Ikke våpenhvile og varig fred på Gaza enda og Trump stadig mindre populær hjemme?

 

Ikke våpenhvile og fred på Gaza enda. På denne tiden av året den 20. oktober i år 2000, 25 år tilbake i tid, foreslo Israels daværende statsminister Ehud Barak en pause i de da pågående fredsforhandlingene mellom partene. Minst ti palestinere mistet samtidig livet i nye sammenstøt. Den 21. oktober samme år vedtok FNs generalforsamling og et ekstraordinært arabisk toppmøte i Kairo skarpe fordømmelser av Israel. Tjuefem år seinere, etter at Donald Trump har presentert sin freds- og utviklingsplan for Gaza, bomber Israel nå fortsatt mål over hele stripa. Minst 49 palestinere ble drept i angrepene. Israel anklaget Hamaz for å angripe israelske bakkestyrker i Øst-Rafah, helt sør på Gazastripa. Her ble to israelske soldater drept i ifølge BBC. Hamaz har for sin del uttalte at de ikke har kjennskap til sammenstøtene, som skjedde i «rød sone» en del av Gaza som er kontrollert av Israel. Flere medier hevder at det som nå utspiller seg er sammenstøt mellom Hamas og Abu Shabab-militsen som støttes av Israel. Anarki og kaos er den mest passende beskrivelse på det som skjer i Gaza nå. To år med krig har ført med seg voldsom økning i kriminalitet i Gaza. IDF, Hamaz og Abu Shabab-militsen er ikke alene om å være bevæpnet og virksomme på Gaza. Det som skjer på Vestbredden får for tiden mindre oppmerksomhet. Fred skapes opplagt ikke av seg selv. Vil Trumps planer om gjenoppbygging og bosetting av palestinere på Gaza noen gang bli realisert?  Og hvor står Natanyahu nå? Arne Bård Dalhaug, pensjonert generalløytnant og president i Norges Forsvarsforening skriver i Dagens Næringsliv 24. oktober at "Trumps fredsplan er bygget på sandgrunn, ... Det anvises ingen løsninger på konfliktens kjerne-utfordringer, og det er ikke engang sikkert at de noen gang kan bilegges. Det kan ta tiår før man kan konkludere med hvor vellykket Trumps initiativ har vært". Hva er Trumps plan videre? Hva er og hvordan blir neste fase?

For mange berørte begynte denne historien i 1947. Det året stemte man i FN over beslutningen om å dele det da britiske mandat-området Palestina i to stater, en jødisk (Israel) og en arabisk (Palestina). Ønsket var å gi jødene noe tilbake etter andre verdenskrig. Verken palestinerne eller de arabiske landene aksepterte denne etableringen av det moderne Israel. Krigshandlinger mellom jødiske grupper og palestinere spredte seg da Egypt, Irak, Jordan og Syria invaderte området etter at Israel hadde erklært uavhengighet i 1948. Den nyetablerte israelske hæren sto imot invasjonen og under våpenhvile-forhandlinger i 1949 ble det fastsatt nye område-grenser som ga den jødiske staten betydelig større landområder (78%) enn de som var tildelt ved beslutningen i FN i 1947 (55%). Gaza-stripen ble til som del av denne prosessen. Senere var også Norge involvert i prosessen.

Donald Trump som fredsmekler. Alle mener at Trump burde fått Nobels Fredspris i år. Det mente han i det minste selv på alles vegne. Trumps argumentasjon for at han burde være årets prismottaker var at han etter eget utsagn hadde stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og som med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle, er det for det fleste tilfeller lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I følge den tidligere norske forsvarssjefen, Sverre Diesen, i Dagens Næringsliv onsdag 22. oktober i år, er den erklærte våpenhvilen ingen løsning på den israelsk-palestinske konflikten, eller et "veikart" for Gazas og Palestinas politiske fremtid. Den er langt fra en verdenshistorisk fred i Midtøsten, slik Trump vil ha oss til å tro. At Trump kombinerer rollen som fredsskaper og forretningsmann, og kanskje ofte er mest det siste, ble blant annet tidlig påpekt av leder-guruen Ichak Adices i 2016 gjengitt i en tidligere post på denne bloggen. Adices personlighets-beskrivelse var i sin tid ment som advarsel mot å slippe Trump til som president. 

Flere millioner amerikanere deltok i demonstrasjoner mot president Donald Trump i alle USAs 50 delstater sist lørdag. Mange tok til gatene i New York i USA for å demonstrere mot Trump. Demonstrasjoner foregikk på i alt 2700 steder i alle landets 50 delstater. Rundt regnet deltok syv millioner mennesker i fredelige protest-demonstrasjoner mot Trumps autoritære politikk. En politikk der militære settes inn i bygatene, folk sendes ut av landet uten rettergang, tollsatser stiger og senkes uforutsigbart, mens ytringsfriheten utsettes for antidemokratiske angrep. I følge meningsmålinger er 55% nå misfornøyd med Trumps økonomiske politikk, mens 40% er fornøyde. Fra Det hvite hus skal kommentarene ha vært av typen "Who cares", men sent lørdag, ble det i følge Aftenposten, publisert en 19 sekunder lang AI-video der Trump setter seg inn i et fly merket King Trump, tar av opp i luften og sprer kloakk over folkemengder i demonstrasjonstog.

 

Hva så med krigen i Ukraina? Blir det våpenhvile og fred her? Tidligere nevnte Dalhaug sier videre i sitt innlegg i DN at "Det bør derfor gi grunn til bekymring hvis Trump er blitt "svimmel på suksess" og videre: "Det er lite som tyder på at vi plutselig har fått et fredsstiftende unikum på plass i Det hvite hus". I følge Dalhaug innledet Putin sin nylige telefonsamtale med Trump med å gratulere Trump med Gaza. I forkant av samtalen hadde Trump snakket om å gi Tomahawk kryssermissiler, betalt av europeerne, til Ukraina. Putin ba Trump om en telefonsamtale i forkant av Trumps møte med Zelenskyj, og siden ble det ikke mer snakk om langt-rekkende krysser-missiler til Ukraina. Og videre i følge Dalhaug: "I tillegg skal Trump ha gjentatt russisk-vennlige standpunkter og forsøkt å presse Ukraina til å gå med på russiske betingelser, blant annet å gi opp festningskjeden i Donbas og overlate hele Donetsk fylke til Russland". Dalhaug mener at Trump i realiteten bidro sterkt til å svekke sitt eget og Ukrainas utgangspunkt etter disse samtalene med Putin.

Dagene rundt 20. oktober 2025 og senere var opplagt ikke Trumps beste. Hva nå? Nå varsler Trump sanksjoner mot russiske oljegiganter. Også EU har vedtatt sanksjonspakke. Målet er å frata Russland mulighetene til å føre krigen i Ukraina videre. Myndighetene i Russland mener nye vestlige sanksjoner vil virke mot sin hensikt. I følge Aftenposten 24. oktober har den russiske ekspresidenten, Dmitrij Medvedev, kalt USAs sanksjoner en krigshandling. Og videre hevder Medvedev på Telegram: "USA er vår motstander, og deres pratsomme "fredsskaper" har nå for fullt gått på krigsstien mot Russland". "Nå ha Trump alliert seg fullstendig med ko-ko Europa", skriver Medvedev videre.

 

          

 

             

Putins offensiv i Ukraina og forsøker Russland å viske ut grensen mellom krig og fred?

Har Putins offensiv i Ukraina bremset opp? Noen russiske bloggere mener det. Russerne har prøvd å ta byen Pokrovsk i Donesk i over et år. Putins plan var å erobre Donesk fylke i løpet av året. Dette kommer ikke til å skje. I september bremset den russiske offensiven kraftig opp. Fremrykkingen er dårligere enn til samme tid i fjor høst. Både ukrainske, russiske og vestlige kilder er enige om at Putins offensiv går saktere. Forklaringene er forskjellige. Russerne forteller at de re-grupperer-styrker. Den amerikanske tenke-tanken ISW peker på at nye russiske forsterkninger er på vei mot Donesk. En prorussisk blogger med 420.000 følgere hevder imidlertid at russerne mangler droner, moderne kommunikasjon, mat og til og med uniformer. Det verste er imidlertid, i følge den samme, å se hvor mange soldater som dør på grunn av forsømmelser, grådighet og idioti. Utmattelses-krigen i Ukraina handler om ressurser, teknologi og evne til å holde ut. Russland angriper med mange droner og det er umulig å forhindre at mange av disse slipper igjennom. Størst skade gjør imidlertid missilene. Av de 40 ballistiske missilene som angrep ukrainerne i september ble bare 15% skutt ned. For sin del har ukrainerne gjennomført en rekke angrep på russiske olje- og energianlegg, samt havner og byer. Ukrainske droner klarte i september å redusere Russlands raffineri-kapasitet med 38 prosent. Russland har som en følge av dette flere steder i landet innført rasjonering på bensin.

Hvor ble det av den russiske Svartehavsflåten? Generalmajor Hannadij Sjapovalovs, hadde svaret. «Den er ikke borte, men se på havbunnen. Den er antageligvis der». Sjapovalovs var nylig til stede på en konferanse arrangert i Norge av Hæren og den Den norske Atlanterhavskomité. Sjapovalovs fortalte om det galopperende teknologiske kappløpet mellom Ukraina og Russland i luftrommet. Siden 2022 har den største trusselen vært Russlands massive bruk av rekognoserings- og angrepsdroner. Det begynte for alvor med bruken av de iranskutviklede Shahed 136-dronene som fløy lavt og angrep fra lav høyde. Ukrainerne lærte seg etter hvert å beskytte seg mot disse med luftvernmitraljøser. Russerne endret taktikk, forbedret dronene sine som nå flyr i høyder på 3000 meter og noen ganger høyere. Ukraina måtte og har nå utviklet droner som er i stand til å avskjære droner i opp til 5000 meters høyde. Men ukrainerne bruker også småfly og helikoptre for å avskjære droner. Russerne svarte med å installere kameraer i dronene og også eksplosiver i dem slik kunne de ødelegge til og med ukrainske F-16 jagerfly. Ukraina fant at de måtte utvikle en felles samlet elektronisk krigføring som i dag blant annet hindrer at man skyter ned egne droner.

Forsøker Russland å viske ut grensen mellom krig og fred? Russerne fortsetter med sine angrep mot Ukrainas infrastruktur og mot sivile mål også i Kiev-området. Blant andre den polske ambassadøren til Norge antyder at dette er en bevisst strategi som også omfatter å sende droner og fly inn over grensene til NATO-land. Hun mener at også Norge må være forberedt på at russiske droner kan komme til å krysse inn i norsk luftrom slik de gjorde i Polen. Drone-demonstrasjonen over polsk luftrom varte i syv timer, noe som viser at dette ikke var et uhell. Den polske ambassadøren viser til at siden Russland startet krigen mot Ukraina har Russland økt aktiviteten innen hybrid krigføring der både tradisjonelle militære metoder og irregulære virkemidler benyttes. Dette inkluderer alt fra konvensjonelle militære angrep til cyberangrep, propaganda, sabotasje og terrorisme. Dette har vært russisk strategi helt tilbake siden Lenins tid. Ideen var da som nå forsøk rettet mot å undergrave «fiendenes» stabilitet, ved å identifisere «utpekte fiender» med mål å undergrave samholdet hos disse «utpekte fiendene» og slik undergrave «fiendens stabilitet» for så å kunne angripe militært. Desinformasjonskampanjer er en del av denne formen for innledende krigføring og disse er rettet mot å undergrave forståelsen av hva som er sant og hva som ikke er det. Putin publiserte to år tilbake Russlands utenrikspolitiske plattform. Ifølge denne er Russland «en spesiell stats-sivilisasjon», «en enorm eurasisk og euro-stillehavsmakt» og kjernen i «den russiske verden». Kanskje er kommune-direktøren i Nesseby kommune i Øst-Finnmark, tett på Russland, i nærheten av hvordan Putin opplever tiden vi lever i når han i en kronikk i Aftenposten 16. oktober med tittelen "Russland flytter grensene - Norge må stå fast i Nord" hevder at "Russland ser ikke lenger på seg selv som en vanlig stat, men som et verdi-fellesskap med et historisk oppdrag" og videre at man i Kreml bygger på en ide "om at Russland har et moralsk kall som vokter av tradisjonelle verdier i kamp mot et sviktende Vesten". "Når russiske ideologer sier at grenser pulserer, mener de at de kan flyttes når historien kaller".  Slik tenkte også trolig den Russiske patriarken da han velsignet Putins invasjon i Ukraina. Ambisjonene når det gjelder direkte territoriell innflytelse er også store. Putin har nylig meldt Russland på som bidragsyter til å skape fred og gjenoppbygge Gaza. Han har også invitert den palestinske presidenten Mahmoud Abbas til et BRIKS-toppmøte i Kazan i Russland neste uke.

Russland har så langt styrt unna vestlige sanksjoner. I tidligere poster på denne bloggen finnes det mange historier om hvordan Russland har styrt klar av vestlige sanksjoner. Russerne var snart ute for å sikre seg bildeler og å organisere en krigsøkonomi som ga mange nyrike russere. Det er historisk sett langt mellom suksesshistorier om sanksjoner. Noen sanksjons-regimer har feilet totalt. Russland var raskt ute for å organisere salg av egen olje. Vestlige sanksjoner hadde etter dette liten effekt. I 2024 kunne man imidlertid konstatere at Russland hadde lykkes med sin krigsøkonomi. Noen hevder at dette vil endre seg nå? Men det allerede nevnte BRIKS-samarbeidet gjør at det kan være flere grunner til å tvile på det.

 

Fredag annonseres årets Nobelpris. Får Donald Trump prisen slik han forventer?

 

Alle mener at Trump bør få Nobels Fredspris i år, ifølge Trump selv. Kommende fredag kommer nyhetsmeldingen fra Nobelkomiteen om hvem som eventuelt mottar Nobels Fredspris, så fremt komiteen har bestemt seg for å dele ut prisen i år. Donald Trump har fra talerstolen i FN uttalt at «alle mener han bør få Nobels Fredspris». Han skal i samme anledning ha uttalt at «det vil være en nasjonal fornærmelse mot USA» hvis han ikke får prisen. Trumps argumentasjon for at han bør være årets prismottaker er at han etter eget utsagn har stoppet åtte kriger. Krig mellom Israel og Iran, og mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda, mellom Armenia og Aserbajdsjan, Thailand og Kambodsja, India og Pakistan, Egypt og Etiopia, Serbia og Kosovo, og senest nå, lover han fred i Gaza. Klassekampen 4. oktober i år viser til intervju med Stein Tønnesen som var direktør for Prio (Institutt for fredsforskning) fra 2001 til 2008 og med sin bakgrunn kjenner arbeidet i Nobelkomiteen godt. Han sier om Trumps påstander om eget omfattende fredsarbeid, at de eksemplene der Trump påstår at han har hatt en viktig fredsskapende rolle er det for det fleste lite hold i og at noen er direkte feil, men at han kan ha hatt en positiv rolle i å få på plass avtalen mellom Armenia og Aserbadsjan, der han også sørget for at amerikanske økonomiske interesser ble ivaretatt. Den svake part, Armenia, måtte godta betingelsene de fikk. I en tidligere post på denne bloggen som tar opp Trumps innsats for å få slutt på Russlands krig mot Ukraina, er også andre sider ved Trumps påstander om egen fredsskapende virksomhet tatt opp.

Trumps fredsplan for Gaza er så langt den siste fredsinnsatsen der Trump har presentert seg som sentral fredsskaper. Trump ga tidlig denne uken Hamas tre-fire dager på å svare på om de aksepterer fredsplanen. Noen mener tidsfristen er satt av hensyn til Nobelprisen som skal offentliggjøres 10. oktober. Hamas stiller i sitt svar betingelser om permanent våpenhvile, tidsplan for tilbaketrekning av israelske styrker og at løslatelse av israelske gisler knyttes til israelsk tilbaketrekning. Tre til fire dager blir opplagt en for kort frist for å få dette på plass, men flere med innsikt i konflikten mener at Hamas vil akseptere den foreliggende planen som grunnlag for videre forhandlinger. Klassekampen har spurt Stein Tønneson om han tror at Trump senere kan få Fredsprisen for sin innsats for fredsplanen for Gaza. Tønneson mener det er «svært lite sannsynlig». «Prisen gis basert på kriterier som kandidatens bidrag til å fremme respekt for menneskerettigheter, demokrati, nedrustning og internasjonalt samarbeid. Det er ikke direkte Trumps profil. Dersom han skulle få til en omfattende avtale med Kina som bidro til at de la press på russerne for å løse konflikten i Ukraina, eller noe i den størrelsesorden. Det ville være stort nok til at man kunne se gjennom fingrene med alt annet han gjør. Men sannsynligheten er liten», i følge Tønneson. Trumps manglende respekt for valg, rettsstats-prinsipper, demokratiske institusjoner m.v. er ikke til hans fordel her.

Om Trump ikke får prisen - Hva skjer da? Trump har som allerede nevnt sagt at det vil være en nasjonal fornærmelse mot USA om han ikke får prisen - "a big insult to our country". Tønneson mener også at Trump kan komme til å straffe Norge om han ikke får prisen, særlig dersom den tildeles noen han misliker. Tønneson nevner spesielt FN-organisasjonen Unrwa (etablert for å gi nødhjelp til palestinske flyktninger) som eksempel på dette siden USA for sin del har trukket sin støtte til denne organisasjonen. Tønneson mener at man ikke kan se bort fra økte tollsatser eller negativ omtale av Norge internasjonalt. Trump kan komme til å se bort fra at komiteen som tildeler prisen er uavhengig av norske myndigheter. Han vil ikke forstå eller tro på at en komite med flere tidligere politikere kan være uavhengig av de som styrer. Slik er det ikke i Trumps USA. Tønneson viser også til Kinas sanksjoner mot Norge etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010 som eksempel på det samme.