Putins nye fortelling om krigen i Ukraina etter møtet med Trump, og om Nobels Fredspris

Etter møtet med Trump 15. august har Putin nå lagt til en ny fortelling i sin omtale av krigen i Ukraina. Han refererer til en samtale med Joe Biden, da denne var president i USA, og som etter hva Putin sier skal være dokumentert, men der han i sin fremstilling bare presenterte konklusjonen han nå trekker etter sin nylige samtale med Trump. Samtalen med Trump mener han var tidsriktig og fordelaktig. Samtidig gir han Biden skylden for at invasjonen av Ukraina ble iverksatt og hevdet at dersom Trump hadde blitt valgt som president i 2020 ville det ikke blitt noen krig i Ukraina. Han hevder at han selv og Trump 15. august i år engasjerte seg i ærlige diskusjoner om konflikten i Ukraina og antydet at Russland og USA nå var nærmere nødvendige avgjørelser om å finne en løsning. Putin hevdet videre at krigen og krisen bare kan ende dersom rot-årsakene adresseres og viste her til forhold som stresser Russlands sikkerhetsproblemer og som hadde fremmet konflikten som en tragedie mellom «broderlige nasjoner». Han fremførte for anledningen sine synspunkter på engelsk med klar adresse til et vestlig publikum.

Lavrov i 2022: Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet framprovoserte Russlands spesialoperasjon i Ukraina. I 2022 var det Russlands utenriksminister som frontet med forklaringen på Russlands vegne om hvorfor Russland måtte invadere Ukraina. Han hadde vært Russlands utenriksminister siden 2004. Han ble utnevnt av Putin og var før denne utnevnelsen i ti år Russlands FN-ambassadør. Han er fortsatt Russlands utenriksminister. Lavrov hevdet i 2022 at Russland ikke hadde angrepet Ukraina og at Russland ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i Ukraina. Vestens støtte til det russofobiske neo-nazsistiske regimet i Ukraina framprovoserte spesialoperasjonen. Lavrov hevdet under et intervju at Vesten ved å støtte opp om det russofobiske neo-nazistiske regimet i Ukraina, ved å forsyne disse med våpen, og å gjøre Ukrainas landområder til et springbrett for å omringe Russland, ikke ga Russland andre valg enn å iverksette en militær spesialoperasjon. Formålet med denne var velkjent ifølge Lavrov. Den var nødvendig for å beskytte befolkningen i Donbas, og for å eliminere trusler mot Russlands sikkerhet og for å demilitarisere og denazsifisere Ukraina. Han understreket i intervjuet i 2022 at Det kollektive Vesten, ledet av USA, åpent da forsøkte å nedkjempe Russland på slagmarken og at USA og dets allierte med dette var villig til å ofre Ukraina for å nå sine geopolitiske mål. Mer om dette for spesielt interesserte her.

Ulike syn på «Odessa massakren» i 2014 hører også med i fortellingen om hva som ledet frem til Russlands spesial-operasjon i Ukraina i 2022. RT, i 2014 Russia Today, den russiske nyhetskanalen, presenterte 2. mai i 2014 et oppslag med tittelen «Burned alive: «How the 2014 Odessa massacre became a turning point for Ukraine»». Historien var i en versjon at et sammenstøt mellom aktivister fra ulike leire i tilknytning til valget i Ukraina i 2014 førte til massemord i Odessa og at de som sto bak udåden aldri ble straffet. «Anti-kupp aktivister», som var tilhengere av tidligere president Yanukovich, som da allerede hadde flyktet til Russland, søkte tilflukt og barrikaderte seg i en fem-etasjers bygning tilhørende Odessas Handelsforeningen. Angriperne satte fyr på barrikadene og på telt i gatene. Ifølge ulike kilder omkom 48 mennesker, derav 42 i Handelsforeningens hus. På da norske Steigan.no ble historien fortalt slik: «2. mai 2014 satte nazistiske pøbler fyr på Fagforeningenes hus i Odessa. Inne i bygningen var kanskje et par hundre anti-Maidan-aktivister. Nazistene ville brenne dem levende og sang hånlig om å «grille coloradobiller» (nedsettende navn på russisktalende). Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble nesten femti mennesker drept av nazipøblene den dagen. Det var den verste nazimassakren etter andre verdenskrig». Men også andre versjoner av det som skjedde i Odessa ble presentert. Norske VG omtalte saken slik under tittelen «Den påståtte «massakren»: «Vladimir Putin og andre i Kreml bruker tragedien i Odessa 2. mai 2014 som et bevis på at Ukraina er fullt av nynazister som må stoppes. I virkeligheten var det slutten på et regelrett slag i sentrum av byen, knyttet til et forsøk på å opprette en separatist-republikk». Samme hendelse, ulike fortolkninger, beskrivelser og ulike konklusjoner. De aller fleste vil trolig være enige om at det som skjedde denne dagen i Odessa lå langt utenfor grensen av det akseptable. Hendelsen og omtalen illustrerer imidlertid den svenske antropologen  Elzbieta Drazkiewics påvisning av at samme hendelse kan utnyttes til å trekke vidt forskjellige konklusjoner og konsekvenser. Var aktørene Maidan-aktivister og anti-Maidan-aktivister eller var de Nasjonalister eller Nazister? Var hendelsen en massakre eller et sammenstøt med svært dramatiske, uheldige og beklagelige konsekvenser?  Ordene som velges er avgjørende for fortolkningen og forståelsen og hva historien kan brukes til. 

Populære og upopulære politiker i ukrainsk politikersirkus. Da Volodymyr Zelenski, som frem til da var mest kjent som TV-skuespiller, vant presidentvalget i Ukraina i 2019 med sitt slagord «Jeg er en av dere» markerte han seg som en «ikke-politiker» i et land der politikere i sin alminnelighet ikke var og er særlig populære. Han lykkes med å utmanøvrere de to hovedaktørene i opposisjonen som eksisterte i ukrainsk politikk, sittende president Petro Poroshenkos «Europeiske Solidaritet» og den pro-russiske og anti-vesten bevegelsen OPSZ («Opposisjons Plattform for Livet») ledet av Victor Medvedchuk. Den ukrainske filosofen og journalisten Vlodymar Yermolenko, som denne analysen er hentet fra, trekker også frem Yulia Tymoshenko som en politisk aktør i Ukraina. Hun var sentral aktør under den Oransje Revolusjonen i 2004-2005. Da ble den sittende statsministeren Viktor Janukovitsj beskylt for valgfusk og etter hvert tvunget til å gå av for å bli erstattet av Viktor Jusjtsjenko, med fortid som Statsminister. Han ble bevislig forgiftet under valgkampen, men ble endelig valgt i en tredje valgomgang initiert av Høyesterett. Janukovitsj som "rømte" fra Kiev om natten 21. februar i 2014, ledsaget av russiske sikkerhetsstyrker, landet først i Karkov på "offisielt besøk", men 25. februar samme år rapporterte russiske medier at han befant seg på et hotell i Moskva og senere at han var innkvartert på landstedet til den russiske presidenten. Janukovitsj ble senere etterlyst av ukrainske myndigheter og Interpol for massedrap og underslag.  Jusjtsjenko stilte som kandidat også i valget i 2010, men fikk liten oppslutning. Yermolenko har hevdet at Ukrainas politikk, ikke drives av ideer eller ideologier, men snarere av personligheter og penger.

Flytte soldater, droner og bomber, eller dialog og Nobels Fredspris? Kanskje er det slik at for å forstå Putin og Russlands posisjoner i forhold til Ukraina må vi ha med oss både historien tilbake i tid, i nær fortid og samtid. Denne posten er så langt ment som et bidrag. Trump for sin del synes for tiden å være mest opptatt av sin rolle som fredsskaper og etter egen vurdering som soleklar kandidat til Nobels fredspris. Tre norske historikere Ivar Libæk, Asle Sveen og Øivind Stenersen tar opp "Fredspris til Donald Trump" som tema i et debattinnlegg i Aftenposten 18. august i år. De skriver at helt siden den første fredsprisen ble tildelt i 1901 har prisen belønnet  arbeidet for internasjonalt samarbeid, frihandel, nedrustning og brorskap mellom folkene. To ganger er prisen tildelt forsvarere av demokrati og ytringsfrihet. Dette er i følge historikerne idealer som Trump i sin politiske karriere har kastet vrak på. Han har blant annet nektet å godkjenne et demokratisk valg og inspirert sine tilhengere til å begå statskupp. Han har nylig nedlagt amerikansk u-hjelp og innført sanksjoner mot ICC og truet med å forfølge domstolens dommere og deres familier, bare for å ha nevnt noen av innvendingene de har mot Trump som kandidat til prisen. Historikerne konkluderer med at "Et mentalt sammenbrudd", i komiteen som tildeler prisen, må til for å Trump skal få oppfylt sin drøm om å motta denne prisen.

Om å stoppe kriger og om å skape fred. Ivo Daalder som var USAs NATO-ambassadør under Clinton og Obama og er tilknyttet Harvard universitetet, og som står bak podcasten «World Review with Ivo Daalder» har også omtalt Trumps anstrengelser for å bli tildelt Nobels Fredspris. Han hevder at Trumps ønske om å være «peacemaker-in -chief» bygger på en misforståelse av at når krigshandlinger avsluttes blir det automatisk fred. Trump har nylig skrytt av at han har «stopped six wars», i gjennomsnitt en per måned, og mener at han med en slik suksess burde fortjene en fredspris. Daalders poeng er at å avslutte en krig, ikke er det samme som fred.

Å skape varig fred er langt mer komplisert. At India og Pakistan avsluttet krigshandlingene i mai innebærer ikke at konflikten dem imellom om f.eks. Kashmir er løst. Her har det vært gjentatte konflikter i mange ti-år tilbake i tid. India, for sin del, avviser at USAs og Trumps engasjement var et positivt bidrag. Trumps beslutning om å bombe Irans atomanlegg satte sluttstrek for Israel og Irans gjensidige bombe-raid. Men Israel har reservert seg retten til å bombe Iran dersom landet gjenoppbygger sin atom- og våpenindustri. Og slik fortsetter Daalder å avvise Trumps påståtte fredsskapende virksomhet i konflikten mellom Rwanda og Kongo. Avtalen som her ble inngått gjelder mineralutvinning og -flyt og profitt, mer enn fred. Og det foregår fortsatt krigshandlinger initiert av parter som ikke var tatt med i forhandlingene. I forhandlinger rundt konfliktene mellom Cambodia og Thailand la både Kina og Malaysia press på partene. Trump bidro med en handelsavtale. Det kan imidlertid se ut som en fredsavtale mellom Armenia og Azerbaijan kom i stand under Trumps medvirkning og samtidig la til rette for å åpne en transitt korridor mellom Azerbaijan og enklaven Nakhchivan som vil få navnet "Trump Route for International Peace and Prosperity", i følge Det Hvite Hus. Men når dette skrives er det noe usikkerhet knyttet til realiseringen av "Trump Route". 

Trumps skryt om å ha avsluttet seks kriger på seks måneder er uavhengig av dette mer opp-skryt en realiteter. Fakta er, ifølge Daalder, at selv om han hadde lykkes med å få slutt på disse krigene så ville det fortsatt hvile en mørk skygge over det faktum at han ikke lykkes med få avsluttet de to krigene han har annonserte at han skulle finne en løsning for, krigene i Ukraina og Gaza. Og vi kan også tilføye, det som nå foregår på Vestbredden, etter at Trump og USA i FN har erklært at Vestbredden er gitt Israel av den allmektige. Der er det heller ikke fred. Amerikansk-fødte Saif Musallet som var på besøk hos sin mor og slektninger på Vestbredden ble slått ihjel av israelske bosettere som senere hindret ambulanser og helsepersonell fra å gi ham livreddende hjelp. Nylig har man i Israel også gitt klarsignal til å bygge en ny bydel for nye jødiske bosettere. Denne vil blokkere veier mellom de palestinske bosettingene på Vestbredden.

The Economist: Noen bør snakke med noen i Oslo. The Economist foreslår i sin utgave 23. august i år at europeiske statsledere bør erklære at det støtter opp om Trump som kandidat til Nobels Fredspris i brev til komiteen som står bak tildelingen og samtidig hvisker Trump i øret at «Noen» har snakket med noen i Oslo om dette. Trump vil, tror man, sette pris på dette og kanskje levere en innsats for å få på plass den freden i Ukraina han så lenge har annonsert at han kan og vil få på plass.

Trump og Putin skal møtes for å få slutt på krigen i Ukraina. Hva skal vi tro om utfallet?

Det er uklart hvem som ellers skal delta i disse forhandlingene, om f.eks. Ukraina vil være representert. Russlands korrespondent Per Kristian Aale i Aftenposten skriver at Trump fremstiller seg selv som en mester i forhandlinger, men at historien viser noe helt annet. Siden i januar har Trump satt mange frister for Russland til å avslutte krigshandlingene. Heller enn å gjøre det har Russland trappet opp krigshandlingene med angrep på sivile mål i Kyiv. Steve Witkoff som er utpekt av Trump for å møte russerne har hatt fem møter med Putin uten at man er kommet videre i fredsforhandlingene. Russerne har hele tiden hevdet at et møte mellom Putin og Trump må forberedes grundig og at det meste må være avtalt på forhånd. Kravene som stilles av Putin er at Ukraina må slutte å gjøre motstand. Vesten må stanse våpen-leveransene til Ukraina og Kyiv må akseptere Russlands vilkår. Putin tror han er i ferd med å vinne krigen. Generalene hans skal ha sagt at den Ukrainske fronten kan komme til å kollapse i løpet av de to til tre neste månedene. 

Donald Trump og Vladimir Putin lever i forskjellige verdener, men er like på mange andre måter, også når det gjelder måten å leve på. Dette er tema for en tidligere post på denne bloggen. Dessuten er de felles om å produsere "sanne historier". Putin hevder at Kyiv og Ukraina styres av fascister og på den måten henter han støtte i Russland for sin krig i Ukraina. Han dramatiserer historien med å legge til at Europa deltar aktivt i kampen mot Russland. Han får god støtte fra Den russisk ortodokse kirken som er opptatt av å ta vare på russiske verdier i en kamp mot Europeisk forfall. Trump fra sitt ståsted har klart å vinne oppslutning blant sine velgere med historier om "Sumpen i Washington" som har sugd til seg tusenvis av byråkrater og politikere som tjener stadig mer og gir seg selv feite velferdsgoder, og har totalt mistet kontakten med velgerne og folket de skal tjene. Trump rydder nå opp ved hjelp av DOGE og en strøm av president-ordre.

I perioder har Trump beundret Putin som han gjorde da Putin senest invaderte Ukraina. Hans kommentar den gang var “I went in yesterday and there was a television screen, and I said, ‘This is genius.’ Putin declares a big portion of Ukraine — Putin declares it as independent. Oh, that’s wonderful,” Og han fortsatte: "I said, 'How smart is that? And he’s gonna go in and be a peacekeeper. ... We could use that on our southern border. That’s the strongest peace force I’ve ever seen. There were more army tanks than I’ve ever seen. They’re gonna keep peace all right». Senere kom han med følgende kommentar og forklaring på at dette i det hele tatt kunne skje: «Well, what went wrong was a rigged election and what went wrong is a candidate that shouldn’t be there and a man that has no concept of what he is doing». Han snakker her om Biden, og videre om invasjonen sier han: «By the way, this would never would have happend with us. Had I been in office, not even thinkable. This would never had happend».

Nå er det snart fredag 15. august fastsatt som dag for møte mellom Trump og Putin om Ukraina. De fleste som mener noe om dette mener at dette er et sjeldent dårlig forberedt møte når man tar hensyn til hva det skal forhandles om, nemlig å få slutt på krigen i Ukraina. Trump har hevdet at en fredsavtale mellom Russland og Ukraina er "svært nær", men samtidig at det vil innebære "territorielle bytter til det bedre for begge parter". Putin krever at Ukraina gir fra seg territorium før han i det hele tatt vil vurdere våpenhvile. Det hører med til saken at Putin og og Russland i 2024 gjennomførte valg i områdene som da var okkupert. Dette valget "vant" Putin. Zelenskyj har avvist bytter av territorium. Hvordan det kan skapes fred ut fra slike posisjoner er det vanskelig å se for seg.

Siste nytt om Nobelpriser og atomvåpen-avtaler. Dagens Næringsliv kan 15. august avsløre at Trump i en telefonsamtale med Jens Stoltenberg skal ha snakket om Nobelprisen og tollsatser. Det er ingen hemmelighet at Trump er svært opptatt av Nobel-prisen, og at han lenge har ment seg fortjent til å få den. Til samme tid kan vi lese på internasjonale nyhetskanaler at Putin har antydet muligheter for at Russland og USA kan inngå en avtale om å kontrollere mengden atomvåpen. Tilfeldig sammentreff eller?