Flere døde senere av skader påført under tumultene, også medlemmer av vaktstyrken. Flere av de folkevalgtes kontorer fremsto som raserte etter bataljen. Da gjennomgangen av stemmene fra statene kom i gang etter utsettelser var det fortsatt over 130 republikanere som stemte mot å godta stemmene fra Pennsylvania og de 20 valgmansstemmene Biden fikk derfra. Ved presidentvalg i USA er det som kjent den sittende visepresidenten som godkjenner endelig opptellingen av valgmenn fra de enkelte statene. Visepresident Mike Pence måtte evakueres under beskyttelse da deler av folkemengden truet med å henge ham i en galge utenfor kongressbygningen.

 Stormingen av Kongressbygningen og etterspillet er dekket i flere poster på denne bloggen. Først i en omtale av selve stormingen der og da. Senere i en sammenligning med andre forsøk på statskupp. Deretter gjennom dekningen av arbeidet til komiteen som ble nedsatt for å vurdere om det som skjedde 6. januar kunne karakteriseres som forsøk på statskupp i flere omganger. 

Trump som trussel mot demokratiet? Erik Solheim mente i en kronikk i Dagens Næringsliv 14. desember dette året at Trump var en slik trussel. Og det var slett ikke uten grunnlag. Trump hadde allerede stilt som krav til sine tilhengerskarer blant republikanerne at hans primære mål var å få avsatt Biden og seg selv gjeninnsatt som president etter at valgjukset, han mener var bevist, var endelig avdekket og formelt bekreftet. David Runciman skrev i boken "How democracy ends" om inkrementalistiske kupp, om demokratier som eroderer heller enn å bli kuppet. "While the opponents of the regime shout, "Coup!", its defenders say that those accusations are hyperbole and hysteria". Journalister og rettslærde som skal fungere som sistelinje i forsvaret for demokratiet blir marginalisert som "special interest". Timothy Snider skrev i boken "On Tyranny" om hvordan forandring av virkelighetsoppfatning kan endres i tre faser: Angripe fakta, utvikle alternativ virkelighetsoppfatning, og etablere magisk tenking rundt denne oppfatningen. Trump hadde lenge før han ble president i 2017 vist at han var flink til å dyrke frem alternative virkelighetsoppfatninger og magisk tenkning. Et fremtids-scenario for en utvikling videre kunne f.eks. ha vært at Republikanerne etter å ha vunnet flertall både i senatet og kongressen etter mellomvalget i 2022 kunne nedsette en komite for å etterforske valgjukset under presidentvalget i 2020. Om de konsentrerte seg om «vippestatene» Georgia, Arizona og Pennsylvania som til sammen ga Biden 47 valgmenn, stater der stemmeovervekten var mellom 0,3% (Georgia) og 1,2% (Pennsylvania) i Bidens favør. Med en liten justering her ville valget vippe Trumps vei. Trump selv hadde da i tillegg i et "Statement" lagt til Michigan, Winsconsin og Nevada som stater der han mente å ha vunnet med klar margin. Slik gikk det ikke, men Trump og noen av hans tilhengere mener fortsatt i 2025 at han egentlig vant valget i 2020 og i 2025 eroderer demokratiet.

Siste nytt i saken er at BBC beklager sin kommentar knyttet til Trumps appell til demonstrantene, men samtidig hevder at det ikke foreligger grunnlag for å betale erstatning. Trump for sin del har antydet at han nå ser for seg et søksmål 5 milliarder dollar for BBCs feilaktive kopling og gjengivelse av to uttalelser i hans tale 6. januar som ikke var koplet sammen i hans fremføring, men som var en del av budskapet i hans tale denne ettermiddagen.

Mytene om kunstig intelligens (AI) er de bare myter eller mer enn myter?

 

Mytene om kunstig intelligens (AI) er de bare myter eller mer enn myter? I 2021 utga Erik J. Larson boken «The Myth of Artificial Intelligence». Larson hadde da bak seg to AI-startups. Han hadde, da boken ble utgitt, bak seg tester av AIs grenser gjennom arbeid ved IC2, en teknologi-inkubator ved University of Texas i Austin. Han skriver blant annet at «Myten om AI er ikke at AI er mulig». Fremtiden til AI er vitenskapelig sett usikker og den er ikke at vi først vil få AI som tenker som mennesker og deretter AI som er super-intelligent. Dette er forestillinger som er skapt av mennesker som ser seg tjent med slike forestillinger og som tjener penger ved å presentere slike forestillinger. Larson viser i boken sin til at ideen om kunstig maskinell intelligens har røtter tilbake til andre verdenskrig da en gruppe matematikere og sjakkspillere som arbeidet med, og også lykkes med, å knekke tyske "hemmelige" koder, som igjen gjorde at man kunne møte og hindre tyske fly- og bombeangrep. Kunne man få til dette måtte det være mulig også etter-hvert å utvikle intelligente maskiner som var like intelligente som mennesker og etter hvert mer intelligente, tenkte man da. Sjakk og sjakkspill har på flere måter vært sentralt med i utvikling av data-behandlende maskiner. 

KI og effektivisering av offentlig sektor. For noen år tilbake publiserte konsulentfirmaet Menon en rapport der konsulenter fra selskapet hevdet at kunstig intelligens kunne gi innsparinger i offentlig sektor tilsvarende 155.000 årsverk. Årsverk-beregningen viste seg i ettertid å stamme fra ChatGPT. Noen vil hevde at ChatGPT i den da foreliggende versjonen knapt kvalifiserer som det vi i dag omtaler som kunstig intelligens. Magnus Forsberg kommenterte denne saken i Dagsavisen 25. oktober i år og tilføyde at 15.000 av de 155.000 årsverkene som man ifølge rapporten kunne spare inn var beregnet å kunne hentes/innspares blant barnehage- og skolefritids-assistenter. Resultatet ble rapportert i tidsskriftet Stat og Styring som utgis av Scandinavian University Press/Universitetsforlaget. Forsberg viser i sin kommentar også til andre «KI-skandaler». En av disse er Tromsø kommune som søkte råd hos ChatGPT rundt hvilke skoler som skulle legges ned i kommunen. En annen KI-skandale er ifølge Forsberg knyttet til en ikke navngitt advokat som leverte et prosess-skriv til Høyesterett fullt av det Forsberg betegner som KI-hallusinerte rettskilder. Når vi først snakker om generelt «å spare» manuelle årsverk ved å innføre ny teknologi tar flere tidligere poster på denne bloggen friske anslag rundt potensialet for å spare inn årsverk ved innføring av slik teknologi som ikke har latt seg realisere. 

Finanssektoren satser stort på KI/AI og risikerer å pådra seg KI-gjeld! Få bransjer har tatt i bruk ny kunstig intelligens så raskt som finanssektoren hevder Zacharoula Papamitsiou og Raymond Andreas Stokke, som begge er forskere i Sintef, i et innlegg i Dagens Næringsliv 27. oktober. Det internasjonale pengefondet IMF mener at investeringer i KI-programvare, -maskinvare og -tjenester i finanssektoren mer enn dobles til nær 100 milliarder dollar innen 2027. Men hvilke resultater disse investeringene gir er usikker. Gjennomsnittlig avkastning i storskala KI-prosjekter er ifølge de to nevnte forskerne under seks prosent og mange selskaper klarer ikke å måle noen gevinst i det hele tatt. Utfordringene ligger i faren for at virksomhetene pådrar seg såkalt «KI-gjeld» som er langsiktige kostnader som bygger seg opp når virksomheter bygger opp komplekse KI-systemer raskt, uten å sette av ressurser til kontinuerlig å rette opp feil som oppstår underveis. Feilene kan, ifølge forskerne, skyldes skjeve eller ufullstendige datasett, ugjennomsiktige eller utdaterte algoritmer, samt manglende løpende teknisk og etisk kontroll. I finanssektoren finner vi de virksomhetene som i størst grad og tempo har tatt KI i bruk. Over 80% av handelen i finansmarkedene utføres nå av algoritmer. KI-systemene er etablert for å oppdage svindel, forutsi kreditt-tap, optimalisere porteføljer og gjennomføre handler i løpet av millisekunder. Den 5. august 2024 falt aksjemarkedene i Japan og USA kraftig. Det er uklart hvor stor rolle KI spilte, men mye tyder på at hedgefondene handlet samtidig da flere algoritmer samtidig "oppdaget" nedgangstrender. Hva vil skje når KI-modeller får enda større utbredelse? Opprydding i «KI-gjeld» er et helt nødvendige tiltak for å sikre robusthet som kan forhindre katastrofale tap i følge Papamitsiou og Stokke.

Om ikke-objektive data og ikke-nøytrale algoritmer. Andreas Ulfsten ansatt ved Institutt for informatikk ved UiO viser i et innlegg i Dagens Næringsliv 10. oktober i år, til at «Norge skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030» om vi skal tro digitaliserings-minister Karianne Tung. Han konkluderer med at dette må innebære at digitalisering vil få større utbredelse i samfunnet vårt og retter oppmerksomheten mot ledere i norsk næringsliv som med dette utfordres kraftig i sine roller som beslutningstakere. Samtidig viser han til at vi ofte setter «Menneskelig dømmekraft i opposisjon til rasjonelle analyser produsert av nøytrale algoritmer og objektive data», samtidig som han påstår at «dette påståtte skillet er kunstig». Data er ikke objektive og algoritmer er ikke nøytrale, hevder han som begrunnelse. Data produseres alltid om og innenfor en kontekst. Han viser til som eksempel at regnskaps-data produseres av regnskaps-avdelinger og produksjonsdata og kundedata produseres i produksjonsmiljøer og av markedsavdelinger og videre at også data om f.eks. nasjonaløkonomi og klimautfordringer hentes frem av institusjoner som arbeider for forskjellige formål. At algoritmer ikke er nøytrale skyldes blant annet disse skjevhetene i datasettene, men også at algoritmene er utviklet av mennesker som i utviklingsfasen ut fra egen kunnskap og erfaring gjør subjektive valg som påvirker hvordan data prosesseres. «At data ikke er objektive og algoritmer ikke nøytrale, betyr også at det antatte skillet mellom upålitelig menneskelig dømmekraft og rasjonelle maskiner er kunstig og bør forkastes» mener Ulfstein. Han mener derfor videre at menneske og maskin bør fungere sammen i viktige beslutningsprosesser.

Utfordringer knyttet til "kunstig intelligens" har vært tema for poster på denne bloggen både i august 2024 og i senest i august 2025.

Ikke våpenhvile og varig fred på Gaza enda og Trump stadig mindre populær hjemme?

 

Ikke våpenhvile og fred på Gaza enda. På denne tiden av året den 20. oktober i år 2000, 25 år tilbake i tid, foreslo Israels daværende statsminister Ehud Barak en pause i de da pågående fredsforhandlingene mellom partene. Minst ti palestinere mistet samtidig livet i nye sammenstøt. Den 21. oktober samme år vedtok FNs generalforsamling og et ekstraordinært arabisk toppmøte i Kairo skarpe fordømmelser av Israel. Tjuefem år seinere, etter at Donald Trump har presentert sin freds- og utviklingsplan for Gaza, bomber Israel nå fortsatt mål over hele stripa. Minst 49 palestinere ble drept i angrepene. Israel anklaget Hamaz for å angripe israelske bakkestyrker i Øst-Rafah, helt sør på Gazastripa. Her ble to israelske soldater drept i ifølge BBC. Hamaz har for sin del uttalte at de ikke har kjennskap til sammenstøtene, som skjedde i «rød sone» en del av Gaza som er kontrollert av Israel. Flere medier hevder at det som nå utspiller seg er sammenstøt mellom Hamas og Abu Shabab-militsen som støttes av Israel. Anarki og kaos er den mest passende beskrivelse på det som skjer i Gaza nå. To år med krig har ført med seg voldsom økning i kriminalitet i Gaza. IDF, Hamaz og Abu Shabab-militsen er ikke alene om å være bevæpnet og virksomme på Gaza. Det som skjer på Vestbredden får for tiden mindre oppmerksomhet. Fred skapes opplagt ikke av seg selv. Vil Trumps planer om gjenoppbygging og bosetting av palestinere på Gaza noen gang bli realisert?  Og hvor står Natanyahu nå? Arne Bård Dalhaug, pensjonert generalløytnant og president i Norges Forsvarsforening skriver i Dagens Næringsliv 24. oktober at "Trumps fredsplan er bygget på sandgrunn, ... Det anvises ingen løsninger på konfliktens kjerne-utfordringer, og det er ikke engang sikkert at de noen gang kan bilegges. Det kan ta tiår før man kan konkludere med hvor vellykket Trumps initiativ har vært". Hva er Trumps plan videre? Hva er og hvordan blir neste fase?

For mange berørte begynte denne historien i 1947. Det året stemte man i FN over beslutningen om å dele det da britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina). Ønsket var å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvile-forhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som del av denne prosessen. Senere var også Norge involvert i prosessen.

Donald Trump som fredsmekler. Alle mener at Trump burde fått Nobels Fredspris i år. Det mente han i det minste selv på alles vegne. Trumps argumentasjon for at han burde være årets prismottaker var at han etter eget utsagn hadde stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og som med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle, er det for det fleste tilfeller lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I følge den tidligere norske forsvarssjefen, Sverre Diesen, i Dagens Næringsliv onsdag 22. oktober i år, er den erklærte våpenhvilen ingen løsning på den israelsk-palestinske konflikten, eller et "veikart" for Gazas og Palestinas politiske fremtid. Den er langt fra en verdenshistorisk fred i Midtøsten, slik Trump vil ha oss til å tro. At Trump kombinerer rollen som fredsskaper og forretningsmann, og kanskje ofte er mest det siste, ble blant annet tidlig påpekt av leder-guruen Ichak Adices i 2016 gjengitt i en tidligere post på denne bloggen. Adices personlighets-beskrivelse var i sin tid ment som advarsel mot å slippe Trump til som president. 

Flere millioner amerikanere deltok i demonstrasjoner mot president Donald Trump i alle USAs 50 delstater sist lørdag. Mange tok til gatene i New York i USA for å demonstrere mot Trump. Demonstrasjoner foregikk på i alt 2700 steder i alle landets 50 delstater. Rundt regnet deltok syv millioner mennesker i fredelige protest-demonstrasjoner mot Trumps autoritære politikk. En politikk der militære settes inn i bygatene, folk sendes ut av landet uten rettergang, tollsatser stiger og senkes uforutsigbart, mens ytringsfriheten utsettes for antidemokratiske angrep. I følge meningsmålinger er 55% nå misfornøyd med Trumps økonomiske politikk, mens 40% er fornøyde. Fra Det hvite hus skal kommentarene ha vært av typen "Who cares", men sent lørdag, ble det i følge Aftenposten, publisert en 19 sekunder lang AI-video der Trump setter seg inn i et fly merket King Trump, tar av opp i luften og sprer kloakk over folkemengder i demonstrasjonstog.

 

Hva så med krigen i Ukraina? Blir det våpenhvile og fred her? Tidligere nevnte Dalhaug sier videre i sitt innlegg i DN at "Det bør derfor gi grunn til bekymring hvis Trump er blitt "svimmel på suksess" og videre: "Det er lite som tyder på at vi plutselig har fått et fredsstiftende unikum på plass i Det hvite hus". I følge Dalhaug innledet Putin sin nylige telefonsamtale med Trump med å gratulere Trump med Gaza. I forkant av samtalen hadde Trump snakket om å gi Tomahawk kryssermissiler, betalt av europeerne, til Ukraina. Putin ba Trump om en telefonsamtale i forkant av Trumps møte med Zelenskyj, og siden ble det ikke mer snakk om langt-rekkende krysser-missiler til Ukraina. Og videre i følge Dalhaug: "I tillegg skal Trump ha gjentatt russisk-vennlige standpunkter og forsøkt å presse Ukraina til å gå med på russiske betingelser, blant annet å gi opp festningskjeden i Donbas og overlate hele Donetsk fylke til Russland". Dalhaug mener at Trump i realiteten bidro sterkt til å svekke sitt eget og Ukrainas utgangspunkt etter disse samtalene med Putin.

Dagene rundt 20. oktober 2025 og senere var opplagt ikke Trumps beste. Hva nå? Nå varsler Trump sanksjoner mot russiske oljegiganter. Også EU har vedtatt sanksjonspakke. Målet er å frata Russland mulighetene til å føre krigen i Ukraina videre. Myndighetene i Russland mener nye vestlige sanksjoner vil virke mot sin hensikt. I følge Aftenposten 24. oktober har den russiske ekspresidenten, Dmitrij Medvedev, kalt USAs sanksjoner en krigshandling. Og videre hevder Medvedev på Telegram: "USA er vår motstander, og deres pratsomme "fredsskaper" har nå for fullt gått på krigsstien mot Russland". "Nå ha Trump alliert seg fullstendig med ko-ko Europa", skriver Medvedev videre.

 

          

 

             

Putins offensiv i Ukraina og forsøker Russland å viske ut grensen mellom krig og fred?

Har Putins offensiv i Ukraina bremset opp? Noen russiske bloggere mener det. Russerne har prøvd å ta byen Pokrovsk i Donesk i over et år. Putins plan var å erobre Donesk fylke i løpet av året. Dette kommer ikke til å skje. I september bremset den russiske offensiven kraftig opp. Fremrykkingen er dårligere enn til samme tid i fjor høst. Både ukrainske, russiske og vestlige kilder er enige om at Putins offensiv går saktere. Forklaringene er forskjellige. Russerne forteller at de re-grupperer-styrker. Den amerikanske tenke-tanken ISW peker på at nye russiske forsterkninger er på vei mot Donesk. En prorussisk blogger med 420.000 følgere hevder imidlertid at russerne mangler droner, moderne kommunikasjon, mat og til og med uniformer. Det verste er imidlertid, i følge den samme, å se hvor mange soldater som dør på grunn av forsømmelser, grådighet og idioti. Utmattelses-krigen i Ukraina handler om ressurser, teknologi og evne til å holde ut. Russland angriper med mange droner og det er umulig å forhindre at mange av disse slipper igjennom. Størst skade gjør imidlertid missilene. Av de 40 ballistiske missilene som angrep ukrainerne i september ble bare 15% skutt ned. For sin del har ukrainerne gjennomført en rekke angrep på russiske olje- og energianlegg, samt havner og byer. Ukrainske droner klarte i september å redusere Russlands raffineri-kapasitet med 38 prosent. Russland har som en følge av dette flere steder i landet innført rasjonering på bensin.

Hvor ble det av den russiske Svartehavsflåten? Generalmajor Hannadij Sjapovalovs, hadde svaret. «Den er ikke borte, men se på havbunnen. Den er antageligvis der». Sjapovalovs var nylig til stede på en konferanse arrangert i Norge av Hæren og den Den norske Atlanterhavskomité. Sjapovalovs fortalte om det galopperende teknologiske kappløpet mellom Ukraina og Russland i luftrommet. Siden 2022 har den største trusselen vært Russlands massive bruk av rekognoserings- og angrepsdroner. Det begynte for alvor med bruken av de iranskutviklede Shahed 136-dronene som fløy lavt og angrep fra lav høyde. Ukrainerne lærte seg etter hvert å beskytte seg mot disse med luftvernmitraljøser. Russerne endret taktikk, forbedret dronene sine som nå flyr i høyder på 3000 meter og noen ganger høyere. Ukraina måtte og har nå utviklet droner som er i stand til å avskjære droner i opp til 5000 meters høyde. Men ukrainerne bruker også småfly og helikoptre for å avskjære droner. Russerne svarte med å installere kameraer i dronene og også eksplosiver i dem slik kunne de ødelegge til og med ukrainske F-16 jagerfly. Ukraina fant at de måtte utvikle en felles samlet elektronisk krigføring som i dag blant annet hindrer at man skyter ned egne droner.

Forsøker Russland å viske ut grensen mellom krig og fred? Russerne fortsetter med sine angrep mot Ukrainas infrastruktur og mot sivile mål også i Kiev-området. Blant andre den polske ambassadøren til Norge antyder at dette er en bevisst strategi som også omfatter å sende droner og fly inn over grensene til NATO-land. Hun mener at også Norge må være forberedt på at russiske droner kan komme til å krysse inn i norsk luftrom slik de gjorde i Polen. Drone-demonstrasjonen over polsk luftrom varte i syv timer, noe som viser at dette ikke var et uhell. Den polske ambassadøren viser til at siden Russland startet krigen mot Ukraina har Russland økt aktiviteten innen hybrid krigføring der både tradisjonelle militære metoder og irregulære virkemidler benyttes. Dette inkluderer alt fra konvensjonelle militære angrep til cyberangrep, propaganda, sabotasje og terrorisme. Dette har vært russisk strategi helt tilbake siden Lenins tid. Ideen var da som nå forsøk rettet mot å undergrave «fiendenes» stabilitet, ved å identifisere «utpekte fiender» med mål å undergrave samholdet hos disse «utpekte fiendene» og slik undergrave «fiendens stabilitet» for så å kunne angripe militært. Desinformasjonskampanjer er en del av denne formen for innledende krigføring og disse er rettet mot å undergrave forståelsen av hva som er sant og hva som ikke er det. Putin publiserte to år tilbake Russlands utenrikspolitiske plattform. Ifølge denne er Russland «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». Kanskje er kommune-direktøren i Nesseby kommune i Øst-Finnmark, tett på Russland, i nærheten av hvordan Putin opplever tiden vi lever i når han i en kronikk i Aftenposten 16. oktober med tittelen "Russland flytter grensene - Norge må stå fast i Nord" hevder at "Russland ser ikke lenger på seg selv som en vanlig stat, men som et verdi-fellesskap med et historisk oppdrag" og videre at man i Kreml bygger på en ide "om at Russland har et moralsk kall som vokter av tradisjonelle verdier i kamp mot et sviktende Vesten". "Når russiske ideologer sier at grenser pulserer, mener de at de kan flyttes når historien kaller".  Slik tenkte også trolig den Russiske patriarken da han velsignet Putins invasjon i Ukraina. Ambisjonene når det gjelder direkte territoriell innflytelse er også store. Putin har nylig meldt Russland på som bidragsyter til å skape fred og gjenoppbygge Gaza. Han har også invitert den palestinske presidenten Mahmoud Abbas til et BRIKS-toppmøte i Kazan i Russland neste uke.

Russland har så langt styrt unna vestlige sanksjoner. I tidligere poster på denne bloggen finnes det mange historier om hvordan Russland har styrt klar av vestlige sanksjoner. Russerne var snart ute for å sikre seg bildeler og å organisere en krigsøkonomi som ga mange nyrike russere. Det er historisk sett langt mellom suksesshistorier om sanksjoner. Noen sanksjons-regimer har feilet totalt. Russland var raskt ute for å organisere salg av egen olje. Vestlige sanksjoner hadde etter dette liten effekt. I 2024 kunne man imidlertid konstatere at Russland hadde lykkes med sin krigsøkonomi. Noen hevder at dette vil endre seg nå? Men det allerede nevnte BRIKS-samarbeidet gjør at det kan være flere grunner til å tvile på det.