Vil Kinas "Global Civilication Initiative" føre til "The Clash of Civilization" eller?

Fra «Clash of civilication» til «Global Developement Intitative», «Global Security Initiative» og «Global Civilication Initiative», men hva så?

Clash of civilications: Etter Sovjet Unionens kollaps skrev amerikaneren Samuel Huntington en bok der han mente at et «Clash of civilizations» ville erstatte den kalde krigen som man da historisk hadde gjort seg vant til å leve med, men på den tiden kunne tro på slutten av. Andre, som Francis Fukuyama var mer optimistiske og snakket om det «End of History» og «universalization of Western liberal democracy as the final form of human government». Huntingtons påstand var at fremtidige kriger ikke ville bli kjempet mellom stater, men snarere mellom kulturer. Fukuyama bommet med sitt fremtidssyn. Nå kan det se ut som Huntington traff bedre.

«Work to build a community with a shared future for mankind». Dette ble lansert som hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i partikonstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Dette utenrikspolitiske programmet er i årene etter fulgt opp av flere konkretiserende initiativer som gir oss innsikt i Kinas utenrikspolitiske ambisjoner.

Global Development Initiative. I 2021 presenterte Kinas leder Xi Jinping det han kalte et Global Developement Initiative (GDI) for FN som en tvilling til det da allerede for lengst i gang satte Belt and Road Initiative som er et verdensomspennende infrastrukturutbyggings-prosjekt og Digital Silk Road med innretning mot digital infrastruktur. Under GDI har Kina lovet å gi minst 4 milliarder USD i bistand til fattige land for å utvikle alt fra offentlig helsevesen til å kutte karbonutslipp. Initiativet beskrives som den «Kinesiske formelen» for utvikling, der økonomisk fordeler har forrang, før sivile og politiske rettigheter.

Global Security Initiative. I 2022 presenterte Xi et annet initiativ kalt Global Security Initiative (GSI). Dette skjedde to måneder etter at Putin invaderte Ukraina. Her ble tatt initiativ til «en felles altomfattende bærekraftig samarbeids-tilnærming til internasjonal sikkerhet». I vesten ble dette tolket som et initiativ som skulle sikre Kina og Russland rett til å sikre «sine» rettigheter i «sine» nærområder. Tilnærmingen mellom Iran og Saudi Arabia, der Kina var involvert, ble av Kina holdt frem som et resultat av GSI. Xi’s telefonsamtale med Zelensky i april antas å bli regnet som et annet resultat av GSI slik det offisielle Kina ser det. GSI ble annonsert som en virtuell dialog mellom Kinas kommunistparti og ledere av minst 500 politiske organisasjoner fra mer enn 150 land. Dette skjedde omtrent samtidig som Biden arrangerte et toppmøte om demokrati der 85 av verdens ledere deltok på video-link. Samtidigheten var neppe tilfeldig.

Global Civilisation Inititive. Den 15. mars i år lanserte Xi et tredje initiativ, Global Civilisation Initiative. Konflikten mellom USA og Kina intensiveres. USAs president Biden har som kjent erklært at USA er engasjert i en konflikt mellom demokrati og autokrati med adresse både til Putin’s Russland og Xi’s Kina og andre land med autokrati-liknende styresett. Men Xi mener at sivilisasjoner må kunne leve side om side i harmoni, bare Vesten slutter å promotere sine verdier som bedre enn andres. I kinesiske medier snakker man nå om Xi-vilisation og omtaler initiativet som full-lastet med Kinesisk Klokskap og Visdom. Kinas vektlegging av likestilte sivilisasjoner er nå viktigere enn noen gang for å sikre fred i verden, heter det. Vesten må lære seg å akseptere og leve med Kinesisk kommunisme. Den er basert på Marxismen, en Vestlig teori, men bygger også på Kinas fortidige og mektige kulturarv inkludert Konfucianismen. Kina er eksepsjonelt som det eneste moderne land som samtidig har en historie som stormakt i fortiden. Alle land må være åpne for å anerkjenne hvordan ulike sivilisasjoner verdsetter og praktiserer sine verdier og la være å forsøke å overføre egne verdier og modeller på andre land, mener kineserne. Bare slik kan man unngå ideologiske konfrontasjoner ifølge Xi. Eller vil det føre til The Clash of Civilsations som Samuel Huntington beskrev det? 

Denne posten bygger på en artikkel i The Economist fra 29. april i år: China and the world: Xivilisation. 

Russland i krig scorer fortsatt høyt på kamerat-kapitalisme-indeksen

Russland scorer høyt på The Economists kamerat-kapitalisme-indeks. Sanksjoner virker bare et stykke på veg mens kamerat-kapitalismen i Asia møter motbør under Xi og medvind fra Modi.

Russland scorer høyt på The Economists kamerat-kapitalisme-indeksen. The Economist presenterte 6. mai sin kamerat-kapitalisme-indeks for 2023. Kamerat-kapitalisme-indeksen (egentlig crony-capitalisme index) fokuserer på den andelen av kapitalister som har skaffet og skaffer seg formue, ikke ved ordinær næringsvirksomhet, men ved å ha nære og tette forbindelser med ledende politikere og offentlig ansatte. Oversikten i The Economist viser at Russland topper statistikken i særklasse. Kamerat-kapitalistenes milliardær-formuer i Russland er estimert til tilsvarende 18% av Russlands samlede BNP sist år og nesten på nivå med formuene til alle andre milliardærer i Russland. Tsjekkia, Malaysia og Singapore er andre land høyt på listen. I USA er formuene til milliardærene blant kamerat-kapitalistene til sammenligning 2% av USAs BNP. Vladimir Putin er trolig en av verdens rikeste kamerat-kapitalister. The Economist viser til estimater som antyder at Putin «har stjålet» mer enn USD 100bn fra Russland. Slik har han finansiert bl.a. et privat slott på en stor eiendom nær Svartehavet og en yacht til USD 700 millioner som ble beslaglagt av Italienske myndigheter i fjor. I en tidligere post på denne bloggen har jeg omtalt hvordan ulike forfattere hevder Putin beriket seg gjennom samarbeid med Russisk mafia da han var borgermester i St. Petersburg der han også traff mannen som senere har fått tilnavnet Putins kokk og som nå er sjef for Wagner-gruppen. En mann som også har brukt sine kamerat-forbindelser til å gjøre seg selv rik.

Ukrainakrigen har også påvirket kamerat-kapitalismen, men sanksjonene virker bare et stykke på veg.  Kamerat-kapitalisme-formuene i Russland ble redusert fra USD 456bn i 2021 til USD 387bn i 2022. Mye av dette skyldes sanksjoner utløst av G7, EU og Australia spesielt innrettet mot den russiske penge-eliten. USD 58bn ble «frosset» eller beslaglagt. Men mange av de såkalte oligarkene fant veier rundt sanksjonene ved å danne nye eierselskaper, overføre formue til slektninger eller gjennom å investere i eiendom. Også Putin la press på Oligarkene. Han anklaget dem for å gjøre seg avhengig av utenlandske myndigheter ved å skjule formue i utlandet. Men sanksjonene er ikke ugjennomtrengelige. I en tidligere post har jeg fortalt om Vadim som selger bildeler og som fortsatt henter disse fra Tyrkia, mens russiske toll-funksjonærer lukker øynene. Jeg har også fortalt at Russland nå tilbyr sine innbyggere nye muligheter til å bli rike i en fei. Før krigen hadde Europeiske og Amerikanske firmaer direkte investeringer i Russland verdt 350 milliarder dollar. Russland tilbyr nå eierne av disse tillatelse til å selge slike eiendeler til priser fastsatt av russiske myndigheter til typisk 50% av markedsverdien. Ser vi konturene av en ny bølge av russisk kamerat-økonomi?

Kameratkapitalismen i Asia har fått motbør under Xi og medvind fra Modi. Siden Xi startet sitt felttog mot korrupsjon er kamerat-kapitalismens del av milliardformuer i Kina redusert fra 4,4% av BNP i 2018 til 2.5% i 2022. Jack Mae, grunnleggeren av teknologigiganten Alibaba forsvant i 2020 etter å ha kritisert myndighetene. Hans formue var da estimert til USD 50bn. Da han dukket opp igjen ganske nylig var hans formue redusert til det halve. Bankmannen Bao Fan som også var milliardær ble tilsidesatt i februar for «å hjelpe til med en utredning». Han er ikke sett eller hørt offentlig siden. Men også fra Kina flytter formuer. Singapore er primærdestinasjon for slike flyttelass. I 2019 hadde Singapore 33 kinesiske familieselskaper. Anslag over hvor mange slike selskaper det fantes i 2022 peker mot 750. Det er altså ikke bare fra Norge de rike flytter sine formuer utenlands. Motsatt Kina er India der Narendra Modi har skapt seg heltestatus blant Indias rike kapitalister. Kamerat-kapitalistsektoren her har vokst fra 5% av BNP til 8%.

Putinismen og andre dystopiske fremtidsutsikter

Russland har revidert sin utenrikspolitikk. Den peker mot en usikker fremtid for menneskeheten.

Dystopiske Dystopier. Det Idéhistorisk Student-tidsskriftet MOLO hadde i vår Utopier og Dystopier som tema. Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», introdusert av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868. En dystopi beskriver et anti-utopia, et «ikke-godt» sted å være. En dystopi er altså motstykket til en utopi. Karl Westergaard omtaler, i en artikkel i samme MOLO, «dystopi» som en «fremtidig verden, stat eller samfunn med uhyggelig, avskrekkende sosialt, rettslig og politisk system». Et samfunn som en helst bør unngå og/eller avverge om mulig. Så vet vi det.

Dystopisk litteratur. Ole Orlando Rognlien har i samme MOLO tatt for seg noen forfattere med bøker som presenterer dystopiske fremtidsutsikter. «The dancing boy» av Sara Johnsen beskriver et fremtidig Norge preget av nylig å ha gjennomlevd en rekke pandemier og kriser. Økte forskjeller og bosettinger i lukkede områder er utfallet. Samlingspartiet, som i boken styrer Norge, ble populært fordi det sørget for at alle fikk mat og skolegang gjennom krisene. Men det utvikler seg etter hvert til noe som ligner Putins parti i Russland i dag.  Blant bøkene som er omtalt er også Houellebecqs «Underkastelse» der historien begynner i 2022 (boken ble utgitt 7 år tidligere) og beskriver hovedpersonens opplevelser av konfliktene mellom franske nasjonalister og muslimske fundamentalister. Utviklingen er basert på pessimistiske spådommer som stadig oppfylles.

George Orwells dystopiske «1984». En bok vi ikke kommer unna når vi først er i dystopi-modus er George Orwells «1984», utgitt i 1949, som beskriver et dystopisk Storbritannia som er innlemmet i supermakten Oceania. Oceania preges av konstant krigføring i en verden delt mellom tre supermakter der Eurasia og Eastasia er de to andre. I noen områder nord i Afrika og syd i Asia kriger supermaktene stadig om herredømme over landområdene. Norge, er til orientering, i denne romanen, en del av Eurasia. Mer om dagens «Eurasia» følger nedenfor. I Storbritannia i 1984 har man et Sannhets-departement og Tankepoliti som sørger for å holde folk hjernevasket. Historien omskrives. Alle tegn til opposisjon utraderes, og alle overvåkes. Det styrende sjikt er Partiet som har som mål å oppnå kontroll over innbyggerens bevissthet og følelser, over fortid og fremtid. Partiet har utviklet Nytale, et forenklet språk, som gjør det enklere å endre innbyggernes oppfatninger om fortiden og å ha kontroll over nåtiden.

Russlands reviderte dystopiske utenrikspolitikk. Statsviter og tidligere diplomat, Tore Nedrebø, skriver i Aftenposten 2. mai om Russlands nye utenrikspolitiske konsept. Han omtaler dette som en oppdatert og offisiell versjon av «putinismen» som er Den russiske føderasjonens politiske ideologi slik han ser det. Her omtales Russland som «en spesiell statssivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». «Det nære utlandet», i denne russiske utenrikspolitikken, omfatter medlemmene av «Samveldet av uavhengige stater». Disse er Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan. Arktis er nevnt som del av interessesfæren. Så kommer det eurasiske kontinentet med særskilt omtale av Kina og India. Deretter omtales det som kalles «den europeiske regionen» som Norge og tilhører. Statene her fører, ifølge offisiell russisk utenrikspolitikk, en aggressiv politikk som undergraver «tradisjonelle russiske åndelige og moralske verdier». EU blir omtalt som en trussel mot Russlands «trygghet, territoriale integritet, suverenitet, tradisjonelle åndelige og moralske verdier og sosioøkonomisk utvikling». Ukraina er omtalt som antirussisk i sin reaksjon på tiltak Russland har vært tvunget til å iverksette «for å forsvare sine vitale interesser». USA er omtalt sammen med andre angelsaksiske stater. USA er ifølge denne versjonen av Russisk utenrikspolitikk «hoved-inspirator, tilrettelegger og utøver av den aggressive antirussiske politikken til det kollektive Vesten, kilde til de viktigste risikoene for tryggheten til den russiske føderasjonen, den internasjonal verden og en balansert, rettferdig og progressiv utvikling av menneskene». Alt altså i henhold til nylig oppdatert russisk utenrikspolitikk. Også professor Bernt Hagtveit har kommentert denne i Aftenposten. Det ser ikke lyst ut om vi ser fremover med et slikt utgangspunkt.

Inspirasjon til andre mulige dystopiske fremtidsutsikter. Det er ikke vanskelig å finne dem i dag. Bare tenk på Det Grønne Skiftet og alt som går galt og kan gå galt når vi skal realisere dette. Jim Lovelock er død, han med Gaia. Nylig døde også William Steffen han var en av pådriverne for utvikling av vår forståelse av Jordens komplekse tilpasningssystem, et intrikat samvirke mellom mange biokjemiske og fysiske komponenter og at risikoen er stor for at vi ville overskride grenser som gjør forholdene på planeten vår ustabile slik vi kan oppleve det i dag. Jørgen Randers, han med "Grenser for vekst" fra tidlig 70-tall, er i ferd med å gi opp. Men fortsatt er klima-fornekterne mange. Eller tenk på Kunstig Intelligens KI eller AI) som mange mener er i ferd med å nå singularitetsnivået der maskinene overtar og gjør mennesker overflødige. Nærmere i tid er ustyrlige strømpriser, prisvekst for øvrig, kronekurs på vei ned og styringsrente på vei opp mot et nivå der de fleste lønnsmottakere må spise kald grøt hver dag og klare seg med det. Og enda er det noe tid til Donald Trump kanskje igjen blir president i USA med planer som klart ikke vil gjøre tilværelsen tryggere. Jeg vurderer å skrive mer om dystopiske fremtidsutsikter om jeg finner den rette vinklingen. Inspirasjonene i tiden vi lever i er som antydet her mange.

Kina: «Work to build a community with a shared future for mankind».

«Work to build a community with a shared future for mankind». Mener de kinesiske lederne det de sier og vil de gjøre som de sier?

«Work to build a community with a shared future for mankind». Dette ble hoved-overskriften for kinesisk utenrikspolitikk i 2017, da Xi Jinping innledet sin andre femårsperiode som president i Kina. «Overskriften» for utenrikspolitikken ble tatt inn i partikonstitusjonen under den nittende partikongressen i oktober dette året. Kinas daværende utenriksminister Wang Yi fremholdt at dette skulle være hovedmål for Kinas utenrikspolitikk i årene som kommer. Men hva innebærer det?

Fra BRI-entusiasme til gjeldskrise. Kina er i dag verdens nest største økonomi, kanskje på veg mot å passere USA. Belt and Road Initiativet (BRI) har frem til nå bidratt til å styrke Kinas innflytelse i 149 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa. Samtidig har Kina økt kapasiteten til sin militære marine til nivå lik USAs. Er Kina virkelig innstilt på å bygge et verdens-samfunn med felles fremtid for alle. Eller er målet å øke egen påvirkning og innflytelse. BRI-initiativet sies å være i krise. Byggeprosesser har stoppet opp og land som alt har fått store lån, for å delta, «drukner i gjeld» skal vi tro Foreign Policy som peker mot COVID 19-pandemien og Kinas ned-stengning som en av årsakene. Kina har imidlertid opprettet et globalt system for kriselån til land i gjeldskrise. Et samlet dollarbeløp tilsvarende 2500 milliarder kroner er utbetalt som lån siden år 2000. Krise til tross, BRI-initiativet har så langt skapt 420.000 arbeidsplasser for landene langs handelsrutene og løftet nesten 40 millioner mennesker ut av fattigdom, ifølge kinesiske kilder.

Verdiformidling som politisk virkemiddel. I en artikkel i Journal of Contemporary China fra mai 2021 tar forfatterne Andrew J. Nathan og Boshu Zhang for seg Retorikk og Realitet i kinesisk utenrikspolitikk under Xi Jinping. De tar utgangspunkt i den bredt annonserte intensjonen for fremtidig kinesisk utenrikspolitikk: «Work to build a community with a shared future for mankind» og sammenholder denne med verdi-debatten som ellers foregår der kinesisk utenrikspolitikk og/eller der utenrikspolitisk innflytelse kommer til utrykk eller praktiseres. De mener kort fortalt at Kinas utenrikspolitiske diskurs formidler verdier som logisk sett er uforenelige. Som eksempler nevnes at det snakkes om likhet og til samme tid hierarki i det internasjonale samfunn. Og Kinas klart erklærte kulturelle superioritet i forhold til andre land, gjør Kinas erklærte respekt for andre land lite troverdig.

Han Dynastiet, Konfusianisme og altruistisk maktbruk. Kina i dag har en etnisk majoritet, etterkommere etter Han-folket, som utgjør 92% av befolkningen. I tillegg har landet 55 minoriteter hvorav 18 har folketall over 1 million mennesker. Uigurene er en av disse, men også andre grupper blant kineserne møter lite respekt fra myndighetene. Han-folket brakte med seg Konfucianismen som kineserne oppfattet og oppfatter som det mest avanserte av etiske systemer. Oppfatningen i Kina var historisk at utlendinger kunne bli siviliserte ved å tilegne seg disse kinesiske verdiene. Kinesiske diplomater hevder at altruistisk bruk av makt har sine røtter i Kinas kultur. Den klassiske Konfusianismen var imidlertid hierarkisk underordnende. Konfusius hevdet lojalitet fra de styrte til den styrende, fra sønn til far, fra kone til husbond, fra yngre bror til eldre bror. Den eneste likestillende relasjon var «venn til venn». Xi hevder at Kinas posisjon er at «Alle menneskeskapte sivilisasjoner er like når det gjelder verdier». Og at «Ingen sivilisasjon kan vurderes som overlegen en annen». Kinas spredning av Konfusianismen gjennom etablering av Confucius Institutes rundt om i verden, flere hundre er etablert, gjør at mange stiller spørsmål ved utsagnet om «likestilte sivilisasjoner». 

Moralsk moralisme og human autoritet. Yan Xuetong er professor i Internasjonale relasjoner ved Tsinghua University i Kina og en prominent bidragsyter til kinesisk teori rundt slike relasjoner. Han mener Kina bør legge «Moral-realisme» til grunn for sin utenrikspolitikk. «Moral-realisme» stammer fra klassisk kinesisk filosofi (wangdao) rundt temaet «human autoritet». Ved å la rettferdighet, rimelighet og forekommenhet være ledende prinsipper i sin utenrikspolitikk kan Kina forbedre sitt internasjonale omdømme og etablere en ny internasjonal orden med rettigheter og ansvar som er tilpasset Kinas rettmessige posisjon i verden. Yan mener fra et politisk-etisk perspektiv at rettferdighet, rimelighet og forekommenhet er overordnet likhet, demokrati og frihet som Vesten hevder som sine verdier. Yan har også gjort seg til talsperson for bruk av straff i forhold til fiender i internasjonale relasjoner. Bare ved å straffe fiender kan man vise frem sin moral og sine dyder ifølge Yan. En annen innflytelsesrik kinesisk professor Yao Zhongqiu mener at Konfusianske verdier har universell appell og må fremmes som del av Kinas historiske tid. Han hevder at vi lever i en tid med dårlig etikette og sosial uorden samtidig som vi er på vei inn i en tid for rituell fornyelse. Slik fornyelse vil bli hoved-agendaen i de neste to til tre generasjoner, hevder han. Bare grunnleggende fullstendig rituell rekonstruksjon vil kunne sikre stabilisering av den sosiale orden og først da vil man kunne snakke om en renessanse for Den Kinesiske Sivilisasjon, ifølge professor Yao. Også flere andre fremstående kinesiske intellektuelle har engasjert seg i debatten rundt hvilken rolle og plass Kina bør ta i en ny verdensorden og hvilke verdier som bør legges til grunn for utforming av denne rollen. Om tanker som dette vil føre oss til et samfunn med en delt fremtid for menneskeheten gjenstår å se. 

Mer om Kina? Kinafra Mao til Xi. Om Kina og Taiwan. Om samarbeidet mellom Kina og Russland. Et demokratisk Kina?

Kina og Taiwan og Ett-Kina, og andre meninger om dette

USA/Kina relasjoner er tilbake i 1950. En ny fase, eller «krise», er under utvikling etter at Nancy Pelosi i fjor besøkte Taiwan. Ett-Kina-politikk innebærer at det finnes bare et Kina. Og Ukraina er ikke en selvstendig stat.

USA og Kina tilbake i 1950. I januar 1950, tre måneder etter at kommunistene hadde vunnet borgerkrigen i Kina erklært USAs president Harry Truman at USA ikke ville intervenere militært for å støtte opp om nasjonalistene i Kuomintang som hadde flyktet til Taiwan. Mao var allerede i gang med å planlegge en invasjon og ville trolig å lykkes med denne om ikke Koreakrigen hadde brutt ut i juni det året. Kuomintang (KMT), ledet av legendariske Chiang Kai-shek, styrte Kina fra 1927 til 1949, da de tapte borgerkrigen på Kinas fastland og emigrerte til Taiwan. Kuomintang, med Chiang Kai-shek som leder, styrte Taiwan frem til han døde i 1975. Truman måtte endre taktikk og støtte Sør-Korea og samtidig ga han ordre til USAs Syvende Flåteenhet om å forsvare Taiwan for å hindre spredning av kommunismen i Asia. Dette var den første av flere kriser som har gjort forholdet mellom USA og Kina anstrengt.

En ny fase, eller «krise», er under utvikling etter at Nancy Pelosi i fjor besøkte Taiwan. Besøket ble kalt «manisk uansvarlig og høyst irrasjonelt» av Kina og utløste en omfattende kinesisk militær marineøvelse i sjøområdene rundt Taiwan. Også delagasjoner av amerikanske kongressmedlemmer har besøkt øyriket. Disse fikk hard kritikk formidlet av Kinas ambassader og Kina fulgte opp med å innføre personlige sanksjoner mot noen av de besøkende. Det hjelper heller ikke på relasjonene at den nyvalgte republikanske kongress-lederen, Kevin McCarthy, har annonsert sin egen plan om å besøke Taiwan. Xi Jinping har opparbeidet seg rykte som handlekraftig statsleder og har lovet kineserne fremskritt i arbeidet med å gjenforene Taiwan med Fastlands-Kina. Mye tyder nå på at Kina er i ferd med å definere en ny form for militært aktivt nærvær i sjøområdene rundt Taiwan. Og Xi har tidligere uttalt at en gjenforening ikke kan utsettes i det uendelige i samme anledning som han pekte fremover mot Kommunistpartiets hundreårs jubileum i 2049.

Ett-Kina-politikk innebærer at det finnes bare et Kina og at Fastlands-Kina, Honkong, Macao og Taiwan hører sammen i Kina. Kina krever at alle land som søker diplomatiske relasjoner med Kina anerkjenner at Taiwan er en del av Kina og at det er Republikken Kina som regjerer over Taiwan. I den normaliseringsavtalen Solberg-regjeringen på Norges vegne inngikk med Kina i 2016 heter det som eksempel «The Norwegian Government fully reiterates its commitment to the one-China policy, fully respects China’ sovereeignty and territorial integrity, attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid any future damage to the bilateral relations». De som i dag etter politiske frie valg styrer Taiwan anerkjenner på sin side ikke «Et-Kina-politikken» og hevder Taiwan er en selvstendig stat.

USA hevder sin rett til «å seile» i Taiwan-stredet og forbeholder seg fortsatt rett til å gjennomføre militære øvelsesoperasjoner i området. Det amerikanske marinefartøyet USS Milius "seilte" søndag 16. april gjennom dette stredet. Dette ble omtalt som en rutineseiling i tråd med internasjonalt lovverk, som skal vise USAs forpliktelse til å beholde havområdet fritt og åpent. USA vil trolig også fortsette å trene med Taiwanske militære og forsyne Taiwan med våpen. Noen frykter at dette kan føre til en syklus av aksjon som møtes med reaksjon når man også tar med andre hendelser fra sommeren 2022. China Mobile og China Telecom trakk seg da fra det såkalte Sea-Me-We 6 prosjektet, et undersjøiske kabelprosjekt for å knytte sammen Sør-Øst-Asia, Midt-Østen og Vest-Europa. Kina trakk seg ut etter at det amerikanske selskapet SubCom ble valgt til å bygge kabelen. USAs Pentagon fikk tidligere på året tilgang til ytterligere fire militærbaser på Filippinene og senere gikk Japan og Nederland sammen med USA om restriksjoner på eksport av mikrochiper til Kina. Australia og Storbritannia utvidet sitt U-båt-samarbeid med USA til også å omfatte hypersoniske våpen.

Tidligere Sovjet-stater er ikke suverene, uavhengige stater. Stormakter som Kina, USA og Russland mener seg opplagt å ha definisjonsmakt når det gjelder egen rolle i verden og også når det gjelder roller og status til andre og mindre betydningsfulle nasjoner. Putin har selv bestemt hvilken status Ukraina har i verden. Siste mann ut nå er Kinas ambassadør til Frankrike, Lu Shaye, som nylig uttalte seg om Ukraina, Estland, Latvia og Litauen. Disse landområdene har som tidligere sovjetstater, ifølge ambassadøren, ingen faktisk status etter internasjonale lover, ettersom det ikke finnes noen internasjonal avtale som bekrefter deres suverene status. Andre har vist til at de nevnte landene er medlemsland i FN, godtatt av Kina, så kanskje er dette et soloutspill fra Lu. At Kina har ambisjoner som internasjonal stormakt har vi sett blant annet med One-Belt-One-Road initiativet, i det internasjonale klimasamarbeidet, i landets nye klimaplan og nå senest med interesse for Arktis i samarbeid med Russland.

Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill støtter Russlands krig i Ukraina. Den passer kirkens ambisjoner.

Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill støtter opp om Russlands krig i Ukraina. ROC har fortsatt ambisjon om å være patriarkat for alle land i «Sovjetunionen».

Den Russisk Ortodokse Kirken og patriark Kirill støtter opp om Russlands krig i Ukraina. Da Russland invaderte Ukraina var den Russisk Ortodokse Kirken (ROC) raskt ute med å stille seg bak Kremls krig mot nabolandet, som også har en ortodoks kirke. Støtten til krigen har bare vokst i styrke ettersom krigen har utviklet seg. Grunnen til dette er ikke bare at kirken er vant til å velsigne alt Russlands lederskap gjør. Kort fortalt er det slik at Patriark Kirill i Moskva, ROCs overhode, stiller seg bak Putins våpen for å ta vare på kirken. Han deler Putins oppfatning av at dette er en forsvarskrig mot at vestlige liberale verdier og dekadanse skal få innpass i det russiske samfunnet. Den russisk-ortodokse kirken har også plassert seg langt fremme når det gjelder å ta avstand fra homofili og andre former for moderne kjønnsidentitet. Kirken støttet Putin som presidentkandidat da han ble valgt til sin tredje og fjerde periode som president ut fra en forestilling om at han var den eneste kandidaten som kunne stå i den nødvendige verdikampen.

ROC har fortsatt ambisjon om å være patriarkat for hele området som utgjorde Sovjetunionen. ROC er også den eneste Moskva-baserte institusjonen som har lykkes i å fortsatt være i virksomhet over hele området av land som en gang var Sovjetunionen. Sovjetunionen ble formelt etablert 30. desember i 1922 og oppløst 26. desember 1991. Kirken, ROC, fører imidlertid sine røtter mye lenger tilbake i tid. Man regner ofte denne kirkens etablering tilbake til år 988 da fyrst Vladimir den første ble kristnet. Kirken hadde da senter i Kiev. Kirken fikk en ny blomstringstid med senter i området rundt Moskva på 1300-tallet. Den ble eget patriarkat i 1589. Moskva på denne tiden omtalt som «Det tredje Roma» (etter Roma og Konstantinopel). Både Kirill (2009 – d.d.) og hans forgjenger som patriark, Alexius II (1990-2008), har etter oppløsningen av Sovjetunionen ignorert de nye politiske realitetene så langt som mulig. For dem begge var og er det kanoniale territoriet og ROC bevart som et russisk-ortodokst ansvarsområde. Alle forsøk på å endre på dette blir motarbeidet. Dette er ikke like populært i alle landene i tidligere Sovjetunionen. I Hviterussland og Moldova dominerer den russisk ordokse kirken fortsatt. Den sto sterkt også i Ukraina frem til krigen. I de baltiske landene og Sentral-Asia har den svakere innflytelse og her arbeider flere av kirkesamfunnene for å rive seg løs.

Etter gjeldende kirkelov for ROC kan ikke de lokale kirkesamfunnene gå ut av felleskapet av kirkesamfunn. Den Ukrainske kirken, UEC, har fordømt krigen, erklært seg uavhengig og sluttet å be for Patriark Kirill som leder for kirken, men har ikke lykkes i å formalisere utmeldingsprosessen i henhold til kirkesamfunnets lover. Patriark Kirill identifiserer seg helt med det russiske regimet og Putins politiske elite. Han kan ikke se for seg en fremtid for ROC som ikke når ut til grensene for den tidligere sovjetiske unionen. Hans ambisjoner for kirkesamfunnet han leder er kanskje til og med større enn Putins ambisjoner for krigen i Ukraina, men ambisjonene passer sammen. Kirill støtter og velsigner krigen, deltar demonstrativt på tilstelninger i Kreml og rettferdiggjør aggresjonen som følger med. Åpenbart fordi det også støtter opp om hans og hans kikres agenda.

Donald Trump og Kong Cyrus. Kong Cyrus var konge av Persia fra 559-530 før vår tid også var kjent som Cyrus den store. Cyrus fulgte ikke bibelens Gud, men ble ifølge sagnet brukt av Gud til å hjelpe Guds folk, jødene, til å slippe fri fra sin ufrivillige utlendighet i Babylon. Slik kunne de reise hjem til landet de var lovet og starte gjenoppbyggingen her. Det har ikke noe med Putin å gjøre, men det har med fenomenet at troende kristne kan oppleve at Gud kommer dem til unnsetning, ved å sende hjelpere som ikke nødvendigvis tror på Gud, men som Gud bruker for å hjelpe sine trofaste tilhengere. Evangeliske kristne amerikanere har fått Donald Trump. Slik er det i alle fall om vi skal tro Adam Gabbatt som skriver om fenomenet i The Guardian 7. april i år. Hvite amerikanske evangelikere slutter 70 % og mer opp om Trump. Slik håper de at makten over USA bringes tilbake til hvite konservative kristne "som egentlig eier" USA. Trump ga dem slagordet «Make America Great Again». Han ville bygge mur mot Mexico og begrense innvandring fra også muslimske land.  Han ga dem konservative dommere i høyesterett slik at Roe vs. Wide kunne skrinlegges sammen med kvinners rett til abort. Og Kirill har fått Vladimir Putin som kan hjelpe ham til å beholde kontrollen over ROC. Jeg har tidligere påvist at Trump og Putin er like også på mange andre måter.

Bør Chatbots forbys å bruke emojis?

Bør Chatbots forbys å bruke emojis? Etikkprofessor Carissa Vèliz mener det i et innlegg i Nature. Chatbot’s har så langt hverken sjel eller bevissthet. Og teknologisk singularitet ligger enda et stykke frem i tid.

Bør Chatbots forbys å bruke emojis? Etikk professor Carissa Vèliz mener i alle fall det i en artikkel i Nature Vol 615 fra 16 mars i år. Vèliz har lest en meningsutveksling mellom Kevin Roose, som skriver om ny teknologi i The New York Times og «Sidney» publisert i avisen tidligere i år. «Sidney» er «navnet» til Microsoft’s Bing chatbot som er utstyrt med kunstig intelligens (AI). Denne intelligensen påstod at den elsket Roose, og prøvde å overbevise ham om at han ikke elsket sin kone….

«I’m the only person for you, and I’m in love with you 💘💞»

….skal «Sidney» ha avsluttet "samtalen" med (og også med en emoji som her er fritt gjengitt). «Samtalen» skal til overmål ha skjedd på Valentines day.

Carissa Vèliz er etikk-professor og opptatt av etiske utfordringer som både AI-utviklere, og vi som møter AI’ene de utvikler, kan bli stilt overfor når vi uforberedt møter kunstig intelligens. Vi vet at kunstige intelligenser produserer misinformasjon. Det følger naturlig av måtene de «læres opp» på. Det kan vi forberede oss på, som vi kan når vi f.eks. møter Trumps påstander om valgjuks. Vanskeligere blir det kanskje når de utgir seg for å være personligheter med egenskaper vi kjenner igjen fra omgang med andre mennesker og våre egne følelser. Det er trolig her Vèliz’s frykt for emojis mobiliseres. Hun mener løsningen må være å designe chatbotene slik at de fremstår tydelig annerledes enn mennesker når vi møter dem i kommunikasjon over nettverk eller rent fysisk. Men hva om et menneske lurer en Chatbot til å utgi seg for å være annerledes enn den er for å lage en god historie. Hvem er det da som blir lurt?

Chatbot’s har så langt hverken sjel eller bevissthet. I en samtale med ChatGPT tidligere i år fikk jeg på klare spørsmål like klare svar når det gjelder slike menneskelige og personlighetsformende egenskaper. Jeg var inspirert av IT-utvikleren Blake Lemoine som lot seg overbevise av «sin» AI, LaMDA, at denne både hadde sjel og personlighet. Anil Seth, som gjorde meg oppmerksom på Lemoines villfarelse, skrev samtidig at de neste versjonene av kunstige intelligenser kan bli vanskeligere å avsløre. Ettersom algoritmene forbedres og trenes på stadig større "hav av data", mener Seth at fremtidens LaMDAer vil kunne være i stand til å overbevise flere mennesker til å tro at det er bevisste kunstige intelligenser. Han mener det i møte med slike utfordringer er viktig at vi lærer oss å skille mellom intelligens og bevissthet. Bevissthet er en egenskap levende vesener enn så lenge er alene om, og kanskje vil det fortsatt være slik. Grensesprengende nye teknologier har historisk sett først funnet nyttig og reelt regningssvarende anvendelse først etter 20-30 år med prøving og feiling. Har du for eksempel sett videoen med de to skottene som møter AI i heisen? Kanskje er det også et stykke tid frem til gjennombruddet for kunstig intelligens selv om vi blir litt skremt av utviklingen akkurat nå. Og det er trolig fortsatt også enda noen år til før vi vil oppleve teknologisk singularitet om vi da i det hele tatt kommer dit.