Snikislamisering, ord og opplysningstid

 

Ord betyr noe. Hege Ulstein publiserte en kommentar i Dagsavisen nå lørdag 6. april med tittelen «Ord betyr noe». Bakgrunnen er Hallvard Notakers bok om «Arbeiderpartiet og 22. juli» som nylig ble utgitt. I kommentaren skriver hun at når representanter for Arbeiderpartiet og AUF en sjelden gang snakker om sammenhengen mellom angrepet 22. juli 2011, og at tankegodset bak terroren deles av mange, blir de anklaget for å dra offerkortet, og for å angripe Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet som ifølge Siv Jensen «også har blitt et offer for denne mannens gjerninger». Kommentaren gir også oppmerksomhet til Siv Jensens stadige bruk av ordet «snikislamisering» som noe som er under utvikling i Norge.

 

Snikislamisering er, ifølge Ulstein, en forestilling om at skjulte krefter forsøker å islamisere samfunnet, mot vår vilje og uten vår viten. Det er en viktig forestilling i konspirasjonsteorien Eurobia som innebærer at en forrædersk politisk elitesammensvergelse samarbeider med arabiske land for å importere muslimer i stort antall til Europa med formal å islamisere denne verdensdelen. Ulstein viser til at dette tankegodset sto sentralt i Breiviks manifest som motivasjon for terrorhandlingene i 2011.

 

Om snikislamisering i 2011. I miljøet rundt Anders Behring Breivik var beskrivelsen av situasjonen i Skandinavia generelt og Norge spesielt slik: «Scandinavia is a Utopia lost. Previously quiet Scandinavian nations now suffer Islamic terror threats and death threats against people criticising Islam. Norway celebrates 100 years as an independent state this year. Judging from this new discrimination act and the runaway Muslim immigration, perhaps the anniversary should be called “From independence to colonisation”.  The authorities respond by making Norwegians de facto second-rate citizens in their own country. They use their own people as stepping stones for their personal careers in the UN bureaucracy. Pompous, hypocritical Scandinavian clowns, lecturing about how to create the perfect society while their own citizens find it increasingly hard to live in their major cities». Ikke lett å kjenne seg igjen i. Norske myndigheter fremstilles mer naive enn konspiratoriske. Og det er ikke bare Arbeiderpartiet som får gjennomgå. Også Erna Solberg er med på å lede landet i feil retning. Det eneste norske partiet Breivik kunne anbefale for sitt publikum, til nød, var Fremskrittspartiet.

 

Innvandring får Oslo til å vokse. Dette er et hovedoppslag i Aftenposten 7. februar 2021. Oslo har vokst med 100.000 innbyggere de siste 10 årene. Tilflytting skjer fra alle fylker i Norge, mens Akershus og Østfold er alene om ha nettotilflytting fra Oslo. De aller fleste norske kommuner avgir innbyggere til Oslo. Blant Oslo-borgere med innvandrerbakgrunn er Vest-Europa utenom Polen desidert størst. Deretter følger Pakistan, Polen og Somalia. De fleste land på verdenskartet for øvrig er representert.

Ord og ordvalgvalg ble viktig i opplysningstiden. At valg av ord var viktig, var klart allerede for de Greske og Romerske retorikerne før og i tiden etter vår tidsregning. I opplysningstiden på 1600 og 1700 tallet ble ordene viktige på en ny måte. FrancisBacon var bekymret for språket som hinder for kunnskapens fremskritt. Oppfatningen var at et språk, som var sosialt og menneskeskapt, ikke var et pålitelig verktøy når man skulle etablere kunnskap om naturen. Jorden var flat og språket preget av bibelske sannheter og Aristoteles syn på kunnskap og vitenskap. Språkets retoriske sider, der det benyttes virkemidler for å appellere til følelser og fantasi, var en særlig utfordring. Det var nødvendig å rette oppmerksomheten mot naturen og tanken bak heller enn mot språket i seg selv. Bacon foreslo at man burde utvikle et perfekt og kunstig universalspråk. Andre ga tilslutning til denne tanken. Blant dem var John Locke som skrev «An Essay Concerning Human Understanding» som hadde som hovedformål å sikre språket og gjøre det trygt for både vitenskap og samfunn. Ordbøker og etter hvert også leksikon, som Den franske Encyklopedien ble realisert for å sikre at mennesket «ble satt inn der Gud tidligere hadde stått som sannhetens og kunnskapens absolutte utgangspunkt og mål».

Hva sa og skrev egentlig Jan Carlzon i 1985

 

Carlzon viste til føydaltidens samfunn for å beskrive hvordan organisasjonspyramidene ble til. Ledelsen var de kunnskapsrike og måtte bestemme. «Det nye mennesket» var skapt av utdanningssamfunn og av studentopprør. Den markedsorienterte organisasjonen måtte være desentralisert, gi større ansvar til de på bunnen av pyramiden der man møtte kundene. «Den gamle sjefen» måtte bli leder for denne omstillingen. 

Tilbake til mellomlederdebatten. I en bloggpost 2.februar, basert på en rekke artikler om mellomleder-rollen og dens fremtid i DN i januar, refererte jeg til Torgeir Flatjord som igjen viste til Jan Carlzon og boken hans «Riv pyramidene» som ble utgitt på norsk i 1985. Jan Carlzon var på den tiden vidt kjent og omtalt som redningsmann for flyselskapet SAS som noen år tidligere virkelig hadde vært i krise. Men hva var det egentlig Carlzon snakket og skrev om i 1985. Pyramider, ja vel, men mellomledere? Jeg fant fram min utgave av boken. Her følger noen få komprimerte høydepunkter.

Det vertikale samfunnet og Det nye mennesket. Carlzon går tilbake til føydaltidens samfunn for å beskrive hvordan organisasjonspyramider ble til. Ledelsen var kunnskapsrik og måtte bestemme. Det fantes en sosial kløft mellom de på toppen og de på bunnen av pyramiden. De snakket ikke samme språk. Lenger nede i både samfunn og virksomhet var man vant til å gjøre det man fikk beskjed om å gjøre. Slik er det ikke lenger, mente han. Det vertikale samfunnet finnes ikke lenger. Han skrev om «Det nye mennesket», skapt av utdanningssamfunnet og av studentopprør. Mennesker som ikke ukritisk lenger godtar å utføre handlinger andre har bestemt, og som de ser lite mening i. Vi på toppen må erkjenne at vi alle har forskjellige kunnskaper og også at disse er like mye verdt. Dette mente han at alle virksomheter som ville overleve måtte forholde seg til. Bedriftene kunne ikke lenger holde på som i gamle dager.

Markedsorientering og ansvar hos dem som tidligere har dannet pyramidens bunn. Carlzon mente at de skandinaviske landene allerede lå langt fremme i det å rydde plass for «Det nye mennesket». Markedsorienteringens tid er inne, mente han. Men for å bli markedsorientert må vi se hele virksomheten fra en ny synsvinkel. Markedsorientering krever innsikt i hva som foregår der ute i markedet og den innsikten har først og fremst de som er i frontlinjen, de som lever i kontakt med kundene og derigjennom med markedet. Den markedsorienterte organisasjonen må være desentralisert, med større ansvar ute hos dem som hittil har dannet pyramidens bunn.

«Den gamle sjefen» må bli leder for omstillingen. Ta rollen og oppgaven som den visjonære strategen, informanten, den som inspirerer. Lederen må skape systemer som gjør at han kan delegere ansvaret for virksomheten. Vi må bort fra tanker som at markedsavdelingen skal bestemme hva som skal produseres og selges og deretter fortelle driftsavdelingen hva som skal produseres Mellom-skiktet må bli virkelige sjefer, men nå ute i virksomheten nært på de som møter kundene. De må bidra til å ta bort friksjonen i form av byråkrati, avdelingstenking, manglende nytenking i produksjonen og arbeidsineffektivitet.

Om «dataspråk», regning på priselastisitet og kunden i sentrum. Boken til Carlzon har flere eksempler på hva som kan skape friksjon, som han kaller det. Fritt gjengitt skriver han i boken om «datafolk» som har kommet så langt inn i sitt eget språk at de snart ikke kan forklare selv den enkleste ting for en utenforstående. Om man ikke vil komme frem til resultater sammen med andre mennesker, er dette en sikker oppskrift. I SAS fant man etter hvert ut at man ville prøve å vinne nye passasjerer med tilbud om billigere fly-billetter. Beregninger som ble gjennomført basert på forestillinger om priselastisitet for flyreiser tilsa at man ville tape penger. Virkeligheten viste at kundetilstrømningen ble 10 ganger det som var fortsatt i beregningen og inntjeningen deretter. Man innførte frokost for 10-kroner til erstatning for gratis kaffe. Salg om bord, etter forslag fra kabinpersonalet, som egentlig ønsket mer å gjøre under flyreisen. Begge tiltak ga positive økonomiske bidrag.

Historien om passasjer Rudy Peterson. Rudy Peterson, en amerikansk forretningsmann, hadde sovet en natt på Grand Hotel i Stockholm og skulle reise til København fra Arlanda. På veg til flyplassen oppdager han at han har lagt fly-billetten igjen på hotellværelset. Han går allikevel til billettskranken og forklarer jenta der at han har forlagt billetten på hotellværelset. «Hun smiler og sier: Don’t you worry, Mr. Peterson». Hun gir ham boardingkortet og samtidig en provisorisk billett, samtidig som hun ber ham fortelle hvilket værelse han hadde på hotellet og hvor han skal være i København. Hun ringer deretter hotellet som finner billetten. Hun får en av SAS sine biler i byen til å svinge innom hotellet å hente billetten. Billetten kommer til flyplassen, der hun river av kupongen og sørger for at resten blir sent til København, og viser det seg, med samme fly som Rudy Peterson reiser som passasjer. På Kastrup blir derfor Peterson møtt av en mann fra SAS som sier: «Mr. Peterson. Her er billetten Deres». Carlzon gjengir historien for å beskrive gevinsten ved å legge ansvar ut i førstelinjen. Sa noen selvledelse eller adaptiv intelligens? Vi må vel ellers kunne gå ut fra at Rudy Peterson, det kan ha vært denne Rudy Peterson, som amerikansk forretningsmann, reiste på en billett som utløste aller høyeste servicenivå. Ikke sikkert en passasjer med billigbillett ville fått samme oppmerksomhet. 

Fra IQ til Adaptiv Intelligens og bedre utsikter for verden vi lever i

 

IQ ble etablert som det som måles i IQ-tester. Vi må bort fra denne trangsynte, selv-oppfyllende oppfatning av hva det innebærer å være intelligent mener Robert Sternberg. Vi må fremover tenke og måle intelligens på en måte som bidrar til å oppfylle positive kollektive mål og det grønne skiftet. han introduserer alterntaivet Adaptiv Intelligens (AI) som måles på dimensjonene Kreative egenskaper, Analytiske egenskaper, Praktiske ferdigheter og Klokskapsbaserte kunnskaper. 

Den første IQ-testen var ment som hjelpemiddel for å gjøre barn smartere. Robert Sternberg går i en såkalt «Cover story» i New Scientist 16. januar i år tilbake i historien til Alfred Binet og Frankrike i 1905. Binet utviklet da en test som var ment for å hjelpe barn til å bli smartere. Slik kunne de, mente Binet, få muligheter senere i livet uavhengig av hvilken sosial klasse de kom fra. I historien, i ettertid, omtales Binets test som den første IQ-testen. Her følger en kort sammenfattet og litt fri fremstilling av Sternbergs synspunkter.

Generell intelligens blir etablert som det som måles med IQ-tester. I forkant av Binets test for barn hadde engelskmannen Charles Spearman i 1904 observert at alle testene han brukte får å måle mentale ferdigheter syntes å gi stort sett samme resultater. Han konkluderte ut fra dette med at det han målte var en slags generell intelligens. Med det var ideen født som senere førte til utviklingen av de første «IQ-testene». Data som ble fremskaffet gjennom disse testene førte til utvikling av teorier om intelligens og hva det måtte være. Istedenfor å fremstå som et hjelpemiddel for å åpne muligheter for flere, slik Binet tenkte, ble disse testene noe som stengte for muligheter. Sternberg mener også at de faktisk var betydningsfulle i det å opprettholde forskjeller mellom mennesker og grupper av befolkningen. 

IQ, klimakriser og pandemier. Det er på tide vi gir slipp på vår trangsynte, antikvariske og selv-oppfyllende oppfatning av hva det innebærer å være intelligent slik vi måler det gjennom IQ-tester og det som ligner, mener Sternberg. Denne forestillingen er et viktig bidrag til at vi nå opplever en almenningens tragedie. Priviligerte menneskers ensidige fokus på egen individuell suksess og tilsvarende forventninger på sine barns vegne, har gjort mange blinde for den skaden vi påfører vår kollektive velstand, hevder Sternberg.

Intelligens for positiv kollektiv måloppnåelse. Vi må tenke og måle intelligens på en måte som bidrar til å oppfylle positive kollektive mål. Klarer vi ikke dette skiftet vil vi få galopperende klimaendringer, pandemier, forurensning og konfrontasjoner mellom mennesker og folkegrupper som blir offer for disse problemene. Som alternativ til IQ-målinger, målt med tvilsomme tester, bør vi utvikle forståelse for at intelligens er mye mer enn det som måles i slike tester. Sternberg foreslår Adaptiv Intelligens som et alternativ. 

Adaptiv intelligens måles på fire dimensjoner. Kreative egenskaper som vi bruker for å utvikle nye, meningsfulle og brukelige og ideer. Analytiske egenskaper basert på en bred kunnskapsplattform. Praktiske ferdigheter som vi bruker når vi skal realisere våre ideer og overtale andre til å se at de er verdifulle i forhold til mål det er viktig for oss sammen å realisere. Klokskapsbaserte kunnskaper som sikrer oss at våre ideer bidrar til felleskapets beste, på kort og lang sikt, ved å balansere våre og andres reelle og vesentlige interesser. 

Covid 19 vaksinen som eksempel. Sternberg viser til utviklingen av covid 19 vaksinene som eksempler på utvikling som forutsatte alle disse former for intelligens. Utviklingen av en ny mRNA-basert vaksine krevde kreativ tenking. Utprøving av vaksinene for å sikre at de var virksomme og trygge krevde analytisk intelligens. Praktisk intelligens måtte til for å rigge produksjonen av vaksinene for en målgruppe som etter hvert var hele vår verdens befolkning. Klokskap er i den siste fasen nødvendig for å forstå at vaksinene møter mennesker med forskjellige interesser. Noen er redde for vaksiner. Noen er prinsipielle motstandere av vaksiner av personlige eller religiøse grunner. Dette gjør gjennomføring av vaksineprogrammer til en egen utfordring i kampen for å bekjempe epidemier.

Artikkelen i New Scientist er en introduksjon til Sternbergs kommende bok «Adaptive Intellligence. Surviving and thriving in times of uncertainty» som blir sluppet i februar. Man kan vel tenke at det er litt drøyt å gi IQ-tester skylden for klimakrisen, men ellers er det mange spennende synspunkter i artikkelen.

Alle mellomledere! Foren dere! Noen vil plassere dere på museum.

 

Dagnes Næringsliv åpnet i 2021 for debatt om ledelse. Synspunktene her var: Vi har en ledelsesindustri som lever av å hevde at ledelse, og ledere, er viktig selv om ledelse egentlig er ganske enkelt. Mellomlederen hører hjemme på museum, det er selvledelse som gjelder. «Tjenende lederskap, agile team, psykologisk trygghet, nettverksorganisering, aktiv tilbakemeldingskultur og lignende temaer» er viktige ledertemaer, og vi trenger mellomledere.

Hva bidrar egentlig ledelsesindustrien med? Det begynte med at Tom Karp, professor ved høyskolen i Kristiania 4. januar i Dagens Næringsliv. Han beskrev «en ledelsesindustri som har som agenda å hevde at ledelse, og ledere, er viktig. Ledelsesindustrien består, ifølge Karp, av ledere, styrene de sitter i, ledelseskonsulenter, hodejegere, ledelsesforskere, handelshøyskoler, inkludert hans egen skole, og medier som DN. Han hevder videre at omfanget vitenskapelige artikler om ledelse har eksplodert de siste 20 årene uten at ny viten er blitt tilført fagområdet. Ledelse er kort fortalt, skriver han, å løse oppgaver i samhandling med medarbeidere, å gjøre de små grepene som skaper fremdrift og utvikling hver dag.

Tid for selvledelse og å plassere mellomlederen på museum! Trine Larsen, hodejeger og partner, var åpenbart inspirert av Karp når hun 18. januar, i samme avis skrev at «mellomlederen hører hjemme på museum – lenge leve selvlederen». Selvledelse kan alle få til. Selvledelse er evnen til å styre eget arbeid utvikling. Det er slike mennesker vi trenger, ifølge Larsen, «når vi alle, hver dag, må ta avgjørelser av betydning for vår bedrift». «Når alt endres i en takt vi ikke tidligere har sett, er det helt avgjørende at en ikke må eskalere alle beslutninger i et hierarkisk system». Når jobbhverdagen er mobil og fleksibel må alle ansatte i enhver bedrift kunne lede seg selv. Fagkompetanse og personlige egenskaper er viktigere enn utgåtte ledelsesteorier.

Tilsvar fra «ledelsesindustrien». Den 22. januar meldte representanter for «ledelsesindustrien" seg på i meningsutvekslingen. Tore Hillestad og Trond Søreide er ifølge seg selv opptatt av å forske på ledelse, heve kompetansen til ledere og hjelpe organisasjoner til å skape andre resultater. «Tjenende lederskap, agile team, psykologisk trygghet, nettverksorganisering, aktiv tilbakemeldingskultur og lignende temaer» er temaer som inngår i deres forskning, undervisning og formidling. Kunnskapsmedarbeidere må ta større ansvar for å lede selv, men mellomlederen har fortsatt viktige funksjoner og oppgaver knyttet til å kommunisere strategier, prioritere utvikling, balansere daglig drift, koble sammen kompetanse og løse konflikter m.m.

Mellomlederen trengs, men må ikke mele sin egen kake! Foreløpig siste innlegg i denne avisdebatten er signert Torgeir Flatjord og datert 30. januar. Han henter inspirasjon fra Jan Carlzon som i i 1985 var konsernsjef i SAS og utga boken «Riv pyramidene». SAS var på 80-tallet i krise, slik selskapet er nå. Carlzons grep var kort fortalt, å gå forbi sjiktet av mellomledere, og å gå ut blant de ansatte, de som var i frontlinjen mot selskapets kunder. Han formidlet personlig hva som sto på spill. Ifølge Flatjord var mellomlederskiktet i SAS der at «Jeg og mitt» overskygget «vi og vårt». Hans konklusjon er etter denne svingen tilbake til 80-tallet at vi fortsatt trenger mellomledere, men ikke slike som først og fremst meler sin egen kake. Men hva var egentlig Carlzon opptatt av i 1985?

Fra kaos til mening med Darwin

 Vi tror lettere på det som stemmer med hva vi ellers mener. Små datasett kan lett lure oss. Vi bør ta lærdom av Charles Darwin som noterte ned alt som ikke stemte med hans egen oppfatning.

Vi tror lettere på det som stemmer. Den britiske psykologen Dorothy Bishop skrev i tidsskriftet Nature i august i fjor et innlegg med tittelen «How scientist can stop fooling themselves». Her slo hun fast at vi alle tenderer mot å overse bevis som indikerer at vi har tatt feil. Når vi konfronteres med nye data, vil våre etablerte forestillinger eller ideer lede oss i retning av å se sammenhenger som stemmer med det vi allerede tror og tenker. Vi «ser bort fra» eller «glemmer» data som ikke passer inn. Selv seriøse forskere kan gå i denne fella og gjøre seg skyldig i forskningsjuks.

Små datasett kan lure oss. Bishop presenterer i artikkelen et aktuelt eksempel fra en pandemi-tid. Som utgangspunkt beskriver hun en situasjon der 5% av en populasjon er smittet av et virus. Vi har 100 sykehus som hver tester 25 personer, 100 sykehus som tester 50 personer og 100 sykehus som tester 100 personer. Spørsmålet hun deretter stiller er: Hvor mange prosent av sykehusene vil ikke finne noen smittebærere blant disse tre gruppene av sykehus og konkludere med at pandemien er over? Svaret hun gir oss er 28% av sykehusene i gruppe 1, 8% av sykehusene i gruppe 2 og 1% av sykehusene i gruppe 3.

Charles Darwin 1876. Bishop siterer i artikkelen Charles Darwin fra tilbake i 1876 da han skrev om en av de vanene han som forsker hadde lagt seg til for å unngå å gå i denne fella: «whenever a published fact, a new observation or thaught came across me, wich was opposed to my general results, I made it my habit to make a memorandum of it without fail and at once: for I had found by experience that such facts and thoughts were far more apt to escape from memory than favourable ones».

Hva med spredning av konspirasjonsteorier? Kan tankegang som dette anvendes også her. Jeg tror det. I en kaotisk verden er det lett å la seg forføre av ideer som stemmer med det man allerede oppfatter og mener er riktig. Det kan føre noen av oss inn i konspiratoriske tankebaner som f.eks. at "valget var rigget", "They stole it from me/us". Samme gjelder vel også for politiske forestillinger som vel per definisjon er basert på alternative "fakta". 

Ved å gjøre som Darwin kan vi korrigere oss selv. Og også utvikle vår egen plattform for solide bærekraftige meninger.

Motivasjon, verdier og samhandling

Vil du oppnå noe. Ikke vent på inspirasjon. Gå i gang og erfar dopamineffekten i hjernen din som følger av et positivt første skritt, selv om det er et beskjedent skritt. Motivasjon er internt drevet. Den suksessive kjeden av små seire og følelsen og feiringen av disse gir deg det du trenger for å klare deg gjennom utfordringene du uvilkårlig vil møte. Mål og drømmer kan være inspirasjon, men er verdiløse uten en plan for å nå realisere dem. Men planene må ikke være for ambisiøse og detaljerte. Da vil din egen indre kritiker, raskt styre tankene mot den lange veien frem, mobilisere frykt, usikkerhet og få deg til å nøle. Mål og drømmer skal brukes for å mobilisere for å ta et første skritt på vegen. Svært kort fortalt er dette budskapet i Jeff Hadens bok «The Motivation Myth». Det kan være en passende innledning til omtale av noen andre som ikke først og fremst har vært opptatt av mål og planer, men mer av fortellinger, verdier og samhandling.

Ona fyr og masete mål. Ingebrigt Steen Jensen mente at et fokus på mål fort ble til mas. Resultatene kommer «når vi drives av verdier, tenker visjonært, forteller drømmehistorier og bygger kultur» skrev han i 2002 i «Ona fyr». Han refererte til samtidig forskning ved Harvard som viste at kultur- og verdidrevne virksomheter hadde inntekter som vokste fire ganger raskere, og aksjeverdier som vokste tolv ganger raskere, enn bransjegjennomsnittet. Skulle man ha mål, måtte disse være hårete, og langt fremme i tid, og kunne formidles som drømmehistorier. Styr etter verdier, gi korrektiver og oppmuntringer i forhold til disse, fokuser på arbeidsoppgavene, skryt av det som går bra. Dette var kort fortalt hans råd til ledere som ville gjøre noe nytt.

Godfoten og kollektivet. Steen Jensen bruker flere sider i boken sin på Nils Arne Eggen, den allerede da legendariske treneren for RBK. Eggen ga selv ut bok noen år før, i 1999; «Godfoten – Samhandling -veien til suksess». Her øser Eggen av sin erfaring med å lede RBK til suksess på fotballbanen. Han organiserer fremstillingen rundt postulater av typen: Alle kan ikke bli like gode, men alle må ville bidra med sine iboende egenskaper, som så blir til ferdigheter, til fellesskapets beste. Konflikter åpner muligheter for utvikling. Du er dyktig bare når du kan bruke dyktigheten din til å gjøre andre dyktige. Den viktigste forutsetningen for å oppnå fremgang og suksess, er inderlig å unne andre suksess. Gode kollektiv er summen av gode enkeltindivider. Alt her litt fritt gjengitt.

Fellesskap og ulike kompetanser. Det dreier seg om å utvikle fellesskap, gjøre seg nytte av menneskers forskjellige kompetanser, finn de rette folka som passer inn, og at alle må bidra, med det de kan, til fellesskapets beste. Rosenborg-laget var, mann målt mot mann, i forhold til lag de møtte internasjonalt, ofte et godt stykke unna og ha de beste individuelle fotballspillerne. Men de vant allikevel, i Eggens storhetstid. Kollektivt, som lag, var de bedre fordi alle bidro etter beste evne.

Amerikansk baskeballfiasko og Joy’s lov. Også andre har lykkes med å utvikle gode lagspillere. Det amerikanske basketball-laget vant helt suverent de olympiske turneringene i 1992, 1996 og 2000. Men i OL i Athen i 2004 ble laget med NBA-stjernene sensasjonelt slått ut i semifinalen av Argentina.  Argentina vant deretter gullet. I de amerikanske analysene etter mesterskapet var konklusjonen klar. Det amerikanske laget hadde ikke egentlig vært et lag. Det var en løs samling av individuelle stjernespillere. Argentina og flere andre land, som lykkes i turneringen, hadde i større grad satt sammen sine lag slik at spillerne skulle komplementere hverandre etter regelen: Finn de rette folka. Bill Joy, en av gründerne av Sun Microsystems, har formulert sin egen Joy’s lov. Den har flere «paragrafer» og sier noe i retning av at uansett hvem og hva du driver med så vil de smarteste folka arbeide for andre. Og er du smart i en virksomhet vil du ikke nødvendigvis være det i en annen. Verdier, kultur og lagfølelse kan skape undere, sa han. 

Trump åpner Office i Florida

 

Trump åpner Office i Florida. I følge pressemeldingen som dekket begivenheten 25. januar, skjer dette blant annet for å ivareta USAs interesser, og for å realisere Trump-administrasjonens offentlige aktiviteter. Dette innebærer trolig å organisere advokater for å stå imot søksmålene som er varslet mot Trump. Men sannsynligvis også utvikling og oppfølging av den såkalte MAGA (Make Amerika Great Again)-bevegelsen. I sin avskjedstale som president, tidligere denne måneden, oppfordret Trump "Nasjonen" til å be for Biden-administrasjonen samtidig som han beskrev sin eventyrlige innsats som president og at MAGA bevegelse bare var i en startfase.

Blir Trump gjeninnsatt som president? I følge meningsutvekslinger blant Trump-tilhengere i miljøene QAnon og Sovereign Citizens Movement på sosiale medier vil dette kunne skje 4. mars. Den bakenforliggende fortellingen, som er faktasjekket som tankespinn, er at Trump, før han gikk av, benyttet fullmaktslover til å gi de militære myndighet til å gjeninnsette ham som president på denne dagen i mars. Biden vil, i følge samme konspirasjonsfortelling, bli arrestert og tiltalt for landsforederi.

Trumps co-pilot på Twitter. Har du som jeg forundret deg over hvordan Trump kan twittre 15 til 20 ganger per dag, noen dager mer enn det, være på golfbanen 300 ganger i løpet av fire år, og samtidig være hardt arbeidende president for USA? Jeg har undret meg så mye at jeg har søkt etter svar. Trolig snakker vi om Dan Scavino, Trumps betrodde kommunikasjonsrådgiver med ansvar også for sosiale medier. Han har arbeidet for Trump, mer eller mindre sammenhengende, i 30 år. Og sies å være i stand til å etterligne, og mene som, Trump slik at det er vanskelig å si hvem som twittrer. Kilder med innsikt mener å vite at Trump først og fremst twittret morgen og kveld og at Scavino tok over om dagen. Twitter-meldingen som ba demonstrantene i Kongressen trekke seg tilbake 6. januar mener de samme ble skrevet av Scavino. 

Og Trumps Twitter-meldinger, hvor er de nå, etter at kontoen hans ble stengt? De er på museum.

Adizes om Trump som president. Ichak Adizes, han som skrev "Lederens fallgruver", har også sagt sitt om Trumps presidentskap. I september 2016 kom han med følgende advarsel basert på sin (PAEI) klassifisering av lederskap:  "According to my (PAEI) classification of leadership styles he is an enormous (E). Here are the symptoms: He does not follow a script very well. He listens to no one unless they are applauding him. As a big ego, he likes to surround himself with people who admire him and clap their hands for his performance. He behaves like an actor on stage. He enjoys tremendously the attention he gets. He loves the limelight and the hordes of people cheering him on, and he abhors anyone who disagrees with him. Like all big (E)s, he exaggerates to the point of being untruthful. He does not explain his policies. “Details aren’t important now,” he says......... He does not read in preparation for decision making. He relies on rumors to make up his mind. He even says, “It is not good to know too much." Han fortsetter beskrivelsen av big (E) på bloggen sin 27. januar i år.