The roaring 20s og grønne planer

 

The Economist hadde 16. januar gitt lederen tittelen «The roaring 20s». Her trekker lederskribenten frem mye som peker i retning av bedre tider. Det er lys i enden av Covid19-tunnelen skal vi tro redaksjonen i The Economist. Og grønne ambisjoner sprer seg.

Vi ser slutten på Covid19-stagnasjonen. For å underbygge at det er slik vises det til en rekke teknologiske gjennombrudd med stort potensiale for å skape endring, økonomisk vekst og velstand. Fremst viser man til mRNA-teknologien som ble utviklet og brukt til å fremstille vaksinene til Pfizer-BioTech og Moderna vaksinene. Det er gjort fremskritt i utviklingen av kunstig intelligens på flere områder. Deep Mind som er del av Alphabet-familien har utviklet programvare som kan beskrive formen på proteiner ned på atom-nivå. OpenAI har utviklet algoritmen GPT-3 som så langt er overlegen alle andre programmer som er laget for å produsere naturlig språk. Førerløse drosjer kjører rundt i Phoenix.

Investeringene i teknologi øker. I tredje kvartal i fjor var investeringene i USA større i IT-utstyr, forskning og utvikling enn de var i bygninger og industrianlegg. Dette var tilfelle for første gang på mer enn ti år. Offentlige investeringer i forskning og utvikling vokser og har vært i positiv utvikling siden 2017. Dett kan også spores gjennom investeringene i teknisk utstyr til forskning som øker. Og investorene er entusiastiske i forhold til teknologi på en lang rekke områder som f.eks.  medisinsk diagnostikk, logistikk, bioteknologi og halvlederteknologi, mener The Economist

Pandemien har forsert bruken av teknologi på mange områder. Bruk av videokonferanser og e-handel har skutt fart. Utdanningsinstitusjonen har tatt avspark til noe som kan bli en revolusjon når det gjelder digitale undervisning- og eksamensformer. Men pandemien har også gitt fart til utvikling og utbredelse av digitale betalingsløsninger, telemedisin og industriell automatisering.

Det grønne skiftet er en fjerde viktig faktor som gir grunn til optimisme med tanke på fremtiden. Kina har som kjent forpliktet seg til carbon-nøytralt samfunn i 2060. Japan har hengt seg på. EU har sin egen Green Deal og også Norge har nylig presentert sin plan for det grønne skifte sammen med mange andre land.

Alt i alt: Det er lys i enden av tunnelen!

Emosjonell og sosial intelligens - Hva snakker vi om?

 

Emosjonell intelligens (EQ) og sosial intelligens (SI) er egenskaper som man foreløpig ikke kan erstatte med kunstig intelligens. Er man intelligent på denne måten vil man fortsatt kunne finne arbeid i følge fremtidsstudier rundt arbeidsliv og arbeidsmarked. Men hva er det vi snakker om? 

Emosjonell intelligens, som noen ganger betegnes EQ for skille den fra IQ, ble introdusert av Daniel Goleman i en bok i 1995. Emosjonell intelligens er kort fortalt å ha evne til å oppfatte og forstå egne og andres følelser og emosjoner og å kunne skille mellom dem. Emosjonell intelligens forutsetter at du er i stand til å kjenne på følelsene dine og samtidig forstår hva disse gjør med deg og hvordan de og du virker på andre. Å ta tenkepauser og tenke seg om før du snakker og/eller handler er viktig. Du må kunne kontrollere følelsene dine, ikke være en slave av dem. Du må lære deg å tåle kritikk og ta lærdom av kritikk når du får den. Då må våge å si hva du mener, men altså tenke først. Du må kunne gi ros og kunne gi tilbakemeldinger som oppleves meningsfulle av de som får dem. Du må være empatisk. Ha evne til å leve deg inn i andres opplevelser av sin situasjon og føle med dem på deres premisser. Du må også kunne beskytte deg selv og andre mot følelsesmessige sabotasjer i form av manipulering eller såkalte gaslighter effekter. Du må kunne be om unnskyldning og praktisere "forgive and forget". Du må holde avtaler. De finnes utførlige læreplaner for utvikling av Emosjonell intelligens som kan fortelle deg mer enn dette korte sammendraget. I en annen post på denne bloggen er selvrefleksjon tema. Det er  et beslektet tema.

Om å være empatisk eller ikke. Empati er ikke noe som kommer av seg selv for noen av oss. I 1944 beskrev den østerrikske barnelegen Hans Asperger autisme som en ekstrem variant av "mannlig intelligens", mer utbredt hos menn enn hos kvinner. Asperger ga senere navn til Aspergers syndrom, men her er det altså autisme vi snakker om. Andre har senere beskrevet en slik "mannlig intelligens" som i hovedsak orientert mot å forstå å bygge systemer, orientert mot detaljer og hvordan ting virker, heller enn situasjoner. Dette i motsetning til "kvinnelige intelligens" som hovedsakelig er koplet til empati som innebærer at de viser mer sympati for andre, har større følsomhet for ansiktsuttrykk og ikke-verbal kommunikasjon. Arv og miljø kan spille inn her. Kalde og følelsesløse foreldre gir ikke positive bidrag til utvikling av "kvinnelig intelligens" hos guttebarn. Men, for de som nå blir bekymret: Dette betyr ikke at det er et rent skille mellom kjønnene, at ikke menn også kan være empatiske. Psykologen Simon Baron-Cohen har undersøkt saken gjennom eksperimenter og konkludert med at 17% av alle menn later til å ha en "empatiserende hjerne", 17 % av kvinner har en "systematiserende hjerne", mens mange har en balansert hjerne.

Sosial intelligens (SI) ble beskrevet i en bok av Karl Albrecht utgitt i 2006. Når du søker  på sosial intelligens finner du raskt også Goleman, som også bruker denne betegnelsen. Begrepene flyter til dels over i hverandre. Om det i det hele tatt er meningsfullt å snakke om sosial intelligens som noe annet enn EQ må det være i retning av: Sosial intelligens er i slektskap med det vi kaller "sunn fornuft" og det å utvikle seg til å bli "street smart". Sosial intelligens utvikles fra erfaring med mennesker du møter og læring av suksess og nederlag fra slike møter. Å utvikle deg slik at du lykkes i å etablere relasjoner og kan navigere i forskjellige sosiale miljøer er å demonstrere sosial intelligens. Også her er det hjelp å få i arbeidet med intelligensutvikling.

Metakognisjon og Adaptiv intelligens er andre temaer som er tatt opp i poster på denne bloggen. Metakognisjon eller selvrefleksjon gjelder det å kunne se og oppleve seg selv gjennom andre. Adaptiv intelligens er også beskrevet i en tidligere post. Denne type intelligens, hevder noen, er viktigere enn intelligensen man måler ved IQ-tester. Det hevdes at Adaptiv intelligens er det som kreves for at vi skal kunne redde planeten fra en klimakatastrofe. Tar du på alvor for deg å utvikle din EQ, SI eller AI kan du kanskje ha nytte av Johari-vinduet, og kanskje også transaksjonsanalyse som er beskrevet i samme post.

Megatrender og fremtidsstudier - Asia stormer frem, men vi vil fortsatt ha noe å gjøre

 

Megatrender sett fra Kina. Erik Solheim presenterte 23. desember i fjor i en kronikk i Dagens Næringsliv med tittel «Megatrendene som former vår fremtid». Her beskriver han fire trender han mener er blitt forsterket under pandemien. I den første viser han til at asiatiske land har lykkes i å bekjempe epidemien langt bedre enn land i andre verdensdeler. Det har gitt tro på egne samfunnssystemer. World Economic Forum flytter sitt årlige arrangement fra Davos til Singapore og understreker med dette Asias styrkede posisjon, mener Solheim. Dernest mener Solheim at næringslivet nå har overtatt føringen i arbeidet mot det grønne skiftet. Men også her fører Asia an. Kina vil bli karbonnøytrale i 2060. Sør-Korea og Japan har hengt seg på. Kina er allerede «best i verden» på solenergi, vindkraft, elektriske batterier for transportsektoren. I Europa har vi fått EUs grønne new deal. Solheims tredje megatrend knyttes til kunstig intelligens og de etter hvert enorme datamengder som vil være tilgjengelige. De vil skape dramatisk endrede samfunn og muligheter innenfor blant annet medisin. Han viser til at Beijings nye flyplass allerede bruker ansiktsgjenkjennelse som adgangsbillett og også snart til betaling. Nasjonalisme og polarisering er Solheims fjerde megatrend. Han mener nasjonalstatene er styrket under pandemien og at det internasjonale samarbeidet og FN er tilsvarende svekket. Samspillet mellom disse fire megatrendene vil forme fremtiden, mener Solheim, etter et besøk i Kina der han også besøkte Huawei som har 200.000 ansatte med en gjennomsnittsalder på 32 år. Kanskje er hans refleksjoner litt preget av besøket der. 

Om Megatrender og bare trender. En av utfordringene man har når man introduserer Megatrender, og også flere av dem sammen, er at man hos noen, som meg, skaper forventninger om at man beskriver en slags helhet. Snakker og skriver man "bare om trender" er ikke forventningene så store. Tidsskriftet The Economist publiserer årlig en demokrati-index. For 2020 konkluderer man med at "demokrati" har hatt et dårlig år. Pandemien er en viktig årsak, men også andre forhold spiller inn. I Afrika sør for Sahara har man registrert 31 land som faller på indeksen. Landet Solheim besøkte er klassifisert som et autoritært regime og plassert langt til venstre på demokratiskalen der de mest «demokratiske landene» ligger til høyre. Solheim er selvsagt godt kjent med dett og kunne kanskje ha inkludert en megatrend som omfattet slike forhold. Ansiktsgjenkjenning kan jo brukes til så mye mer enn å sjekke inn på flyplass og betale for billetten.

Megatrender fra 80-tallet mot år 2000. Megatrender ble for alvor trendy etter at John Naisbitt i 1982 utga boken «MEGATRENDS på vei mot år 2000». Boken ble utgitt i 57 land og solgte mer enn 14 millioner eksemplarer. Boken hans beskriver i alt ti slike megatrender med hovedfokus på USA. Han var opplagt av den oppfatning at man måtte ha med seg informasjon fra ti megatrender for å kunne beskrive fremtiden på en meningsfull måte i USA. Han mente bl.a. at USA var på veg fra et industrisamfunn på 80-tallet til et informasjonssamfunn ved århundre skiftet. Han mente man ville bevege seg fra en nasjonal økonomi til en verdensøkonomi. Han så for seg en bevegelse fra sentral styring til desentralt styre, i USA at statene ville få større innflytelse på bekostning av føderale myndigheter. Han så for seg at arbeidsplassene vil bli flere syd i USA enn i nord. At dette skjedde og ville skje var allerede tydelig i USA på 80-tallet. Grunnarbeidet bak boken var grundig og mye slo til f.eks.at valgmulighetene på mange av livets områder ble flere når vi passerte år 2000 sammenlignet med tidlig 80-talls USA. Og siden ble mulighetene enda flere. Megatrender og fremtidsstudier var ikke magi da og er det vel ikke i dag heller.

Fremtidsstudier og megatrender som industriprodukt. I dag er imidlertid trender, megatrender og fremtidsstudier stor industri. Alle store internasjonale konsulentselskaper og organisasjoner gjør slike øvelser og deler dem gjerne for å vise sin eksistensberettigelse eller for å gjøre seg interessante for utrednings- og/eller konsulentoppdrag. Jeg gjorde for et drøyt år siden et lite søk for å finne ut hva noen av disse mente om fremtidens arbeidsmarked. McKinsey & Company kunne fortelle oss at over 50% av dagens aktiviteter i arbeidslivet kan automatiseres, men siden en jobb i dag består av mange aktiviteter (20 – 30) vil bare ca. 5% av dagens jobber bli borte. Deloitte presenterte i januar-utgaven av sitt Deloitte Review i 2019 en visjon for i hvilken retning menneskers arbeidssituasjon vil utvikle seg. Menneskelige egenskaper som fortsatt vil være viktig når fremtidens arbeidsplasser skal ta form er nysgjerrighet, forestillingsevne, intuisjon, kreativitet, innlevelse eller empati og emosjonell og sosial intelligens. Dette er alle egenskaper som man foreløpig ikke ser for seg at kunstig intelligens kan erstatte. Arbeid som mennesker fortsatt vil måtte bidra med vil, litt fritt oversatt, være «kontekst-spesifikt heller enn standardisert», «ikke rutine basert», «ikke-prosess-basert», «dynamisk heller enn forutbestemt», i økende grad «arbeidsgruppe- og samarbeidsorientert» og fokusert mot «å skape verdier» alt fortsatt ifølge Deloitte Review. Det ligger underforstått at alt arbeid som har karakter av rutine, fastlagte og standardiserte prosesser vil kunstig intelligens kunne ta seg av.

Det grønne skiftet og robotens inntog i arbeidslivet.  ILO, den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen, mente i en fremtidsstudie at det grønne skiftet vil skape millioner av jobber når vi skal utvikle og legge om til bærekraftig praksis og ren teknologi, men at andre jobber vil forsvinne etter hvert som man nedskalerer karbon- og ressursintensiv næringsvirksomhet. Det er vel ingen bombe. Word Economic Forum, de som samler verdens ledere i Davos, beskrev åtte fremtidsperspektiver på arbeid. Et av disse omtalte roboters inntog på arbeidsplassene og konsekvensen av dette i form av voksende materiell ulikhet, polarisering og konflikter rundt opplevelsen av den teknologiske utvikling på dette området.  Dette bare for å ha nevnt noen av de som arbeider grundig og seriøst med fremtiden og spesielt med konsekvensene av digitalisering. 

Snikislamisering, ord og opplysningstid

 

Ord betyr noe. Hege Ulstein publiserte en kommentar i Dagsavisen nå lørdag 6. april med tittelen «Ord betyr noe». Bakgrunnen er Hallvard Notakers bok om «Arbeiderpartiet og 22. juli» som nylig ble utgitt. I kommentaren skriver hun at når representanter for Arbeiderpartiet og AUF en sjelden gang snakker om sammenhengen mellom angrepet 22. juli 2011, og at tankegodset bak terroren deles av mange, blir de anklaget for å dra offerkortet, og for å angripe Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet som ifølge Siv Jensen «også har blitt et offer for denne mannens gjerninger». Kommentaren gir også oppmerksomhet til Siv Jensens stadige bruk av ordet «snikislamisering» som noe som er under utvikling i Norge.

 

Snikislamisering er, ifølge Ulstein, en forestilling om at skjulte krefter forsøker å islamisere samfunnet, mot vår vilje og uten vår viten. Det er en viktig forestilling i konspirasjonsteorien Eurobia som innebærer at en forrædersk politisk elitesammensvergelse samarbeider med arabiske land for å importere muslimer i stort antall til Europa med formal å islamisere denne verdensdelen. Ulstein viser til at dette tankegodset sto sentralt i Breiviks manifest som motivasjon for terrorhandlingene i 2011.

 

Om snikislamisering i 2011. I miljøet rundt Anders Behring Breivik var beskrivelsen av situasjonen i Skandinavia generelt og Norge spesielt slik: «Scandinavia is a Utopia lost. Previously quiet Scandinavian nations now suffer Islamic terror threats and death threats against people criticising Islam. Norway celebrates 100 years as an independent state this year. Judging from this new discrimination act and the runaway Muslim immigration, perhaps the anniversary should be called “From independence to colonisation”.  The authorities respond by making Norwegians de facto second-rate citizens in their own country. They use their own people as stepping stones for their personal careers in the UN bureaucracy. Pompous, hypocritical Scandinavian clowns, lecturing about how to create the perfect society while their own citizens find it increasingly hard to live in their major cities». Ikke lett å kjenne seg igjen i. Norske myndigheter fremstilles mer naive enn konspiratoriske. Og det er ikke bare Arbeiderpartiet som får gjennomgå. Også Erna Solberg er med på å lede landet i feil retning. Det eneste norske partiet Breivik kunne anbefale for sitt publikum, til nød, var Fremskrittspartiet.

 

Innvandring får Oslo til å vokse. Dette er et hovedoppslag i Aftenposten 7. februar 2021. Oslo har vokst med 100.000 innbyggere de siste 10 årene. Tilflytting skjer fra alle fylker i Norge, mens Akershus og Østfold er alene om ha nettotilflytting fra Oslo. De aller fleste norske kommuner avgir innbyggere til Oslo. Blant Oslo-borgere med innvandrerbakgrunn er Vest-Europa utenom Polen desidert størst. Deretter følger Pakistan, Polen og Somalia. De fleste land på verdenskartet for øvrig er representert.

Ord og ordvalgvalg ble viktig i opplysningstiden. At valg av ord var viktig, var klart allerede for de Greske og Romerske retorikerne før og i tiden etter vår tidsregning. I opplysningstiden på 1600 og 1700 tallet ble ordene viktige på en ny måte. FrancisBacon var bekymret for språket som hinder for kunnskapens fremskritt. Oppfatningen var at et språk, som var sosialt og menneskeskapt, ikke var et pålitelig verktøy når man skulle etablere kunnskap om naturen. Jorden var flat og språket preget av bibelske sannheter og Aristoteles syn på kunnskap og vitenskap. Språkets retoriske sider, der det benyttes virkemidler for å appellere til følelser og fantasi, var en særlig utfordring. Det var nødvendig å rette oppmerksomheten mot naturen og tanken bak heller enn mot språket i seg selv. Bacon foreslo at man burde utvikle et perfekt og kunstig universalspråk. Andre ga tilslutning til denne tanken. Blant dem var John Locke som skrev «An Essay Concerning Human Understanding» som hadde som hovedformål å sikre språket og gjøre det trygt for både vitenskap og samfunn. Ordbøker og etter hvert også leksikon, som Den franske Encyklopedien ble realisert for å sikre at mennesket «ble satt inn der Gud tidligere hadde stått som sannhetens og kunnskapens absolutte utgangspunkt og mål».

Hva sa og skrev egentlig Jan Carlzon i 1985

 

Carlzon viste til føydaltidens samfunn for å beskrive hvordan organisasjonspyramidene ble til. Ledelsen var de kunnskapsrike og måtte bestemme. «Det nye mennesket» var skapt av utdanningssamfunn og av studentopprør. Den markedsorienterte organisasjonen måtte være desentralisert, gi større ansvar til de på bunnen av pyramiden der man møtte kundene. «Den gamle sjefen» måtte bli leder for denne omstillingen. 

Tilbake til mellomlederdebatten. I en bloggpost 2.februar, basert på en rekke artikler om mellomleder-rollen og dens fremtid i DN i januar, refererte jeg til Torgeir Flatjord som igjen viste til Jan Carlzon og boken hans «Riv pyramidene» som ble utgitt på norsk i 1985. Jan Carlzon var på den tiden vidt kjent og omtalt som redningsmann for flyselskapet SAS som noen år tidligere virkelig hadde vært i krise. Men hva var det egentlig Carlzon snakket og skrev om i 1985. Pyramider, ja vel, men mellomledere? Jeg fant fram min utgave av boken. Her følger noen få komprimerte høydepunkter.

Det vertikale samfunnet og Det nye mennesket. Carlzon går tilbake til føydaltidens samfunn for å beskrive hvordan organisasjonspyramider ble til. Ledelsen var kunnskapsrik og måtte bestemme. Det fantes en sosial kløft mellom de på toppen og de på bunnen av pyramiden. De snakket ikke samme språk. Lenger nede i både samfunn og virksomhet var man vant til å gjøre det man fikk beskjed om å gjøre. Slik er det ikke lenger, mente han. Det vertikale samfunnet finnes ikke lenger. Han skrev om «Det nye mennesket», skapt av utdanningssamfunnet og av studentopprør. Mennesker som ikke ukritisk lenger godtar å utføre handlinger andre har bestemt, og som de ser lite mening i. Vi på toppen må erkjenne at vi alle har forskjellige kunnskaper og også at disse er like mye verdt. Dette mente han at alle virksomheter som ville overleve måtte forholde seg til. Bedriftene kunne ikke lenger holde på som i gamle dager.

Markedsorientering og ansvar hos dem som tidligere har dannet pyramidens bunn. Carlzon mente at de skandinaviske landene allerede lå langt fremme i det å rydde plass for «Det nye mennesket». Markedsorienteringens tid er inne, mente han. Men for å bli markedsorientert må vi se hele virksomheten fra en ny synsvinkel. Markedsorientering krever innsikt i hva som foregår der ute i markedet og den innsikten har først og fremst de som er i frontlinjen, de som lever i kontakt med kundene og derigjennom med markedet. Den markedsorienterte organisasjonen må være desentralisert, med større ansvar ute hos dem som hittil har dannet pyramidens bunn.

«Den gamle sjefen» må bli leder for omstillingen. Ta rollen og oppgaven som den visjonære strategen, informanten, den som inspirerer. Lederen må skape systemer som gjør at han kan delegere ansvaret for virksomheten. Vi må bort fra tanker som at markedsavdelingen skal bestemme hva som skal produseres og selges og deretter fortelle driftsavdelingen hva som skal produseres Mellom-skiktet må bli virkelige sjefer, men nå ute i virksomheten nært på de som møter kundene. De må bidra til å ta bort friksjonen i form av byråkrati, avdelingstenking, manglende nytenking i produksjonen og arbeidsineffektivitet.

Om «dataspråk», regning på priselastisitet og kunden i sentrum. Boken til Carlzon har flere eksempler på hva som kan skape friksjon, som han kaller det. Fritt gjengitt skriver han i boken om «datafolk» som har kommet så langt inn i sitt eget språk at de snart ikke kan forklare selv den enkleste ting for en utenforstående. Om man ikke vil komme frem til resultater sammen med andre mennesker, er dette en sikker oppskrift. I SAS fant man etter hvert ut at man ville prøve å vinne nye passasjerer med tilbud om billigere fly-billetter. Beregninger som ble gjennomført basert på forestillinger om priselastisitet for flyreiser tilsa at man ville tape penger. Virkeligheten viste at kundetilstrømningen ble 10 ganger det som var fortsatt i beregningen og inntjeningen deretter. Man innførte frokost for 10-kroner til erstatning for gratis kaffe. Salg om bord, etter forslag fra kabinpersonalet, som egentlig ønsket mer å gjøre under flyreisen. Begge tiltak ga positive økonomiske bidrag.

Historien om passasjer Rudy Peterson. Rudy Peterson, en amerikansk forretningsmann, hadde sovet en natt på Grand Hotel i Stockholm og skulle reise til København fra Arlanda. På veg til flyplassen oppdager han at han har lagt fly-billetten igjen på hotellværelset. Han går allikevel til billettskranken og forklarer jenta der at han har forlagt billetten på hotellværelset. «Hun smiler og sier: Don’t you worry, Mr. Peterson». Hun gir ham boardingkortet og samtidig en provisorisk billett, samtidig som hun ber ham fortelle hvilket værelse han hadde på hotellet og hvor han skal være i København. Hun ringer deretter hotellet som finner billetten. Hun får en av SAS sine biler i byen til å svinge innom hotellet å hente billetten. Billetten kommer til flyplassen, der hun river av kupongen og sørger for at resten blir sent til København, og viser det seg, med samme fly som Rudy Peterson reiser som passasjer. På Kastrup blir derfor Peterson møtt av en mann fra SAS som sier: «Mr. Peterson. Her er billetten Deres». Carlzon gjengir historien for å beskrive gevinsten ved å legge ansvar ut i førstelinjen. Sa noen selvledelse eller adaptiv intelligens? Vi må vel ellers kunne gå ut fra at Rudy Peterson, det kan ha vært denne Rudy Peterson, som amerikansk forretningsmann, reiste på en billett som utløste aller høyeste servicenivå. Ikke sikkert en passasjer med billigbillett ville fått samme oppmerksomhet. 

Fra IQ til Adaptiv Intelligens og bedre utsikter for verden vi lever i

 

IQ ble etablert som det som måles i IQ-tester. Vi må bort fra denne trangsynte, selv-oppfyllende oppfatning av hva det innebærer å være intelligent mener Robert Sternberg. Vi må fremover tenke og måle intelligens på en måte som bidrar til å oppfylle positive kollektive mål og det grønne skiftet. han introduserer alterntaivet Adaptiv Intelligens (AI) som måles på dimensjonene Kreative egenskaper, Analytiske egenskaper, Praktiske ferdigheter og Klokskapsbaserte kunnskaper. 

Den første IQ-testen var ment som hjelpemiddel for å gjøre barn smartere. Robert Sternberg går i en såkalt «Cover story» i New Scientist 16. januar i år tilbake i historien til Alfred Binet og Frankrike i 1905. Binet utviklet da en test som var ment for å hjelpe barn til å bli smartere. Slik kunne de, mente Binet, få muligheter senere i livet uavhengig av hvilken sosial klasse de kom fra. I historien, i ettertid, omtales Binets test som den første IQ-testen. Her følger en kort sammenfattet og litt fri fremstilling av Sternbergs synspunkter.

Generell intelligens blir etablert som det som måles med IQ-tester. I forkant av Binets test for barn hadde engelskmannen Charles Spearman i 1904 observert at alle testene han brukte får å måle mentale ferdigheter syntes å gi stort sett samme resultater. Han konkluderte ut fra dette med at det han målte var en slags generell intelligens. Med det var ideen født som senere førte til utviklingen av de første «IQ-testene». Data som ble fremskaffet gjennom disse testene førte til utvikling av teorier om intelligens og hva det måtte være. Istedenfor å fremstå som et hjelpemiddel for å åpne muligheter for flere, slik Binet tenkte, ble disse testene noe som stengte for muligheter. Sternberg mener også at de faktisk var betydningsfulle i det å opprettholde forskjeller mellom mennesker og grupper av befolkningen. 

IQ, klimakriser og pandemier. Det er på tide vi gir slipp på vår trangsynte, antikvariske og selv-oppfyllende oppfatning av hva det innebærer å være intelligent slik vi måler det gjennom IQ-tester og det som ligner, mener Sternberg. Denne forestillingen er et viktig bidrag til at vi nå opplever en almenningens tragedie. Priviligerte menneskers ensidige fokus på egen individuell suksess og tilsvarende forventninger på sine barns vegne, har gjort mange blinde for den skaden vi påfører vår kollektive velstand, hevder Sternberg.

Intelligens for positiv kollektiv måloppnåelse. Vi må tenke og måle intelligens på en måte som bidrar til å oppfylle positive kollektive mål. Klarer vi ikke dette skiftet vil vi få galopperende klimaendringer, pandemier, forurensning og konfrontasjoner mellom mennesker og folkegrupper som blir offer for disse problemene. Som alternativ til IQ-målinger, målt med tvilsomme tester, bør vi utvikle forståelse for at intelligens er mye mer enn det som måles i slike tester. Sternberg foreslår Adaptiv Intelligens som et alternativ. 

Adaptiv intelligens måles på fire dimensjoner. Kreative egenskaper som vi bruker for å utvikle nye, meningsfulle og brukelige og ideer. Analytiske egenskaper basert på en bred kunnskapsplattform. Praktiske ferdigheter som vi bruker når vi skal realisere våre ideer og overtale andre til å se at de er verdifulle i forhold til mål det er viktig for oss sammen å realisere. Klokskapsbaserte kunnskaper som sikrer oss at våre ideer bidrar til felleskapets beste, på kort og lang sikt, ved å balansere våre og andres reelle og vesentlige interesser. 

Covid 19 vaksinen som eksempel. Sternberg viser til utviklingen av covid 19 vaksinene som eksempler på utvikling som forutsatte alle disse former for intelligens. Utviklingen av en ny mRNA-basert vaksine krevde kreativ tenking. Utprøving av vaksinene for å sikre at de var virksomme og trygge krevde analytisk intelligens. Praktisk intelligens måtte til for å rigge produksjonen av vaksinene for en målgruppe som etter hvert var hele vår verdens befolkning. Klokskap er i den siste fasen nødvendig for å forstå at vaksinene møter mennesker med forskjellige interesser. Noen er redde for vaksiner. Noen er prinsipielle motstandere av vaksiner av personlige eller religiøse grunner. Dette gjør gjennomføring av vaksineprogrammer til en egen utfordring i kampen for å bekjempe epidemier.

Artikkelen i New Scientist er en introduksjon til Sternbergs kommende bok «Adaptive Intellligence. Surviving and thriving in times of uncertainty» som blir sluppet i februar. Man kan vel tenke at det er litt drøyt å gi IQ-tester skylden for klimakrisen, men ellers er det mange spennende synspunkter i artikkelen.

Alle mellomledere! Foren dere! Noen vil plassere dere på museum.

 

Dagnes Næringsliv åpnet i 2021 for debatt om ledelse. Synspunktene her var: Vi har en ledelsesindustri som lever av å hevde at ledelse, og ledere, er viktig selv om ledelse egentlig er ganske enkelt. Mellomlederen hører hjemme på museum, det er selvledelse som gjelder. «Tjenende lederskap, agile team, psykologisk trygghet, nettverksorganisering, aktiv tilbakemeldingskultur og lignende temaer» er viktige ledertemaer, og vi trenger mellomledere.

Hva bidrar egentlig ledelsesindustrien med? Det begynte med at Tom Karp, professor ved høyskolen i Kristiania 4. januar i Dagens Næringsliv. Han beskrev «en ledelsesindustri som har som agenda å hevde at ledelse, og ledere, er viktig. Ledelsesindustrien består, ifølge Karp, av ledere, styrene de sitter i, ledelseskonsulenter, hodejegere, ledelsesforskere, handelshøyskoler, inkludert hans egen skole, og medier som DN. Han hevder videre at omfanget vitenskapelige artikler om ledelse har eksplodert de siste 20 årene uten at ny viten er blitt tilført fagområdet. Ledelse er kort fortalt, skriver han, å løse oppgaver i samhandling med medarbeidere, å gjøre de små grepene som skaper fremdrift og utvikling hver dag.

Tid for selvledelse og å plassere mellomlederen på museum! Trine Larsen, hodejeger og partner, var åpenbart inspirert av Karp når hun 18. januar, i samme avis skrev at «mellomlederen hører hjemme på museum – lenge leve selvlederen». Selvledelse kan alle få til. Selvledelse er evnen til å styre eget arbeid utvikling. Det er slike mennesker vi trenger, ifølge Larsen, «når vi alle, hver dag, må ta avgjørelser av betydning for vår bedrift». «Når alt endres i en takt vi ikke tidligere har sett, er det helt avgjørende at en ikke må eskalere alle beslutninger i et hierarkisk system». Når jobbhverdagen er mobil og fleksibel må alle ansatte i enhver bedrift kunne lede seg selv. Fagkompetanse og personlige egenskaper er viktigere enn utgåtte ledelsesteorier.

Tilsvar fra «ledelsesindustrien». Den 22. januar meldte representanter for «ledelsesindustrien" seg på i meningsutvekslingen. Tore Hillestad og Trond Søreide er ifølge seg selv opptatt av å forske på ledelse, heve kompetansen til ledere og hjelpe organisasjoner til å skape andre resultater. «Tjenende lederskap, agile team, psykologisk trygghet, nettverksorganisering, aktiv tilbakemeldingskultur og lignende temaer» er temaer som inngår i deres forskning, undervisning og formidling. Kunnskapsmedarbeidere må ta større ansvar for å lede selv, men mellomlederen har fortsatt viktige funksjoner og oppgaver knyttet til å kommunisere strategier, prioritere utvikling, balansere daglig drift, koble sammen kompetanse og løse konflikter m.m.

Mellomlederen trengs, men må ikke mele sin egen kake! Foreløpig siste innlegg i denne avisdebatten er signert Torgeir Flatjord og datert 30. januar. Han henter inspirasjon fra Jan Carlzon som i i 1985 var konsernsjef i SAS og utga boken «Riv pyramidene». SAS var på 80-tallet i krise, slik selskapet er nå. Carlzons grep var kort fortalt, å gå forbi sjiktet av mellomledere, og å gå ut blant de ansatte, de som var i frontlinjen mot selskapets kunder. Han formidlet personlig hva som sto på spill. Ifølge Flatjord var mellomlederskiktet i SAS der at «Jeg og mitt» overskygget «vi og vårt». Hans konklusjon er etter denne svingen tilbake til 80-tallet at vi fortsatt trenger mellomledere, men ikke slike som først og fremst meler sin egen kake. Men hva var egentlig Carlzon opptatt av i 1985?