Putin, Putins kokk og slik «vi» gjør det i Russland

Russland på 1980 og 90-tallet var et eventyr for utenlandske forretningsfolk og russisk mafia. Senere tok sentrale russiske politikere og russisk mafia kontrollen, skal vi tro noen forfattere og The Guardian.

En russisk super-mafia vokser frem. I en tidligere post på denne bloggen har jeg skrevet om forfatteren Mark Galeotti som i boken «The Vory – Russia’s super mafia» har beskrevet hvordan russisk mafia slo seg opp etter Gorbachevs «Glasnost» og senere Yeltsins styre på 1980 og 90-tallet. De kriminelle miljøene i Sovjet Unionen hadde penger, hentet inn fra illegal sprithandel. De deltok som investorer i oppkjøp av statseide virksomheter for så å selge disse videre med fortjeneste til virksomhetsledere som så muligheter for å hente ut ytterligere gevinst. Putin utnyttet dette først som borgermester i St. Petersburg. Her innførte han en slags borgfred med de kriminelle mafia-miljøene i byen. Han tillot dem å drive sin kriminelle virksomhet så lenge det også kom den lokale offentligheten til nytte og de samtidig aksepterte overordnet myndighet og kontroll. Modellen videreførte han, ifølge Galeotti, nasjonalt da han overtok president-embedet. 

Bill Bowders eventyr i Russland. I samme post skrev jeg også om Bill Browder som fra 1966 til 2005 ledet det største utenlandsk-eide investeringsselskapet i Russland. Også selskapet hans kjøpte opp russiske selskaper og dro nytte av verdiøkningen etter hvert som selskapene ryddet opp i sin forretningsvirksomhet. Han ble i 2005 «sparket ut» av Russland. I 2006 avviklet han engasjementet i de russiske selskapene med en gevinst på en milliard USD hvorav 230 millioner USD ble betalt som skatt til det Russiske Finansdepartementet. I 2007 ble han tiltalt av russiske myndigheter for å ha stjålet det samme beløpet fra det russiske Finansdepartementet. Den russiske advokaten, Sergei Magnitsky, som ble engasjert for å føre saken i Russland ble etter å ha møtt i retten, fengslet, torturert og senere drept i fengselet. Bowder hevder med bakgrunn i sin erfaring det samme som Galeotti, at høytstående embetsmenn i Putins administrasjon, inkludert Putin selv, er korrupte.

The GuardianWeekly og Yevgeny Prigozhin – Putins kokk. I The GuardianWeekly datert 3. februar i år skriver Shaun Walker og Pjotr Sauer, som begge arbeider for The Guardian, en reportasje om Yevgeny Prigozhin, også omtalt som Putins kokk. Denne gir et mer detaljert innsyn i samarbeidet mellom Putin, hans administrasjon, og russisk mafia. Den forteller også noe om hvordan dette samarbeidet virker inn på krigføring i Ukraina, og på russisk politisk og militær tilstedeværelse i andre deler av verden. Prigozhin ble født i 1961 i Leningrad der også Putin kommer fra. Han tiltrakk seg for første gang offentlig oppmerksomhet en kveld i mars 1980, nær slutten på Leonid Brezhnev’s regjeringstid, da han sammen med tre kamerater en kveld overfalt en ung kvinne i en mørk gate. De tok kvelertak på henne slik at hun besvimte, og stjal deretter alle hennes verdisaker. Han ble senere dømt til 13 års fengsel for denne og tilsvarende handlinger, men ble løslatt i 1990. Han etablerte seg straks etter som selger av pølser i brød med hjemmelaget sennep. Vi er nå i samme tid som Bill Browder arbeidet i. Og Prigozhin beveget seg raskt oppover i verdikjeden. Han skaffet seg eierandeler i en kjede av supermarkeder og i 1995 åpnet han restauranten The Old Customs House, sammen med andre partnere. Han var også involvert i vinhandel. Han engasjerte Tony Gir, en britisk hotelladministrator, med bakgrunn fra Savoy i London. The Old Customs House ble raskt et møtested for celebriteter i St. Petersburg og etter hvert også byens borgermester Anatoly Sobchak og hans nestkommanderende Vladimir Putin. Etter at Putin ble president tok han ofte besøkende med seg til sin hjemby og til Old Customs House eller til New Island, en båt Prigozhin hadde gjort om til en flytende restaurant. Prigozhin figurerer i bakgrunnen på bilder fra slike møter mellom Putin og George Bush og også med Prince Charles på en mottagelse i St. Petersburgs Hermitage museum. Snart begynner Prigozhin også å vinne kontrakter for leveranser til offentlige tilstelninger og arrangementer, og også store kontrakter for leveranser til offentlige institusjoner, som skolene i Moskva by.

Krim 2014, Prigozhin og Wagner group. Da Russland invaderte Krim i 2014, og senere også områder øst i Ukraina, avviste Putin at russiske militære styrker var involvert. Selv om private militære selskaper er forbudt i Russland, opererte ulike militære bevæpnede grupper koordinert under invasjonen. Blant disse var Prigozhin’s Wagner-gruppen den mest prominente. Forsvarsdepartementet hadde i forkant forstrukket Prigozhin med et landområde syd i Russland der selskaper knyttet til Progozhin kunne etablere baser for soldater under dekke av å ha etablert en ferieleir for barn. En offisiell talsperson for det russiske forsvaret skal ha kommentert at Prigozhin må ha avtalt dette med Putin og at han og Putin er blitt enige om at det er på denne måten vi gjør det. I 2015 fremforhandlet Prigozhin kontrakter for leveranser av mat og andre nødvendigheter for mer en 92 billioner rubler til den russiske hæren. Og i 2015 vant han kontrakter på forsyninger til den russiske invasjonen i Syria og samtidig kontrakter for omfattende engasjement av soldater fra Wagner-gruppen i operasjoner der. Prigozhin’s Wagner-aktiviteter er nå også spredd til minst ti land i Afrika. Putin har som svar på hvor tett dette samarbeidet er, for sin del sammenlignet Prigozhin med finansmannen og filantropen George Soros og USA, og vist til at USA avviser et hvert samarbeid med Soros ved å vise til at hans engasjementer er Soros private. Ifølge Putin er det slik også med Prigozhin. Hans engasjement i afrikanske land og Wagner grupper er Prigozhin’s private forretninger. Oppslaget i The Guardian viser et bilde av Wagner gruppens hovedkvarter i St. Petersburg. Det er storslått, som planene for videre utvikling av organisasjonen også er.

Prigozhin og presidentvalget i USA. Men Prigozhins engasjement slutter ikke med mat og militære operasjoner. Under presidentvalget i USA i 2016 viste senere etterforskning at selskaper knyttet til Prigozhin stod bak et nettverk av pro-Donald Trump profiler på Facebook og Twitter. Profilene delte pro-Trump innhold og ga også pengebidrag til godtroende amerikanere slik at de kunne delta på valgkamp-arrangementer. Prigozhin har senere skrytt av engasjementet i denne påvirknings-operasjonen. Med Putin som president og Yevgeny Prigozhin som privat fristilt samarbeidspartner er Russland ikke en vanlig stat slik vi er vant til å forstå stater. Dette skyldes ikke bare at man i Russland har en annen politisk og historisk virkelighetsforståelse, men også at samarbeidet mellom stat og utenom-statlige virksomheter er spesielt. Eller kanskje er det ikke det?

Putins krig i Ukraina. Er det først og fremst penger og makt det dreier seg om?

Hvorfor gjør Putin og Russland det de nå gjør i Ukraina? Er det et oppgjør med ukrainske nazister, med NATO, med europeiske verdier, eller er det rett og slett personlig og økonomisk motivert? Den britiske forretningsmannen Bill Browder hevder det med henvisning til egen erfaring fra Russland.

Hvorfor gjør Putin og Russland det de nå gjør i Ukraina? Mange, svært mange, har forsøkt å forklare hvorfor Putin gjør det han gjør og sier det han sier, sammen med sine talspersoner, om krigen i Ukraina. Er krigen en protest mot NATOs utvidelser etter murens fall og opplevelsen av at dette truer Russland? Eller er krigen igangsatt for å forsvare Russland og Ukraina mot skadelig vestlig innflytelse (homofili, kjønnsskifte etc.). Dette er problemstillinger det russisk-ortodokse presteskapet også er opptatt av? Eller er årsaken Putins personlige opplevelser i etterkrigstiden og skuffelse over oppløsningen av Sovjetunionen. Dette har han tidligere kalt en katastrofe. Kanskje han nå forsøker rydde opp på alvor etter allerede i 2014 og ha annektert Krimhalvøya og senest etter å ha fått godkjent utbryter-republikkene i Donbass som selvstendige? Kanskje er han inspirert av de gamle ideene om Eurasia og vil skape dette? Eller han mener på alvor at Ukraina nå styres av nazister som må bekjempes før de utrydder majoriteten av Ukrainas innbyggere som egentlige er russere? Jeg har forsøkt meg på alle disse uten å føle at jeg er blitt mer opplyst. «Follow the money» er det siste sporet jeg så langt har gitt meg inn på etter råd fra Bill Browder.

«I learned the hard way what the Russia’s president cares about most is Money». Bill Browder hevder dette i et essay gjengitt i magasinet TIME (April 25/May 2 utgaven i år). Bill Browder er amerikansk født, britisk forretningsmann og politisk aktivist, CEO og med-gründer av selskapet Hermitage Capital Management og arbeider som investeringsrådgiver. Fra 1996 til 2005 ledet han det største utenlandsk-eide investeringsselskapet i Russland. Forretningsideen var å kjøpe opp undervurderte russiske selskaper, avsløre hvor korrupte disse var, og dra nytte av verdiøkningen i selskapene etter hvert som selskapene ble tvunget til å rydde opp i sin forretningsvirksomhet. Han ble i 2005 «sparket ut» av Russland og erklært som en nasjonal sikkerhetsrisiko. Han flyttet til London. I 2006 avviklet han og hans medarbeidere engasjementet i de russiske selskapene med en gevinst på en milliard USD hvorav 230 millioner USD ble betalt som skatt til det Russiske Finansdepartementet. I 2007 ble han tiltalt av russiske myndigheter for å ha stjålet USD 230 millioner fra det russiske Finansdepartementet. Den russiske advokaten, Sergei Magnitsky, som ble engasjert for å føre saken i Russland ble etter å ha møtt i retten, fengslet, torturert og senere drept i fengselet. Bowder hevder at høytstående embetsmenn i Putins administrasjon, inkludert Putin selv, er korrupte i en utstrekning som tapper russisk økonomi så mye at det gir redusert standard på offentlig helsestell, undervisning, vedlikehold av infrastruktur m.m.  Han hevder at cellisten Sergei Roldugin, en nær venn av Putin, fungerer som stråmann for Putin gjennom å fremstå som eier av det som egentlig er Putins private formue på mer enn en milliard dollar. Noen hevder at Putin egentlig er verdens rikeste mann, med eget Palass ved Svartehavet og at han dessuten er den egentlige eieren av yachten Scheherazade (verdsatt til drøye 6,6 milliarder kroner) som nå er beslaglagt i Italia. Bowder mener også å ha funnet bevis for at de 230 millionene fra rettssaken i 2007 er overført til denne formuen. Det hører til saken at Putin overfor Donald Trump under et møte i Moskva, mens Trump fortsatt var amerikansk president, foreslo å utveksle tolv russere tiltalt for spionasje i USA mot Bowder og at Trump skal ha gitt uttrykk for at dette var et interessant forslag. Trump ble stoppet av republikanere i Kongressen. 

Putins grep om Russisk mafia. MarkGaleotti har i boken «The Vory – Russia’s super mafia» beskrevet hvordan russisk mangfoldige mafia fikk et oppsving etter Gorbachevs «Glasnost» og senere Yeltsins styre på 1980 og 90-tallet. Det kriminelle miljøene i Sovjet Unionen hadde ressurser, hentet inn fra illegal sprithandel stimulert av Gorbachevs kampanje for å redusere utbredt fyll i den russiske befolkning. Dette gjorde det mulig for dem å delta aktivt som investorer i oppkjøp av statseide virksomheter på «billigsalg», slik Browder og hans virksomhet også gjorde. Og de kunne deretter selge disse videre med fortjeneste til virksomhetsledere som så muligheter for å hente ut ytterligere gevinst. Putin utnyttet dette først som borgermester i St. Petersburg. Her innførte han en slags borgfred med de kriminelle mafia-miljøene i byen som tillot dem å drive sin kriminelle virksomhet så lenge det også kom den lokale offentligheten til nytte og de samtidig aksepterte denne offentlighetens overordnede myndighet og kontroll. Denne modellen videreførte han på nasjonalt nivå da han senere overtok presidentembetet. De kriminelle lærte raskt at det de ble tilbudt dem var "en sosial kontrakt" som åpnet for å gjøre handler og utveksle tjenester. Så lenge det ble gjort diskret, og de lot offentlige tjenestemenn også få del av utbyttet, ble de involverte kriminelle ikke lenger oppfattet som en trussel. En tjenestemann skal, i møte med en mafioso på denne tiden, ha uttalt at tidene har forandret seg. Men samtidig at dette ikke behøvede å være et problem så lenge man bare var mer coole og smarte. Da ville alt kunne ordne seg.

En nordmann i Moskva i februar 1990. Det var ikke bare Bill Browder som var utlending i Russland på 90-tallet. Nordmannen Dag Bredal var der også og utga i 1990 boken Sovjetisk "kapitalisme" der han beskriver sine opplevelser. Han skriver bl.a. om sitt møte med en sivilingeniør og direktør på fire og førti år som tjente fem til seks tusen rubler i måneden. "Enkelte av hans arbeidere, for eksempel en bulldozerkjører, kan tjene det samme, fortalte han". Sluttordet i boken inneholder Dag Bredals ønske for fremtiden: "Skal vi ønske oss noe for neste århundre  måtte det være at livet ikke lenger skal fortolkes i form av politiske manifester, at mennesker med visjoner og utopier mest mulig holder dem for seg selv, og at det praktiske livs kvinner og menn får bygge en bedre verden. Det en og tyvende århundre bør i så fall kunne bli forretningsfolks århundre". Han var langt fra alene om å tenke slik i 1990 om det som skulle komme. Men akkurat der er vi vel ikke i dag i Russland.

Nato-ekspansjon og skadelig vestlig innflytelse. Har du interesse av å gå opp noen av løypene jeg har gått tidligere finner du dem her: Protest mot NATOs utvidelser. Forsvar av Russland og Ukraina mot skadelig vestlig innflytelse. Putins personlige opplevelser i etterkrigstiden. De gamle ideene om Eurasia. Han mener visst nå på alvor at Ukraina styres av nazister som må bekjempes før de utrydder Ukrainas egentlige russiske innbyggere. Kom gjerne med kommentarer om du har andre innfallsvinkler til å forstå Putin og hans regime.