Ikke glem at klemmer er helsebringende når det blir klemmetid

 

Berøring er helseforebyggende. Fravær av berøring er skadelig, kan gi følelse av ensomhet, depresjon og stress. Pandemien har hatt negative konsekvenser for mental folkehelse. Når den er avblåst bør vi huske at klemmer er viktig og at de er helsebringende.

Babier blir friskere av kos. Mødre med babier som har hud-til-hud kontakt umiddelbart etter fødslene, er i en litteraturstudie av tidligere forskningsresultater fra 2016, funnet å ha 32% større sannsynlighet for å lykkes med ammingen ved første forsøk enn de som ikke hadde slik kontakt. Disse babiene hadde også timer etter fødselen bedre hjerte-/lungefunksjon og høyere blodsukker-nivå. En studie av fortidligfødte amerikanske barn fra 1986 viste at de som ble gitt regelmessig massasje i ti dager etter fødselen økte i vekt raskere og forlot klinikken tidligere enn de babyen som ikke fikk slik massasje. De førstnevntes fysiske og kognitive utvikling var også bedre enn de som ikke fikk slik massasje.

Berøring er helseforebyggende. De positive helse-effektene av berøring er der også senere i livet. Berøring reduserer nivået på cortisol, et hormon som produseres som respons på stress. Cortisol fremmer også utviklingen av hvite blodlegemer som er del av vårt forsvarsverk mot virus og bakterier. Andre undersøkelser har vist at friske voksne som jevnlig fikk klemmer var mindre utsatt for å bli forkjølet og at mennesker som føler seg ivaretatt har redusert sjansen for å bli syke. Berøring og klemmer er altså viktig som helseforebyggende tiltak. 

Fravær av berøring er skadelig. Uten regelmessig kontakt kan mennesker komme til å føle på «hud-sult», eller «Skin hunger» som det heter på engelsk, som innebærer at de erfarer mindre berøring enn de føler behov for. Ikke mange studier her, men de få som finnes antyder at dette er skadelig. En verdensomspennende studie av 509 voksne fra 2014 avdekket at det å være avskåret fra berøring kunne knyttes til følelse av ensomhet, depresjon, stress, engstelse og sekundære immun-forstyrrelser. En undersøkelse gjennomført i USA under den nå pågående pandemien, av mennesker som var eksponert for nedstengning, visste at 60% ga uttrykk for at de savnet fysisk kontakt med andre mennesker. Undersøkelser fra England viser resultater som peker i samme retning, men også at mental helse i befolkningen generelt er svekket i forhold til situasjonen før nedstengningen.

Coronapandemien, Metoo og virtuelle møteplasser. Effekten av pandemien kan allerede spores som negative konsekvenser på mental folkehelse. Men også andre forhold spiller inn. MeToo har ført med seg mindre fysisk kontakt i de fysiske arbeidsmiljøene. Virtuelle møteplasser har virket i samme retning og fått nærmest eksplosiv utbredelse under pandemien. Til dette kommer at stadig flere voksne bor alene i USA, Europa og også i land i Asia. I Japan har man fått en egen Touch Counseling Association som gir mødre og helsepersonell råd om hvordan de skal utøve «skinship» som defineres som en metode som utvikler tilhørighet og fortrolighet gjennom «clasping hands, hugging and stroking».

Ikke oppfordring til å se bort fra myndighetenes pandemiråd. De bør vi alle respektere. Dødstallene forårsaket av Covid-19 i Norge er internasjonalt sett svært lave, og bør fortsatt få være det. Det er ikke tilfeldig. Gjør som de sier. Dette er heller ikke en oppfordring til å se bort fra lærdommer om respekt for andres integritet som vi har fått med oss fra Metoo. Blikket er rettet fremover. Når pandemien er avblåst. Da bør vi huske på at klemmer fortsatt er viktige og at de er helsebringende. Og hva kan du gjøre i mellomtiden? Dele, slik Adam Grant anbefaler, slik at du har mange å gi en klem til når det blir klemmetid. Men husk at det deler må oppleves som en oppmuntring av den som du deler med. Ikke sikkert at delingen av typen "Se hvor fint JEG har det" er det som gjelder som oppmuntring.

Denne posten er i hovedsak et kort og fritt oversatt sammendrag av en artikkel i The Economists hittil siste utgave i februar i år. God klem, når klemme-tiden kommer.

Meningskontroll, Gaslighting og Gaslighters

 

Å ta vare på egen oppfatning. Hvordan kan du ta vare på din egen oppfatning av virkeligheten når den blir bestridt av andre? Utgangspunktet er at ingen av oss ser tilværelsen akkurat som den er. Hjernen prosesserer bare deler av den informasjonen som sansene våre fanger opp. Hjernen fyller ut det som «mangler» og gjør dette hele tiden med bakgrunn i tidligere erfaringer som stadig oppdateres i lys av ny informasjon. Den tilværelsen vi opplever blir til i en dialog mellom hva vi mottar fra våre sanser kombinert med erfaringene vi har i å veve sammen en fortelling om virkeligheten som synes fornuftig for oss. Dette ifølge Mazviita Chirimuuta som forsker og underviser i persepsjon og hjernefunksjoner ved Universitetet i Edinburg..

«Gaslighting» og «gaslighters». Begrepet «gaslighting» er inspirert av et skuespill med tittelen «Gaslight» tilbake fra 1938, med Ingrid Bergman i en hovedrolle. Skuespillet ble senere til film med Diana Wynyard og etter det ny film med Ingrid Bergman. Denne forteller om en mann som overbeviser sin kone om at hun er i ferd med å bli gal. Han dimmer lyset i leiligheten, det var gasslamper den gang, og flytter rundt på inventaret samtidig som han hevder at hun innbiller seg skifter i lyssettingen og har glemt at hun selv har flyttet gjenstandene i leiligheten. Filmens handling dekker mer enn dette, men det er mindre vesentlig her. Rollen mannen spiller er senere blitt til betegnelsen «Gaslighter», en som med spekulative hensikter søker å påvirke deg til å oppfatte og mene noe annet enn det du i utgangspunktet har som oppfatning. Det han søker å gjøre kalles i dette universet gaslighting.

Trump som gaslighter eller? Komiker og programvert John Oliver uttalte etter en opplevelse noen tid tilbake at han var på nippet til å måtte erkjenne at: «Jeg vet at du tar feil, men du er mer selvtrygg i din løgn enn jeg er i sannheten (fritt oversatt)». Han hadde hatt en dialog med daværende President Trump på Twitter der Trump (eller en av hans Twittrere) i utgangspunktet hevdet at han, Trump, hadde avvist en invitasjon til å delta i showet til Oliver som han samtidig karakteriserte som «very boring and low-rated». Oliver mente selv at han aldri hadde invitert Trump. Men Trump på sin side hevdet at han var blitt invitert flere ganger og alle ganger hadde sagt nei. Oliver begynte, etter eget utsagn, til slutt å lure på om han selv hadde glemt noe.

The Gaslight Effect. Robin Stern ved The Yale Center for Emotional Intelligence har skrevet boken The Gaslight Effect. Hun sier at det er vanskelig å forholde seg til utsagn av typen: Det må være noe galt med deg når du tenker som du gjør!». Du vil kunne komme til å stille deg spørsmålet: «er det noe galt med meg?». Men dette spørsmålet, er det ifølge Stern, ytterst vanskelig å svare på selv, på egne vegne. «Gaslightere» bryr seg ikke om hva de de ønsker å manipulere mener, hevder Stern. De er sikre på at de vet hva som er rett og galt og holder fast ved det.

Hvorfor er dette viktig? Vi har nylig vært igjennom en amerikansk valgkamp der begge sider beskyldte «de andre» for å lyve for å vinne politisk. I slike situasjoner vil mange finne det vanskelig å vite hvem man skal tro på. Fake news er blitt en vanlig betegnelse. Det sås tvil om klimaendringene er reelle, om smittetallene og dødstallene som følge av den pågående pandemien er pyntet på eller overdrevne. «When you feel like there’s something wrong in the conversation, it’s usually because there is», sier Stern. En annen rådgiver på feltet, Andrew Spear, gir følgende råd om å stå i det når du møter Gaslightere: Ta vare på din egen selvtillit og innsikt. Forlang sterke beviser før du endrer mening. Tviler du, konferer med mer enn en, du stoler på. Ikke la deg forlede av følelser av underlegenhet.

Denne posten er en sterkt forkortet og fritt oversatt gjengivelse av en artikkel i New Scientist fra 30. januar i år. Andre poster på denne bloggen, som kan være av interesse, tar opp emosjonell intelligens, adaptiv intelligens, transaksjonsanalyse. Dette kan være nyttige i studiet av seg selv og motstandskraft mot gaslightning. Se også behovshierarki som kanskje styrer noen av oss mer enn vi liker å tenke på.

Skolebøllepolitikk og D. Trump

«School bullying» og «schoolbullying language» gir mange treff på nettsøk. Skolebøllen er blant mye også en som har etablert selvoppnevnt definisjonsmakt til å bestemme hvem som er utafor og innafor, hvem som kan pekes ut som offer og hvem som er «lojale» støttespillere slik bøllen ser det. Trumps politiske omgangsform inneholder noe som ligner. Det er slik vi har lært oss å kjenne presidentkandidaten fra forrige valgkamp som «Crooked Hillary», tidligere FBI sjef som «Slimeball Comey» og lederen i kongressen, Nancy Pelosi, som «Crazy Nancy». Inntrengerne i Capitol, brukte dette kallenavnet når de søkte etter henne.  Nåværende president ble under hele valgkampen omtalt som «Sleepy Joe». En kan ikke se bort fra at Trumps totale oppheng i at valget var «Fraud and Steal» har sammenheng med den sistnevnte navnetildelingen. For Trump ble det sannsynligvis helt umulig å forholde seg til at han kunne tape valget med en mot-kandidat som "Sleepy Joe".

Stadig nye kallenavn. Etter at det ikke ble nødvendig flertall for å dømme Trump for medvirkning i angrepet på Kongressen gikk republikanernes minoritetsleder McConnell på talerstolen i Sentatet og erklærte at Trump «is practically and morally responsible for provoking the events». Trump kalte etter dette McConnell «a dour, sullen and unsmiling political hack» og advarte partiets senatorer om at de ville tape fremtidige valg om de valgte å støtte McConnell. «Unsmiling McConnell» synes imidlertid fortsatt å ha støtte i partiet, også fra politikere som ellers støtter Trump. Også andre republikanere i Senatet som stemte for å legge ansvar for angrepet på Trump har fått sine pass påskrevet og kan vente seg konkurranse om taburettene. Målinger som er foretatt viser at et flertall av republikanske velgere faktisk vil følge Trump dersom han velger å gå ut av partiet og starte sitt eget politiske prosjekt.

Trump opplever witch-hunt og hoax på flere fronter. I New York er det igangsatt etterforskning av Trumps forretningsvirksomhet og Høyesterett har besluttet at tidligere tilbakeholdte skattedokumenter må utleveres. Georgia følger opp Trumps anstrengelser for å få de ansvarlige for valget i denne delstaten til «å finne» nye stemmer på Trump som ville vippe valget i hans retning. NAACP, en organisasjon som arbeider for fargedes rettigheter, har anmeldt Trump og hans advokat Rudy Giuliani og to ekstrem-høyre grupperinger involvert i angrepet 6. januar på Kongressen for angrep på sivile rettigheter fastslått i «Ku Klux Klan-loven» fra 1871. Trump vil opplagt både få og ta oppmerksomhet fremover. Men hans egen oppfatning av dette er at han er utsatt for en «Political Witch Hunt» and «Hoax» (narrespill). Her må vi huske at Trump står bak uttalelsen: «When Ithink I’m right, nothing bothers me».

Pentagon ville ikke ha soldater ved Kongressbygningen. I en høring for to senatskomiteer i etterkant av stormingen uttalte den nå avgåtte politisjefen med ansvar for sikkerheten den 6. januar at de gjentatte ganger hadde bedt forsvarsdepartementet om forsterkninger. En toppleder i departementet hadde etter hvert meldt tilbake at han at ikke ville anbefale å sende nasjonalgarden til Kongressbygningen fordi det ikke ville ta seg bra ut med soldater der, men at han ville sende forespørselen videre oppover i systemet. Det gikk enda flere timer før sikkerhetstyrkene på stadig vikende front fikk assistanse.

Trump taler ved CPAC f.k. søndag. Kommende søndag skal Trump holde tale på CPAC i Orlando i Florida. CPAC står for Conservative Political Action Conference og er en tonangivende scene for USAs politiske høyreside. Dette kan være en mulighet for Trump til å kunngjøre sitt kandidatur for presidentembetet i 2024. Mange av Trumps embetsmenn står på talerlisten som i alt teller 120 navn. Flere konservative senatorer og kongressrepresentanter vil også delta. Trump har også meddelt at han senere vil delta på det republikanske partiets donor-samling. Denne arrangeres senere i vår. Her vil han også møte andre potensielle republikanske kandidater til presidentvalgkampen i 2024.

Flere Trump-medarbeidere stiller til valg. Flere av Trumps nærmeste medarbeidere utfordrer nå republikanske representanter og senatorer som stemte for å tiltale, og senere for å dømme, Trump. En av disse er Max Miller som arbeidet i Det Hvite Hus under Trump. Han vil utfordre Anthony Gonzales i Ohio. Liz Cheney, representant fra Wyoming får konkurranse i sin stat og det samme gjør representant Adam Kinzinger i Illinois. I Arkansas stiller tidligere pressesekretær under Trump, Sarah Huckabee, som kandidat i Guvenør-valget. Og listen over Trump-tilsatte som på denne måten søker posisjoner inneholder mange flere navn.

Vi vil opplagt få høre mer fra Trump. Tilhengerne blant over 70 millioner stemmer i presidentvalget blir ikke borte med et trylleslag. I tillegg til å opptre som politisk skolebølle var og er Trump en god iscenesetter av seg selv, som da han fikk ryddet gatene og spaserte med bibelen til St. Johns Church. Kanskje vil vi også møte flere personer tildelt «kallenavn».

Om eksperter, ekspertise og nok eksperter

 

Enough of experts. Michael Gove, en engelsk Lord Chancellor, er blitt kjent for et utsagn han kom med noen år tilbake: «I think the people of this country have had enough of experts with organisations with acronyms saying that they know what is best and getting it concictently wrong». I ettertid ble det en debatt om han hadde noen med seg i denne frustrasjonen. Økonomer og meteorologer ble trukket frem som eksempler på yrkesgrupper som påviselig hadde bommet med sine råd og utsagn. Og det var enighet om at noen grupper mennesker blant britene ville være enig med Cove. 

Er du ekspert? Roger Kneebone er anerkjent ekspert på sitt område og har nylig skrevet boken «Expert: Understanding the path to mastery». Kneebone er kirurg og professor i kirurgi ved Imperial College i London. Han har gått nye veier i utdanningen av kirurger. Blant annet innledet et samarbeid med naboinstitusjonen Royal College of Music. Hans filosofi er at kommende kirurger også kan ha noe å lære av musikere i det å utvikle ekspertise.

For å bli ekspert må du være ekstremt god i å gjøre det du skal gjøre og du må ha brukt lang tid på å lære dette. Du må kunne formidle dine kunnskaper og ferdigheter videre til andre. Og du må være anerkjent av andre som en som er ekstremt god på det du driver med. Her er det to feller i følge Kneebone. For det første din egen tro på deg selv, som kanskje ikke stemmer med det omgivelsene tillegger deg av ekspertise. Dessuten, sier Kneebone, er der en tilbøyelighet til at vi overser at det finnes mange eksperter rundt oss som ikke soler seg i glansen av å være kirurger eller jagerpiloter, men som like fullt er eksperter på sine områder.

Veien til ekspertstatus går gjennom tre stadier, ifølge Kneebone. Perioden som «lærling» da noen andre har ansvaret. Du gjør det du får beskjed om å gjøre. I løpet av denne tiden lærer du deg å arbeide med de hjelpemidlene du har til disposisjon, hvordan du bruker dem, i samspill med andre og hvordan du takler det uforutsette. I neste fase flytter oppmerksomheten seg fra det du har lært til de du skal utføre arbeid for, om det er et publikum, en pasient eller en kunde. Når du så når siste fase, blir mester, er det du som har ansvaret, ikke bare for hva du selv gjør, men hva andre du er satt til lede og veilede gjør. Du må utvikle en klokskap og evnen til å vise disse sporene de skal følge for å komme dit du er.

Roger Kneebone er kirurg. En avansert håndverker. Det er ikke vanskelig å gi tilslutning til hans fremstilling av hva en ekspert er og hvordan man blir en slik. Men hva med andre «ekspertgrupper» av f.eks. samfunnsvitere og samfunnsøkonomer. kan de bli eksperter på samme måte og i samme grad?

..the truth is, all data are dirty. I en spesialutgave av Scientific American i fjor høst der tema var «Truth vs. Lies» er noen profesjonelle sannhetssøkere intervjuet om hvordan de «sorterer signaler fra støy». Nicole Lazar er professor i statistikk ved University of Georgia hun er sitert på følgende: «In statistics, we aren’t generally seeing the whole universe but only a slice of it. A small slice usually, which could tell a completely different story than another small slice». Meredith Broussard er professor ved Arthur L. Carter Journalism Institute ved New York University. Hun er sitert på følgende: «People assume that because there are data, that the data must be true. But the truth is, all data are dirty. People create data, which means data have flaws just like people».

Intervjuet med Kneebone er gjengitt i New Scientist fra 6. februar i år. I en annen post på denne bloggen har jeg omtalt den nylig presenterte perspektivmeldingen som beskriver mulighetsrommene frem til 2060 som et grunnlag for å bestemme økonomisk politikk fremover. Jeg, for min del, lurer på hvor nyttig en slik øvelse egentlig er når konklusjonene man trekker ut av det er at vi må redusere oljepengebruken og effektivisere offentlig sektor. Det har vi jo allerede blitt fortalt mange ganger.

Eureka og og andre muligheter til å tenke nytt

«Eureka» stammer fra gresk og kan oversettes med «jeg fant». «Eureka» er knyttet til Arkimedes. Han skal ha sagt nettopp «Eureka» for å markere oppdagelsen han gjorde for ca. 2250 år siden da han entret bade-stampen og fikk følelsen av å flyte samtidig som han observerte at vannet steg i stampen.

Det banale eller kniven på strupen? Vi kan forestille oss at det var følelsen av å flyte i vannet som stimulerte erkjennelsen av det som senere er kjent som Arkimedes lov. Hva som ellers bringer mennesker til nye og grensesprengende erkjennelser forskes det mye på. Psykolog og psykiater William Miller mener med henvisning til sin forskning at det ofte er banale foranledninger, som å ligge i senga, se på TV eller sette seg i badestampen, som fører mennesker til tilstander der det med ett innser at herfra er det noe annet som gjelder. De gjør gjennombrudd i sin forskning, velger ny karriere, krever skilsmisse eller gjør andre bråsvinger i livene sine. Men «å få kniven på strupen» kan som også være utløsende. Som når du mister jobben og må finne på noe helt nytt som for eksempel å starte for deg selv.

Å sove på det. Hjernen sover ikke. Den hvilende hjernen har minst like stor aktivitet som den bevisste du bruker når du er våken, ifølge hjerneforsker Marcus Raichle. Å tenke gjennom utfordringene og å så sove på det, la hjernen din tumle med utfordringene eller problemene du har, kan være en vei til aha-opplevelser. Psykologen Mark Beeman har gjort laboratorieforsøk som viser at dette virker.

Stimulere ny innsikt. En annet hovedgrep for å åpne for ny innsikt er å konsentrere seg om ikke å konsentrere seg mener forfatteren Bruce Grierson som skriver om hvordan man gjør U-svinger i livet sitt. Han forslår meditasjon, «å slå av» hjernens editor i frontal cortex, som én mulighet. Å ta en halvtimes løpetur, reise til et sted der du ikke har vært før, skrive ned alt du tenker, er andre «teknikker» som kan bringe deg ut av fastlåste tankemønstre og til en tilstand nær det «yess», som konkluderer en aha-opplevelse.

Om Quantum Change, U-svinger og mye annet. Mennesker som engasjerer seg i et tema som dette er skrive- og taleføre. Her kan du raskt lage din egen kurskveld. Jeg gjorde dette for noen år tilbake og da fikk jeg dette programmet. Marcus Raichle ble intervjuet om hva hjernen din gjør når du sover. Jeg fant en debatt om kreativitet der Mark Beeman var en av deltakerne. Jeg fant og hørte William Miller snakke om Quantum Change på University of Chicago. Og siden jeg ikke er ung lenger fant jeg også Bruce Grierson på ted.com som snakket om mennesker som ikke ser alder som en hindring. Andre poster på denne bloggen som berører samme tema eller kanskje vil interessere deg er forandringskunst, om guruer, om emosjonell og sosial intelligens, fra IQ til AQ.

Om forandringskunst med elefantfører og elefant - Switch

Dette begynner som en historie om en elefant, en elefantfører, om hvor de skal og veien frem dit, og også om hva som skal til for at de kommer seg dit.

Forandringskunst. Dette er billedspråk. Elefantføreren representerer det rasjonelle i oss som mennesker, det analyserende og kalkulerende, men også analysene som blir så kompliserte at de fører til beslutningsvegring. Elefanten representerer det følelsesstyrte, engstelsen for det ukjente, men også den kreativt skapende utfoldelsen. Sammen representerer de utfordringer i en gruppe eller organisasjon som bør utvikles og endres. 

Elefanten og elefantføreren er lånt fra psykologen Jonathan Haidt. Reisen elefanten med fører gir seg ut på, og målet for reisen, er billedspråk for å beskrive organisasjonsendring. For at reisen skal bli vellykket må rasjonalitet og emosjoner «tøyles». Vi snakker om en bok skrevet noen år tilbake, av brødrene Heath, «switch –How to change things when change is hard». Boken er en slags veiledning i hvordan man kan endre organisasjoner. Tenk at organisasjonen er elefanten. Tenk at ellefantføreren er deg. Dette er et svært kort sammendrag.

Veiledning for elefant-føreren. Brødrene Heath ber deg først se etter lyspunkter eller «bright spots». Finnes det noen i organisasjonen som allerede gjør noe som er spesielt bra, noe som peker mot relevante fremtidsmål for organisasjonen? Kan dette kopieres av flere medarbeidere? Start her, skriver de. Elefanten velger ofte den mest kjente veien når den får mange veier å velge mellom. Du som veileder og elefant-fører må derfor være svært bestemt når elefanten skal ledes det første kritiske skritt på en ny vei. Status quo er komfortabelt for de fleste. Får vi for mange valgmuligheter roter vi oss ofte bort i analysene våre av valgmulighetene. Budskapet er: Gjør valget av det første skritt enkelt. Det samme gjelder for destinasjonen, eller målet, når dette blir klart. Lag et enkelt postkort, et enkelt mål, som det er enkelt å bli målt på. Forsikre deg om at første skritt er et tydelig skritt på veien dit.

Å motivere elefanten. Her gjelder det å appellere til følelsene, til «elefanten i oss». Å appellere til de positive følelsene som fremkaller glede, som gir inspirasjon og lyst til å utforske og oppdage nye muligheter. Samtidig er det viktig "å krympe" forandringene. Gjøre dem små og ufarlige. Starte med små endringer. Store endringer starter alltid med en liten endring. La folkene dine vokse med utfordringene til ny identitet for virksomheten, men også for den enkelte. En ny identitet de føler seg hjemme i og er stolt av.

Å finne veien.  Å lage ny fysisk vri på omgivelsene er et mulig og viktig grep når holdninger skal endres, ifølge brødrene Heath. Holdninger kan enklere endres når omgivelsene endres slik at nye holdninger passer bedre enn de gamle. Bygg nye vaner. Vaner er autopiloter for handling. Her er vi ute etter vaner som bidrar til at vi beveger oss mot målet. De må være lette å ta til seg og gjøre til nye vaner. Enkle sjekklister, sier brødrene, og viser til eksempler der nye vaner er innøvd ved hjelp av slike enkle sjekklister. Skap en flokk og flokk-følelse. Som mennesker orienterer vi oss i verden ved å kopiere andre. Det kan benyttes til å skape flokk-følelse. Lag framdriftsrapporter som viser at alle i flokken bidrar.

 

Hold «switchen» i gang. «Switchen» er endringen. Dette skjer ved å oppmuntre, alle, for selv de minste skritt i riktig retning. Endring er prosess, et resultat av mange små skritt. Det er ikke nok å begynne å gå, man må også fortsette å gå. Boken til brødrene Heath inneholder mange eksempler som understreker argumentene deres for å tenke ved hjelp av elefant, elefant-fører og destinasjon, eller mål. ChipHeath er professor i organisasjonsutvikling ved Stanford. Du finner ham også i flere versjoner på YouTube. Dan Heath er professor ved DUKE University og du kan se ham på BrightSide, om det er av interesse.

Om å gi og ta i møte med mennesker

 

Den amerikanske organisasjonspsykologen og professoren AdamGrant skrev for noen år tilbake en bok (også norsk utgave) om "Å gi og ta". Ifølge Grant presenterer han her en revolusjonerende vei til suksess i det å utvikle personlig nettverk, godt samarbeid, vinne frem i forhandlinger og å lykkes som leder. Det er ikke småtteri. Grant deler mennesker i utgangspunktet inn i to hovedtyper for å forklare oss hvordan dette henger sammen.

De som tar. Den ene hovedtypen er «skaffere». Dette er mennesker som bevisst eller ubevisst søker å få mer ut av relasjoner enn de gir inn i dem. De setter egeninteresse foran andres interesser. Fokuset er egoistisk. De evaluerer andre ut fra hvilken verdi de kan ha for dem selv. De opplever å leve i et samfunn der man «blir spist» om man ikke «spiser» selv. For å lykkes må du være bedre enn andre. Selvpromotering er viktig for slike mennesker. Slik kan de sikre seg at de selv blir kreditert for resultatene av egen og gjerne også andres innsats.  De stoler ikke på andre. De tror alle er som dem selv.

De som gir. Den andre hovedtypen er ifølge Grant «delere». Disse menneskene gir som regel mer inn i relasjoner enn de får tilbake. De søker etter hva andre trenger av det de selv kan gi. De deler av sin tid, energi, sine kunnskaper og evner i kontakt med andre mennesker. De bidrar dersom de opplever at nytten for den som mottar er større enn ulempen de selv pådrar seg ved å bidra. De gleder seg ved å se andre blomstre.

De som balanserer. Men, sier Grant, det er bare noen få som rendyrker disse hovedtypene. De fleste av oss søker mot en form for balanse i det å gi og ta i hverdagen vår. Eller sier han, vi veksler litt mellom å ta imot og gi fra oss. Slik får han også frem en tredje hovedtype av mennesker. De vanlige, de som ikke stikker seg ut, «balansekunstnerne».

Hva med karrieren? Grant mener å ha belegg for at det i «ingeniørverdenen» er slik at de minst produktive og minst effektive ingeniørene er «delere». De er så opptatt av å hjelpe at de ikke får gjort sitt eget arbeid. Men, sier han, de ingeniørene som er mest produktive er også «delere». Samme er også tilfelle blant andre profesjoner. De som gir i relasjoner dominerer både i topp og bunn av karrierestigene. Ikke nok med det. Mange toppledere er også av denne typen.

Hva så med utvikling av personlige nettverk? «Balansekunstnerne» har små nettverk. Det er slik det blir når du tenker «jeg vil gjør noe for deg om du gjør noe for meg» før du innlater deg mer varig med noen. «Skafferne» har noe større nettverk fordi disse hele tiden må erstatte mennesker i nettverket sitt. Slike som har fått nok av å bli utnyttet av en «Skaffer». «Delerne» på sin side utvikler og vedlikeholder store og rike nettverk. Gjennom sin måte å være på utvikler de relasjoner til andre mennesker med normer i favør av «å tilføre» men fanger også opp noen av de som er opptatt av «å klatre» eller «drive handel». Slik øker «delerne» nytten for alle de involverer seg i, ifølge Grant. Og nettverket vokser og blomstrer.

Hva kan vi lære? Grant mener at om vi skifter litt i retning av verdiene til «delerne» vil vi, fritt oversatt finne, at vi får mer følelse av å lykkes og ha suksess. Vi får rikere og mer varige opplevelser i samspill med andre mennesker. Kanskje verdt et forsøk. Og kanskje særlig i en pandemi-tid, er det det viktig å være "deler". Men sørg for at det du deler blir til en oppmuntring hos den du deler med. Grå følelser og stemninger er det mange som har nok av.

Vil du høre hva Adam Grant selv sier er han å finne på Ted.com.