Ligger det ubenyttede muligheter i negative følelser?

Ligger det ubenyttede muligheter i negative følelser? Vi utsetter oss alle nesten daglig for en hel verden av negative følelser i den verden vi lever i om vi skal vi tro Matthew Huston. Følelse av ubehag følger med disse. Men, samme Huston, hevder at de negative følelsene følges av muligheter som vi både bør og kan gjøre oss nytte av. Hva er i så fall disse? Skal vi tro Huston ligger mulighetene i å fange opp at disse negative følelsene kan få deg til å føle deg bedre i det lange løp. De negative følelsene kan du bruke til å forandre din psyke og din motivasjon og også bruke som stimulans til å gjøre nødvendige forandringer i retning av noe mer positivt i livet ditt. Matthew Hutson skrev for noen år tilbake boken «The seven Laws of Magical Thinking» om nettopp disse mulighetene for å få noe positivt ut av det som ellers er vanskelig. Her er fremstillingen basert på en artikkel i Psychology Today fra noen år tilbake (Psychology Today fra februar 2015), men på dette livsområdet ser det for meg ikke ut til at det har skjedd store endringer de siste årene.  Tar gjerne mot kommentarer til den påstanden. Men herfra og i resten av denne posten er temaet negative følelser og hvordan man kan gjøre seg nytte av å møte slike med en offensiv innstilling.

Å føle på sinne og å bli forbannet. Å bli sinna og la sinne slippe til kan fungere som en måte å unngå at man ellers blir utnyttet. Dersom du har en klar følelse av hva og hvem du kan være og er verdt, men opplever at andre rundt deg ikke anerkjenner deg kan det å bli sint og forbannet være en løsning, langt bedre enn alternativet som kan være å svelge følelse av fornedrelse som i neste omgang kan føre til depresjon og kanskje helseproblemer. Sinne kan motivere deg til å ta grep, mens negative følelser kan føre til at man unngår situasjoner som gir ubehag. Sinne bør kanskje heller omsettes til handling der du viser at du kan gjøre en forskjell med din kompetanse og dine ressurser. Kollektivt sinne og engasjement har gjennom historien gitt energi til fremskritt innenfor almene sivile rettigheter og til likestilling mellom kjønn i arbeidsliv og på andre arenaer. Hvordan kan du ta slike grep? Å snakke til seg selv kan være en måte å styrke din selv-innsikt, hukommelsen din og enda mer. Psykologen Robert N. Kraft har hevdet dette i en annen artikkel i Psychology Today fra august 2025. Kraft er professor emeritus i kognitiv psykologi ved Otterbein University i Westerville i Ohio, USA. Kraft hevder at vi alle egentlig snakker med oss selv. Vår «indre stemme» kommenterer løpende våre erfaringer, vår adferd og hva vi tror på. Denne «indre dialogen» opptar en stor del av vårt våkne liv og de fleste av oss aksepterer dette som en naturlig dominant form for tankevirksomhet. Men mange, og kanskje de fleste av oss, er forsiktige med å snakke om dette med hørbar stemme fordi vi ønsker å beholde denne dialogen som noe privat. En post på denne bloggen fra mai 2021 omhandler fordeler ved å praktisere mindfulness. Økt oppmerksomhet og mental tilstedeværelse er en påvist effekt. Man mener også at praktisering av mindfulness er effektfull når det gjelder å takle engstelse, bekymringer og negative følelser. Mindfulness kan kanskje være til støtte når man skal lære av sin egen forbannelse.

Å føle på skam og ha skyldfølelse og å ta ansvar. Å leve i kontakt med andre mennesker innebærer at man iblant må si seg enig med andre mennesker om skyld og skam når du skal reparere en relasjon for eksempel til mennesker du har fornærmet. Du kan kanskje reparere relasjonen ved å komme den fornærmede i møte ved å ta på deg skylden. Gjort på rette måten vil du kunne fremstå som forståelses-full, generøs og samarbeidsvillig. Om du etter å ha gjort deg sosialt bort og er skamfull tillater deg å tenke gjennom hva som brakte deg dit kan åpne opp for å lære av dine feil gjennom selvrefleksjon. En post på denne bloggen fra mai 2021 omhandler nettopp selvrefleksjon og kan kanskje være til støtte her.

Misunnelse og sjalusi. Mye av vår suksess i livet, romantisk, finansielt, i form av omdømme avhenger av vår relative status.

Dette er bare innledningen til en potensielt lang post som jeg kanskje kommer til å skrive videre på i ledige stunder om det viser seg å være interesse for slikt blant de som leser poster på denne bloggen...

AI/KI på godt og vondt

 

Frykten for bobla. Gustav Gillund hevdet i Klassekampen 26. februar 2026 at internasjonale investorer ser en amerikansk KI-boom som en svært stor trusselen. De amerikanske tek-gigantene i Silicon Vallley har de siste årene pøst store mengder kapital inn i utviklingen av AI/KI. Selskaper som Meta og Open AI klarer foreløpig ikke å omsette investeringene til tjenester som genererer store inntekter. Jamie Dimon, sjefen for verdens største bank JP Morgan Chase er blant de som nå mener at KI-boomen minner om tida før den globale finanskrisa i 2008. Store deler av veksten på USAs børser de siste årene kommer fra KI-boomen. USA økonomi er blitt mer og mer avhengig av denne satsingen, som også prioriteres av Donald Trump. En ny undersøkelse viser at mange investorer ikke kjøper fortellingen om at KI skal føre til  radikale samfunnsendringer. Bare 10% av deltakerne i undersøkelsen tror at KI i stor grad vil erstatte mennesker på arbeidsplassene i fremtiden. I et blogg-innlegg på denne bloggen i 26. juni i 2025 refereres det til flere fagfolk på området som heller ikke tror på de store omveltninger som følge av "KI-revolusjonen".

Slutt på manuelt kontorarbeid? Dagens Næringsliv 27. februar 2026 har dette som oppslag på et innlegg. Her hevdes det med henvisning til Siri M. Nilssen, som er konsernsjef i Amesto, som viser til Mustafa Suleyman i Microsoft: "Advokater, regnskapsførere, prosjektledere og markedsførere, profesjonsgrupper som i dag løser sine oppgaver med PC-er, vil oppleve at mange av deres oppgaver blir automatisert". Nilssen hevder at selv om manuelt arbeid etter hvert er automatisert "blir ikke behovet for medarbeidere og tjenester svekket". Nilssen hevder videre at "en del av oss har arbeidet med å automatisere oppgaver, digitalisert arbeid og løsninger, og drevet teknologiutvikling i en rekke år". "Færre manuelle arbeidsoppgaver reduserer ikke behovet for kompetanse.... når vi ser at regnskapstallene produseres raskere, blir tolkningen viktigere.. Når rapportene genereres automatisk, øker behovet for å forstå hva de betyr". "... i en stadig mer automatisert arbeidshverdag er det samspillet mellom automatikk og faglig forståelse som vinner frem. Nilsen siterer Suleyman som har uttalt at Microsofts mål "er å bygge humanistisk superintelligens". Det vil si teknologi som forblir under menneskelig kontroll". "Vinnerformelen fremover er faglig kompetanse pluss kunstig intelligens. Fag alene er ikke lenger nok". En post fra januar 2024 på denne bloggen inneholder et budskap som ligner dette.

Bytt ut Copilot! er et av budskapene i et oppslag i Dagens Næringsliv 6. mars 2026 forfattet av Michael A. Riegler professor ved Simulamet og Oslomet og Inga Strümke førsteamanuensis ved NTNU. Bakgrunnen er her at Anthropic, et av verdens ledende KI-selskaper ble utestengt fra et samarbeid med det amerikanske forsvarsdepartementet, ikke fordi de hadde gjort noe galt, men fordi de nektet å fire på sine egne sikkerhetskrav. De hadde blant annet bygget inn sperrer mot bruk av KI til autonome våpen  og til masseovervåking av amerikanske borgere. Forsvarsdepartementet svarte med å kreve at KI-systemene skulle åpnes for all bruk, uten dette ble det ingen kontrakt. Anthropic sa nei og mistet en kontrakt verdt 200 millioner dollar. OpenAI, selskapet bak Chat GPT inngikk en avtale om å ta over kontrakten. Copilot er bygget på OpenAIs teknologi. Det hører til saken at da Trump tiltrådte presidentvervet for andre gang, som noe av det første han gjorde, fjernet han rammeverket som skulle sikre ansvarlig KI-utvikling. Var det handlinger og beslutninger som dette som utløste at 165 jenteskole-elever i Iran ble drept? Går vi litt lenger tilbake i tid til januar 2023 var dette en relevant post på denne bloggen.

Trump, Galmanns-Teorien og krigen mot Iran

 

Trump og Galmanns-Teorien. Journalisten Andreas Esbjørnsen viser i danske Weekendavisen 13. februar i år til president Nixon som, etter hva Esbjørnsen forteller, bygde på denne teorien når han fikk satt ut rykte om at han, Nixon som USAs president, var besatt av kommunisme og ikke kunne holdes tilbake, når han var sur og hadde hånden på atomvåpenknappen. I oktober 1969 innledet Nixon Operation Giant Lance som innebar at han sendte av sted 18 bombefly bevæpnet med atomvåpen til å fly mellom USA og Sovjet-unionen for å vise russerne at han var villig til risikere en atomvåpenkonflikt for å få avsluttet krigen i Vietnam. Inspirasjonen til dette «stuntet» mener Esbjørnsen er hentet fra Niccolo Machiavelly, han som skrev «Fyrsten» og som i sin tid hevdet «at det under visse omstendigheter er klokt å simulere galskap». Under den kalde krigen ble krigsforskere enige om en definisjon av dette fenomenet omtrent som følger: «Å utstråle villighet til å iverksette ekstreme handlinger for å få motstandere til å komme med innrømmelser, de ellers ikke ville være kommet med». Senere har forskere opptatt av slikt kommet frem til at tre betingelser må innfris for at man skal kunne forlede noen på denne måten. Den part som skal forledes må oppleve knapphet på informasjon, må være stabil med en sammenlignbar risikovurdering og den irrasjonelle atferden må oppfattes troverdig. I vår verden i dag mener Esbjørnsen at det ikke er så enkelt å vinne frem med en slik tilnærming fordi vi nå lever i en mer opplyst og bedre organisert verden. Men samtidig sier Esbjørnsen er det ikke tvil om at Donald Trump arbeider etter en strategi som ligner «Galmanns-Teorien». I sin første valgkamp i 2016 argumenterte han for at USA som nasjon må bli mer uforutsigelig. Under en senere diskusjon om Nordkorea kalte han seg selv «en madman». Men samtidig avslutter Esbjørnsen sin artikkel med at: «Trumps politiske antenner er ret gode. Hvis han fornemmer, at noget er populært, så gør han det. Hvis det modsatte er tilfældet, så bakker han ud igjen». Som han gjorde da han foreløpig trakk tilbake sitt tidligere uttalte ønske om å overta Grønland.

Trump har vagt formulerte mål med angrepet på Iran. Han skal blant annet ha sagt at krigen vil fortsette inntil målene er oppnådd. Fra annet hold er det opplyst at USA er innstilt på å holde krigen gående i «fire til fem uker». Mens Trump selv skal ha ment at krigen kan ta slutt om «to eller tre dager» med en avtale. Men kanskje tenker Trump slik at ved ikke å være konkret kan han erklære seier når det passer ham. Med et kommende mellomvalg i USA foretrekker han mest sannsynlig å erklære seier heller før enn siden. Kanskje vil han kunne godta at det iranske regimet består med en mer medgjørlig leder på toppen. Trump skal nylig at uttalt at «Det vi gjorde i Venezuela, tror jeg, er det perfekte, det perfekte scenarioet». Noen mener bestemt at det vil være vanskelig å finne en personlighet som Delcy Rodriguez i Iran. Samtidig vil trolig hverken den iranske opposisjonen eller krigspartner Netanyahu være enig med Trump om en slik løsning. Selv blant Trumps medarbeidere finnes det andre oppfatninger enn det Trump forfekter når han blant annet har sagt at målet med krigen er regimeskifte. USAs forsvars-minister, Pete Hegseth har nylig uttalt at «Dette er ikke en krig for regimeskifte». Og hjemme i USA minner blant flere Majorie Taylor Greene Trump om at «Vi stemte for America First og Null kriger». Dette var et av Trumps valgløfter før forrige presidentvalg. Meningsmålinger viser at bare en av fire amerikanere støtter denne krigen. Og i Israel oppfatter ledelsen Iran som en hindring for Israels visjon om å realisere et «Stor-Israel» som strekker seg fra Nilen til Eufrat. USAs ambassadør har offentlig uttalt at han på USAs vegne støtter et slikt prosjekt.

Har han tålmodighet til dette, da? Dette er tittelen på en kommentar fra Christina Pletten i Aftenposten 4. mars. Hun siterer mennesker som er tett på Trump og som hevder at han vil ha dette raskt overstått, etter det vil han gå lei. Selv skal han uoppfordret uttalt at han ikke vil bli lei av å krige i Iran. Pletten hevder i sin kommentar videre at de fleste politikere har to personligheter. Den ene er selgeren - den som skal overbevise flest mulig velgere med sitt budskap. Den andre er lederen, den som skal styre og sette sine ideer ut i livet. De aller beste er gode på begge deler. Trump er unik. Hos ham er det ingen forskjell. Han er alltid selgeren. Skruppelløs og skamløs. Det har vist seg å være en styrke for ham i den forstand at han ser ut til kunne få sine tilhengere til å kjøpe nesten hva som helst. Til og med få dem til å storme Kongress-bygningen i et alvorlig forsøk på å omstøte presidentvalget til egen fordel. Trump har til og med klart å selge seg inn som freds-presidenten. Han har etablert sitt eget Board of Peace som Pletten mener kanskje bør vurderes omdøpt til "Bored of Peace". Den største krisen Trump så langt har håndtert som politisk leder var ikke en krig, men et covid-utbrudd. Pletten mener han da avdekket svakhetene ved å ha en president som driver politikk som om det var en realityserie. Hun avslutter med: Det brenner under føttene på Trump nå. Iran-krigen er på alle måter et sjansespill der man gambler også med amerikanske liv.

Flere psykologer og psykiatere fjerndiagnostiserte tidlig Trump til å ha narsissistisk personlighets-forstyrrelse og hevdet at han samtidig led av demens. Slik fjerndiagnostisering er svært omstridt og USA har en egen Goldwater Rule som "forbyr" profesjonelle psykiatere å stille diagnoser på denne måten. En som ikke er psykolog, lederguruen Ichak Adizes diagnostiserte Trump ut fra sin lederprofil, PEAI, i september 2016: "According to my (PAEI) classification of leadership styles he is an enormous (E)". I norsk oversettelse av Adizes bok kalles slike personligheter "brannstiftere". Det kan vel passe ganske godt om vi ser på hvordan han klarte å polarisere samfunnet av amerikanske velgere med sine grunnløse påstander om at valget i 2020 var rigget og at han egentlig vant dette valget. Donald Trump er onkel til Mary L. Trump, psykolog med PhD, som skrev bok om sin onkel med tittelen "Too much and never enough" med undertittel: "How my family created the world's most dangerous man". Mary skrev her også om sin farfar, faren til Donald Trump, at hans grunnleggende forståelse av hvordan verden fungerte var at "... in life, there can be only one winner and everybody else is a looser and kindness is a weakness". Oppdragelsen av sønnene i familien skjedde i følge Mary ut fra denne virkelighets-forståelsen. Om sin onkel Donald skrev hun: "By the time he was twelve, the right side of his mouth was curled up in an almost perpetual sneer of self-conscious superiority". Den eldre broren, Freddy, far til Marry, hadde allerede gitt ham kallenavnet "the Great I-Am". Familielivet i familien Trump var opplagt ikke alltid idyllisk. Mary er nok noe preget av det. Allerede nevnte Christina Pletten har en ny kommentar i Aftenposten 11. mars. Her overskriften: Han skulle sette Amerika først. Nå vil Trump redde verden. 

Trump som religiøst sendebud. Trump har dyrket forholdet til sine mange ortodokse kristne tilhengere. Han har latt seg avbilde med bibelen i hevet hånd og til og med utgitt sin egen utgave av bibelen for salg. Det er derfor ikke spesielt overraskende at Aftenposten 12. mars kan melde at amerikanske soldater har fått beskjed om at krigen mot Iran er en del av Guds plan og at Trump er sendebud. Mer om Trump og hans kristne tilhengere finner du her på denne bloggen.