Førerløse biler, kunstig intelligens og kulturforskjeller

Ratt og automatgir på museum. Ved slutten av det 21-århundre vil museer ha utstillinger med biler fra århundreskiftet vi la bak oss for 20 år siden, hevdet Lipson og Kursman i boken «Driverless. Intelligent Cars and the Road Ahead». Kanskje skjer det til og med før. En besøkende på et slikt museum vil sette seg inn i førersetet, oppdage GPS-displayet, svinge på rattet, tråkke på bremsen og forundre seg over at man bare for noen generasjoner siden kjørte rundt i noe så ukomfortabelt og farlig. Selvkjørende kjøretøy med og uten fører vil kunne gi gevinster i form av bedre fremkommelighet, bedre utnyttelse av kapasiteten på vegnettet både for person- og varetransport, og ikke minst bedre trafikksikkerhet med færre ulykker. Over en million mennesker dør i trafikken hvert år world wide. Dette kan reduseres betraktelig etter hvert som ny kjøretøyteknologi tas i bruk. Teknologien vil også gi miljøgevinster knyttet til mer effektiv energibruk og bidra til økt mobilitet for grupper som i dag er avhengig av bistand for å komme seg hjemmefra til dagligdagse gjøremål og opplevelser. Teknologien utvikler seg raskt. 

Glidende overgang eller utvikling i sprang? Nye biler i dag har førerstøttesystemer for parkering, hastighetskontroll og nedbremsing. Man kan tenke seg en utvikling mot selvkjørende biler der det legges til stadig nye funksjoner slik at bilen til slutt kjører selvstendig. Klassifiseringer som SAEs, der automatiserte kjøretøy deles inn i fem klasser fra kjøretøy med førerassistanse til fullt automatiserte kjøretøy gjør det enkelt å tenke slik. Alternativt vil utviklingen skje i et sprang der helautomatiserte biler presenteres som et helt nytt transportkonsept. Argumentene for dette er sikkerhet. En gradvis overgang til stadig større grad av automatisering vil kunne bli vanskelig å takle i overgangsfasen. Når skal man stole på bilen og når skal man ikke? Og hva med trafikk der noen biler er selvstendige og andre kjøres av sjåfører som i dag? Men selvkjørende biler krever ikke omfattende utbygging av infrastruktur. De mest lovende konseptene for utvikling av slike biler plasserer alt av det nødvendige i bilen. Blandet trafikk bør være mulig.

Biler som tenker selv. De fleste roboter er i dag fortsatt styrt av programmer laget av mennesker laget for å gjøre spesielle oppgaver. Vi har langt på veg full kontroll over disse. Kunstig intelligens (AI) tar oss flere skritt videre. Kunstig intelligens forutsettes å kunne lære selv hva den skal gjøre. Vi har ikke tidligere bygget maskiner som konstruktørene ikke helt ut behersker eller forstår. Selvkjørende biler av dette slaget er imidlertid alt under utprøving. De kjører på impulser fra algoritmer de har lært seg selv ut fra observasjoner av hvordan mennesker kjører bil, såkalt deep learning. Slik teknologi har vist seg svært effektiv i arbeid med billedtolkning, stemmegjenkjenning, oversettelser av språk, det å stille diagnoser ved alvorlig sykdom ut fra tolkning av svære mengder pasientdata og i å gi råd ved finansielle operasjoner. Men teknologien gir løfter langt ut over dette som f.eks. når det gjelder realisering selvkjørende biler i stor skala.

AI-etikk og etiske dilemmaer. Noen kaller deep learning for den kunstige intelligensens sorte boks for å markere at vi ikke har full oversikt over innholdet. Og det er her vi møter utfordringer. Hvordan kan vi sikre oss at den tenker og handler riktig i nye og uvante situasjoner? Kan den læres opp til etisk refleksjon for å gjøre fornuftige valg i situasjoner som fremstår som dilemmaer der det uansett blir galt hva man enn gjør? Skal man ta mer hensyn til menneskene i bilen enn de som er utenfor når man ikke kan unngå å skade noen. Noen vil hevde at det ikke er mulig å gjenskape menneskets resonnementer og avveininger i en kunstig intelligens. Andre hevder at mennesker tar beslutninger daglig når de kjører sine biler i trafikken og at resultatet samlet sett er katastrofalt og at det derfor vil være mye å vinne ved å kople menneskene fra. 

AI-utvikling langs flere spor. Flere konsepter har vært under utprøving for å «dyrke frem» kunstig intelligens. Man har arbeidet med virtuell opplæring, simulering av skyldfølelse, læring gjennom «fortelling», men selvstyrende biler krever egne og mer sofistikerte tilnærminger. AI-biler opplæres via signaler fra sensorer og inntrykk fra bilder fra kameraer og testkjøringer over lange avstander langs bestemte ruter innenfor avgrensede områder eller ruter. Det utvikles teknologi for å kommunisere med andre kjøretøy og fotgjengere. Waymo, en avlegger fra Googles, har under utvikling en 360% persepsjonsteknologi som kan fange opp fotgjengere, andre kjøretøy, syklister, veiarbeider og andre objekter i en omkrets av minst 200 meter rundt bilen. Mens mange utviklingsmiljøer arbeider med og modifisere eksisterende bilmodeller lager ZOOK egne biler fra bunnen av. Deres bilkonsept skal kunne bestilles via en app tilsvarende det som i dag tilbys av Uber og Lyft.  

Nye utfordringer: Hvilken etikk skal gjelde? Januar-utgaven av WIRED (UK) trekker frem en ny utfordring for denne teknologien og AI i sin alminnelighet. Den 25. juni i fjor annonserte Facebook vinnerne av sitt Ethics in AI Research initiative Asia Pacific innrettet mot å støtte integreringen av tradisjonell kunnskap fra hele verden i utviklingen av kunstig intelligens (AI). Prisvinnerne Junaaid Qadir og Amana Raquib fra Pakistan hadde lagt frem en studie av hvordan Islamske etiske og legale prinsipper kan brukes for å regulere AI i Muslimske land. Etiske tradisjoner i Muslimske land har mer enn 1400 års historie og omfatter en til to milliarder av verdens befolkning. Innenfor Islamsk tradisjon er det ifølge prisvinnerne vanskelig å se for seg dilemmaet der den førerløse bilen gjør et valg i en situasjon der alternativene er å ta livet av en fotgjenger på gaten eller mennesket i den førerløse bilen. Dette er en relativt vanlig illustrasjon til utfordringer man møter med selvkjørende biler. AI i Muslimske land må etableres slik at den ikke gjør skade på mennesker, hevder de to, om man skal følge Falah. AI møter her også andre utfordringer vi i "vår verden" ikke ser på samme måte. 

Er dette interessant for deg er kanskje også posten om overvåking og ansiktsgjenkjenning interessant. Be my guest.

Ikke glem at klemmer er helsebringende når det blir klemmetid

 

Berøring er helseforebyggende. Fravær av berøring er skadelig, kan gi følelse av ensomhet, depresjon og stress. Pandemien har hatt negative konsekvenser for mental folkehelse. Når den er avblåst bør vi huske at klemmer er viktig og at de er helsebringende.

Babier blir friskere av kos. Mødre med babier som har hud-til-hud kontakt umiddelbart etter fødslene, er i en litteraturstudie av tidligere forskningsresultater fra 2016, funnet å ha 32% større sannsynlighet for å lykkes med ammingen ved første forsøk enn de som ikke hadde slik kontakt. Disse babiene hadde også timer etter fødselen bedre hjerte-/lungefunksjon og høyere blodsukker-nivå. En studie av fortidligfødte amerikanske barn fra 1986 viste at de som ble gitt regelmessig massasje i ti dager etter fødselen økte i vekt raskere og forlot klinikken tidligere enn de babyen som ikke fikk slik massasje. De førstnevntes fysiske og kognitive utvikling var også bedre enn de som ikke fikk slik massasje.

Berøring er helseforebyggende. De positive helse-effektene av berøring er der også senere i livet. Berøring reduserer nivået på cortisol, et hormon som produseres som respons på stress. Cortisol fremmer også utviklingen av hvite blodlegemer som er del av vårt forsvarsverk mot virus og bakterier. Andre undersøkelser har vist at friske voksne som jevnlig fikk klemmer var mindre utsatt for å bli forkjølet og at mennesker som føler seg ivaretatt har redusert sjansen for å bli syke. Berøring og klemmer er altså viktig som helseforebyggende tiltak. 

Fravær av berøring er skadelig. Uten regelmessig kontakt kan mennesker komme til å føle på «hud-sult», eller «Skin hunger» som det heter på engelsk, som innebærer at de erfarer mindre berøring enn de føler behov for. Ikke mange studier her, men de få som finnes antyder at dette er skadelig. En verdensomspennende studie av 509 voksne fra 2014 avdekket at det å være avskåret fra berøring kunne knyttes til følelse av ensomhet, depresjon, stress, engstelse og sekundære immun-forstyrrelser. En undersøkelse gjennomført i USA under den nå pågående pandemien, av mennesker som var eksponert for nedstengning, visste at 60% ga uttrykk for at de savnet fysisk kontakt med andre mennesker. Undersøkelser fra England viser resultater som peker i samme retning, men også at mental helse i befolkningen generelt er svekket i forhold til situasjonen før nedstengningen.

Coronapandemien, Metoo og virtuelle møteplasser. Effekten av pandemien kan allerede spores som negative konsekvenser på mental folkehelse. Men også andre forhold spiller inn. MeToo har ført med seg mindre fysisk kontakt i de fysiske arbeidsmiljøene. Virtuelle møteplasser har virket i samme retning og fått nærmest eksplosiv utbredelse under pandemien. Til dette kommer at stadig flere voksne bor alene i USA, Europa og også i land i Asia. I Japan har man fått en egen Touch Counseling Association som gir mødre og helsepersonell råd om hvordan de skal utøve «skinship» som defineres som en metode som utvikler tilhørighet og fortrolighet gjennom «clasping hands, hugging and stroking».

Ikke oppfordring til å se bort fra myndighetenes pandemiråd. De bør vi alle respektere. Dødstallene forårsaket av Covid-19 i Norge er internasjonalt sett svært lave, og bør fortsatt få være det. Det er ikke tilfeldig. Gjør som de sier. Dette er heller ikke en oppfordring til å se bort fra lærdommer om respekt for andres integritet som vi har fått med oss fra Metoo. Blikket er rettet fremover. Når pandemien er avblåst. Da bør vi huske på at klemmer fortsatt er viktige og at de er helsebringende. Og hva kan du gjøre i mellomtiden? Dele, slik Adam Grant anbefaler, slik at du har mange å gi en klem til når det blir klemmetid. Men husk at det deler må oppleves som en oppmuntring av den som du deler med. Ikke sikkert at delingen av typen "Se hvor fint JEG har det" er det som gjelder som oppmuntring.

Denne posten er i hovedsak et kort og fritt oversatt sammendrag av en artikkel i The Economists hittil siste utgave i februar i år. God klem, når klemme-tiden kommer.

Meningskontroll, Gaslighting og Gaslighters

 

Å ta vare på egen oppfatning. Hvordan kan du ta vare på din egen oppfatning av virkeligheten når den blir bestridt av andre? Utgangspunktet er at ingen av oss ser tilværelsen akkurat som den er. Hjernen prosesserer bare deler av den informasjonen som sansene våre fanger opp. Hjernen fyller ut det som «mangler» og gjør dette hele tiden med bakgrunn i tidligere erfaringer som stadig oppdateres i lys av ny informasjon. Den tilværelsen vi opplever blir til i en dialog mellom hva vi mottar fra våre sanser kombinert med erfaringene vi har i å veve sammen en fortelling om virkeligheten som synes fornuftig for oss. Dette ifølge Mazviita Chirimuuta som forsker og underviser i persepsjon og hjernefunksjoner ved Universitetet i Edinburg..

«Gaslighting» og «gaslighters». Begrepet «gaslighting» er inspirert av et skuespill med tittelen «Gaslight» tilbake fra 1938, med Ingrid Bergman i en hovedrolle. Skuespillet ble senere til film med Diana Wynyard og etter det ny film med Ingrid Bergman. Denne forteller om en mann som overbeviser sin kone om at hun er i ferd med å bli gal. Han dimmer lyset i leiligheten, det var gasslamper den gang, og flytter rundt på inventaret samtidig som han hevder at hun innbiller seg skifter i lyssettingen og har glemt at hun selv har flyttet gjenstandene i leiligheten. Filmens handling dekker mer enn dette, men det er mindre vesentlig her. Rollen mannen spiller er senere blitt til betegnelsen «Gaslighter», en som med spekulative hensikter søker å påvirke deg til å oppfatte og mene noe annet enn det du i utgangspunktet har som oppfatning. Det han søker å gjøre kalles i dette universet gaslighting.

Trump som gaslighter eller? Komiker og programvert John Oliver uttalte etter en opplevelse noen tid tilbake at han var på nippet til å måtte erkjenne at: «Jeg vet at du tar feil, men du er mer selvtrygg i din løgn enn jeg er i sannheten (fritt oversatt)». Han hadde hatt en dialog med daværende President Trump på Twitter der Trump (eller en av hans Twittrere) i utgangspunktet hevdet at han, Trump, hadde avvist en invitasjon til å delta i showet til Oliver som han samtidig karakteriserte som «very boring and low-rated». Oliver mente selv at han aldri hadde invitert Trump. Men Trump på sin side hevdet at han var blitt invitert flere ganger og alle ganger hadde sagt nei. Oliver begynte, etter eget utsagn, til slutt å lure på om han selv hadde glemt noe.

The Gaslight Effect. Robin Stern ved The Yale Center for Emotional Intelligence har skrevet boken The Gaslight Effect. Hun sier at det er vanskelig å forholde seg til utsagn av typen: Det må være noe galt med deg når du tenker som du gjør!». Du vil kunne komme til å stille deg spørsmålet: «er det noe galt med meg?». Men dette spørsmålet, er det ifølge Stern, ytterst vanskelig å svare på selv, på egne vegne. «Gaslightere» bryr seg ikke om hva de de ønsker å manipulere mener, hevder Stern. De er sikre på at de vet hva som er rett og galt og holder fast ved det.

Hvorfor er dette viktig? Vi har nylig vært igjennom en amerikansk valgkamp der begge sider beskyldte «de andre» for å lyve for å vinne politisk. I slike situasjoner vil mange finne det vanskelig å vite hvem man skal tro på. Fake news er blitt en vanlig betegnelse. Det sås tvil om klimaendringene er reelle, om smittetallene og dødstallene som følge av den pågående pandemien er pyntet på eller overdrevne. «When you feel like there’s something wrong in the conversation, it’s usually because there is», sier Stern. En annen rådgiver på feltet, Andrew Spear, gir følgende råd om å stå i det når du møter Gaslightere: Ta vare på din egen selvtillit og innsikt. Forlang sterke beviser før du endrer mening. Tviler du, konferer med mer enn en, du stoler på. Ikke la deg forlede av følelser av underlegenhet.

Denne posten er en sterkt forkortet og fritt oversatt gjengivelse av en artikkel i New Scientist fra 30. januar i år. Andre poster på denne bloggen, som kan være av interesse, tar opp emosjonell intelligens, adaptiv intelligens, transaksjonsanalyse. Dette kan være nyttige i studiet av seg selv og motstandskraft mot gaslightning. Se også behovshierarki som kanskje styrer noen av oss mer enn vi liker å tenke på.

Skolebøllepolitikk og D. Trump

«School bullying» og «schoolbullying language» gir mange treff på nettsøk. Skolebøllen er blant mye også en som har etablert selvoppnevnt definisjonsmakt til å bestemme hvem som er utafor og innafor, hvem som kan pekes ut som offer og hvem som er «lojale» støttespillere slik bøllen ser det. Trumps politiske omgangsform inneholder noe som ligner. Det er slik vi har lært oss å kjenne presidentkandidaten fra forrige valgkamp som «Crooked Hillary», tidligere FBI sjef som «Slimeball Comey» og lederen i kongressen, Nancy Pelosi, som «Crazy Nancy». Inntrengerne i Capitol, brukte dette kallenavnet når de søkte etter henne.  Nåværende president ble under hele valgkampen omtalt som «Sleepy Joe». En kan ikke se bort fra at Trumps totale oppheng i at valget var «Fraud and Steal» har sammenheng med den sistnevnte navnetildelingen. For Trump ble det sannsynligvis helt umulig å forholde seg til at han kunne tape valget med en mot-kandidat som "Sleepy Joe".

Stadig nye kallenavn. Etter at det ikke ble nødvendig flertall for å dømme Trump for medvirkning i angrepet på Kongressen gikk republikanernes minoritetsleder McConnell på talerstolen i Sentatet og erklærte at Trump «is practically and morally responsible for provoking the events». Trump kalte etter dette McConnell «a dour, sullen and unsmiling political hack» og advarte partiets senatorer om at de ville tape fremtidige valg om de valgte å støtte McConnell. «Unsmiling McConnell» synes imidlertid fortsatt å ha støtte i partiet, også fra politikere som ellers støtter Trump. Også andre republikanere i Senatet som stemte for å legge ansvar for angrepet på Trump har fått sine pass påskrevet og kan vente seg konkurranse om taburettene. Målinger som er foretatt viser at et flertall av republikanske velgere faktisk vil følge Trump dersom han velger å gå ut av partiet og starte sitt eget politiske prosjekt.

Trump opplever witch-hunt og hoax på flere fronter. I New York er det igangsatt etterforskning av Trumps forretningsvirksomhet og Høyesterett har besluttet at tidligere tilbakeholdte skattedokumenter må utleveres. Georgia følger opp Trumps anstrengelser for å få de ansvarlige for valget i denne delstaten til «å finne» nye stemmer på Trump som ville vippe valget i hans retning. NAACP, en organisasjon som arbeider for fargedes rettigheter, har anmeldt Trump og hans advokat Rudy Giuliani og to ekstrem-høyre grupperinger involvert i angrepet 6. januar på Kongressen for angrep på sivile rettigheter fastslått i «Ku Klux Klan-loven» fra 1871. Trump vil opplagt både få og ta oppmerksomhet fremover. Men hans egen oppfatning av dette er at han er utsatt for en «Political Witch Hunt» and «Hoax» (narrespill). Her må vi huske at Trump står bak uttalelsen: «When Ithink I’m right, nothing bothers me».

Pentagon ville ikke ha soldater ved Kongressbygningen. I en høring for to senatskomiteer i etterkant av stormingen uttalte den nå avgåtte politisjefen med ansvar for sikkerheten den 6. januar at de gjentatte ganger hadde bedt forsvarsdepartementet om forsterkninger. En toppleder i departementet hadde etter hvert meldt tilbake at han at ikke ville anbefale å sende nasjonalgarden til Kongressbygningen fordi det ikke ville ta seg bra ut med soldater der, men at han ville sende forespørselen videre oppover i systemet. Det gikk enda flere timer før sikkerhetstyrkene på stadig vikende front fikk assistanse.

Trump taler ved CPAC f.k. søndag. Kommende søndag skal Trump holde tale på CPAC i Orlando i Florida. CPAC står for Conservative Political Action Conference og er en tonangivende scene for USAs politiske høyreside. Dette kan være en mulighet for Trump til å kunngjøre sitt kandidatur for presidentembetet i 2024. Mange av Trumps embetsmenn står på talerlisten som i alt teller 120 navn. Flere konservative senatorer og kongressrepresentanter vil også delta. Trump har også meddelt at han senere vil delta på det republikanske partiets donor-samling. Denne arrangeres senere i vår. Her vil han også møte andre potensielle republikanske kandidater til presidentvalgkampen i 2024.

Flere Trump-medarbeidere stiller til valg. Flere av Trumps nærmeste medarbeidere utfordrer nå republikanske representanter og senatorer som stemte for å tiltale, og senere for å dømme, Trump. En av disse er Max Miller som arbeidet i Det Hvite Hus under Trump. Han vil utfordre Anthony Gonzales i Ohio. Liz Cheney, representant fra Wyoming får konkurranse i sin stat og det samme gjør representant Adam Kinzinger i Illinois. I Arkansas stiller tidligere pressesekretær under Trump, Sarah Huckabee, som kandidat i Guvenør-valget. Og listen over Trump-tilsatte som på denne måten søker posisjoner inneholder mange flere navn.

Vi vil opplagt få høre mer fra Trump. Tilhengerne blant over 70 millioner stemmer i presidentvalget blir ikke borte med et trylleslag. I tillegg til å opptre som politisk skolebølle var og er Trump en god iscenesetter av seg selv, som da han fikk ryddet gatene og spaserte med bibelen til St. Johns Church. Kanskje vil vi også møte flere personer tildelt «kallenavn».

Om eksperter, ekspertise og nok eksperter

 

Enough of experts. Michael Gove, en engelsk Lord Chancellor, er blitt kjent for et utsagn han kom med noen år tilbake: «I think the people of this country have had enough of experts with organisations with acronyms saying that they know what is best and getting it concictently wrong». I ettertid ble det en debatt om han hadde noen med seg i denne frustrasjonen. Økonomer og meteorologer ble trukket frem som eksempler på yrkesgrupper som påviselig hadde bommet med sine råd og utsagn. Og det var enighet om at noen grupper mennesker blant britene ville være enig med Cove. 

Er du ekspert? Roger Kneebone er anerkjent ekspert på sitt område og har nylig skrevet boken «Expert: Understanding the path to mastery». Kneebone er kirurg og professor i kirurgi ved Imperial College i London. Han har gått nye veier i utdanningen av kirurger. Blant annet innledet et samarbeid med naboinstitusjonen Royal College of Music. Hans filosofi er at kommende kirurger også kan ha noe å lære av musikere i det å utvikle ekspertise.

For å bli ekspert må du være ekstremt god i å gjøre det du skal gjøre og du må ha brukt lang tid på å lære dette. Du må kunne formidle dine kunnskaper og ferdigheter videre til andre. Og du må være anerkjent av andre som en som er ekstremt god på det du driver med. Her er det to feller i følge Kneebone. For det første din egen tro på deg selv, som kanskje ikke stemmer med det omgivelsene tillegger deg av ekspertise. Dessuten, sier Kneebone, er der en tilbøyelighet til at vi overser at det finnes mange eksperter rundt oss som ikke soler seg i glansen av å være kirurger eller jagerpiloter, men som like fullt er eksperter på sine områder.

Veien til ekspertstatus går gjennom tre stadier, ifølge Kneebone. Perioden som «lærling» da noen andre har ansvaret. Du gjør det du får beskjed om å gjøre. I løpet av denne tiden lærer du deg å arbeide med de hjelpemidlene du har til disposisjon, hvordan du bruker dem, i samspill med andre og hvordan du takler det uforutsette. I neste fase flytter oppmerksomheten seg fra det du har lært til de du skal utføre arbeid for, om det er et publikum, en pasient eller en kunde. Når du så når siste fase, blir mester, er det du som har ansvaret, ikke bare for hva du selv gjør, men hva andre du er satt til lede og veilede gjør. Du må utvikle en klokskap og evnen til å vise disse sporene de skal følge for å komme dit du er.

Roger Kneebone er kirurg. En avansert håndverker. Det er ikke vanskelig å gi tilslutning til hans fremstilling av hva en ekspert er og hvordan man blir en slik. Men hva med andre «ekspertgrupper» av f.eks. samfunnsvitere og samfunnsøkonomer. kan de bli eksperter på samme måte og i samme grad?

..the truth is, all data are dirty. I en spesialutgave av Scientific American i fjor høst der tema var «Truth vs. Lies» er noen profesjonelle sannhetssøkere intervjuet om hvordan de «sorterer signaler fra støy». Nicole Lazar er professor i statistikk ved University of Georgia hun er sitert på følgende: «In statistics, we aren’t generally seeing the whole universe but only a slice of it. A small slice usually, which could tell a completely different story than another small slice». Meredith Broussard er professor ved Arthur L. Carter Journalism Institute ved New York University. Hun er sitert på følgende: «People assume that because there are data, that the data must be true. But the truth is, all data are dirty. People create data, which means data have flaws just like people».

Intervjuet med Kneebone er gjengitt i New Scientist fra 6. februar i år. I en annen post på denne bloggen har jeg omtalt den nylig presenterte perspektivmeldingen som beskriver mulighetsrommene frem til 2060 som et grunnlag for å bestemme økonomisk politikk fremover. Jeg, for min del, lurer på hvor nyttig en slik øvelse egentlig er når konklusjonene man trekker ut av det er at vi må redusere oljepengebruken og effektivisere offentlig sektor. Det har vi jo allerede blitt fortalt mange ganger.

Eureka og og andre muligheter til å tenke nytt

«Eureka» stammer fra gresk og kan oversettes med «jeg fant». «Eureka» er knyttet til Arkimedes. Han skal ha sagt nettopp «Eureka» for å markere oppdagelsen han gjorde for ca. 2250 år siden da han entret bade-stampen og fikk følelsen av å flyte samtidig som han observerte at vannet steg i stampen.

Det banale eller kniven på strupen? Vi kan forestille oss at det var følelsen av å flyte i vannet som stimulerte erkjennelsen av det som senere er kjent som Arkimedes lov. Hva som ellers bringer mennesker til nye og grensesprengende erkjennelser forskes det mye på. Psykolog og psykiater William Miller mener med henvisning til sin forskning at det ofte er banale foranledninger, som å ligge i senga, se på TV eller sette seg i badestampen, som fører mennesker til tilstander der det med ett innser at herfra er det noe annet som gjelder. De gjør gjennombrudd i sin forskning, velger ny karriere, krever skilsmisse eller gjør andre bråsvinger i livene sine. Men «å få kniven på strupen» kan som også være utløsende. Som når du mister jobben og må finne på noe helt nytt som for eksempel å starte for deg selv.

Å sove på det. Hjernen sover ikke. Den hvilende hjernen har minst like stor aktivitet som den bevisste du bruker når du er våken, ifølge hjerneforsker Marcus Raichle. Å tenke gjennom utfordringene og å så sove på det, la hjernen din tumle med utfordringene eller problemene du har, kan være en vei til aha-opplevelser. Psykologen Mark Beeman har gjort laboratorieforsøk som viser at dette virker.

Stimulere ny innsikt. En annet hovedgrep for å åpne for ny innsikt er å konsentrere seg om ikke å konsentrere seg mener forfatteren Bruce Grierson som skriver om hvordan man gjør U-svinger i livet sitt. Han forslår meditasjon, «å slå av» hjernens editor i frontal cortex, som én mulighet. Å ta en halvtimes løpetur, reise til et sted der du ikke har vært før, skrive ned alt du tenker, er andre «teknikker» som kan bringe deg ut av fastlåste tankemønstre og til en tilstand nær det «yess», som konkluderer en aha-opplevelse.

Om Quantum Change, U-svinger og mye annet. Mennesker som engasjerer seg i et tema som dette er skrive- og taleføre. Her kan du raskt lage din egen kurskveld. Jeg gjorde dette for noen år tilbake og da fikk jeg dette programmet. Marcus Raichle ble intervjuet om hva hjernen din gjør når du sover. Jeg fant en debatt om kreativitet der Mark Beeman var en av deltakerne. Jeg fant og hørte William Miller snakke om Quantum Change på University of Chicago. Og siden jeg ikke er ung lenger fant jeg også Bruce Grierson på ted.com som snakket om mennesker som ikke ser alder som en hindring. Andre poster på denne bloggen som berører samme tema eller kanskje vil interessere deg er forandringskunst, om guruer, om emosjonell og sosial intelligens, fra IQ til AQ.

Om forandringskunst med elefantfører og elefant - Switch

Dette begynner som en historie om en elefant, en elefantfører, om hvor de skal og veien frem dit, og også om hva som skal til for at de kommer seg dit.

Forandringskunst. Dette er billedspråk. Elefantføreren representerer det rasjonelle i oss som mennesker, det analyserende og kalkulerende, men også analysene som blir så kompliserte at de fører til beslutningsvegring. Elefanten representerer det følelsesstyrte, engstelsen for det ukjente, men også den kreativt skapende utfoldelsen. Sammen representerer de utfordringer i en gruppe eller organisasjon som bør utvikles og endres. 

Elefanten og elefantføreren er lånt fra psykologen Jonathan Haidt. Reisen elefanten med fører gir seg ut på, og målet for reisen, er billedspråk for å beskrive organisasjonsendring. For at reisen skal bli vellykket må rasjonalitet og emosjoner «tøyles». Vi snakker om en bok skrevet noen år tilbake, av brødrene Heath, «switch –How to change things when change is hard». Boken er en slags veiledning i hvordan man kan endre organisasjoner. Tenk at organisasjonen er elefanten. Tenk at ellefantføreren er deg. Dette er et svært kort sammendrag.

Veiledning for elefant-føreren. Brødrene Heath ber deg først se etter lyspunkter eller «bright spots». Finnes det noen i organisasjonen som allerede gjør noe som er spesielt bra, noe som peker mot relevante fremtidsmål for organisasjonen? Kan dette kopieres av flere medarbeidere? Start her, skriver de. Elefanten velger ofte den mest kjente veien når den får mange veier å velge mellom. Du som veileder og elefant-fører må derfor være svært bestemt når elefanten skal ledes det første kritiske skritt på en ny vei. Status quo er komfortabelt for de fleste. Får vi for mange valgmuligheter roter vi oss ofte bort i analysene våre av valgmulighetene. Budskapet er: Gjør valget av det første skritt enkelt. Det samme gjelder for destinasjonen, eller målet, når dette blir klart. Lag et enkelt postkort, et enkelt mål, som det er enkelt å bli målt på. Forsikre deg om at første skritt er et tydelig skritt på veien dit.

Å motivere elefanten. Her gjelder det å appellere til følelsene, til «elefanten i oss». Å appellere til de positive følelsene som fremkaller glede, som gir inspirasjon og lyst til å utforske og oppdage nye muligheter. Samtidig er det viktig "å krympe" forandringene. Gjøre dem små og ufarlige. Starte med små endringer. Store endringer starter alltid med en liten endring. La folkene dine vokse med utfordringene til ny identitet for virksomheten, men også for den enkelte. En ny identitet de føler seg hjemme i og er stolt av.

Å finne veien.  Å lage ny fysisk vri på omgivelsene er et mulig og viktig grep når holdninger skal endres, ifølge brødrene Heath. Holdninger kan enklere endres når omgivelsene endres slik at nye holdninger passer bedre enn de gamle. Bygg nye vaner. Vaner er autopiloter for handling. Her er vi ute etter vaner som bidrar til at vi beveger oss mot målet. De må være lette å ta til seg og gjøre til nye vaner. Enkle sjekklister, sier brødrene, og viser til eksempler der nye vaner er innøvd ved hjelp av slike enkle sjekklister. Skap en flokk og flokk-følelse. Som mennesker orienterer vi oss i verden ved å kopiere andre. Det kan benyttes til å skape flokk-følelse. Lag framdriftsrapporter som viser at alle i flokken bidrar.

 

Hold «switchen» i gang. «Switchen» er endringen. Dette skjer ved å oppmuntre, alle, for selv de minste skritt i riktig retning. Endring er prosess, et resultat av mange små skritt. Det er ikke nok å begynne å gå, man må også fortsette å gå. Boken til brødrene Heath inneholder mange eksempler som understreker argumentene deres for å tenke ved hjelp av elefant, elefant-fører og destinasjon, eller mål. ChipHeath er professor i organisasjonsutvikling ved Stanford. Du finner ham også i flere versjoner på YouTube. Dan Heath er professor ved DUKE University og du kan se ham på BrightSide, om det er av interesse.