Vindkraft-repowering, havvindambisjoner og nye protester?

 

Utbygging av moderne vindkraft i Norge startet forsiktig i 1999. Vindturbiner har en levetid på fra 20 til 25 år. Etter detten må turbinene tas ned og erstattes av mer effektive og større turbiner, såkalt repowering. I EU vil mye vindkraft måtte gjenoppbygges innen 2030. Norge ligger litt etter, men også her vil dette måtte skje. Får vi nye protestaksjoner?

Utbygging av moderne vindkraft i Norge startet forsiktig i 1999. Den første vindmøllen i Norge ble bygget på Jæren på 1400-tallet. I 1910 eksisterte det et vind-elektrisitetsverk på Elverum som ladestasjon for akkumulatorer. Men det var først i 1998/99 at de første moderne vindturbinene ble installert her i landet. Rundt regnet 1.1 TWH ble bygget ut frem til 2005. Deretter ble det en pause i etableringen frem til 2008. Fra dette året ble det etablert støtteordning for nye prosjekter og senere i 2011 en elsertifikatordning som gjorde det mulig å regne seg frem til lønnsomhet for nye vindturbin-prosjekter. NVEs sist oppdaterte oversikt over vindkraft i Norge oppgir at det er gitt 93 konsesjoner, hvorav 86 på land. Vindkraftverk i drift er 42, med samlet ytelse på 2 582 MW og produksjon på 8,2 TWh.  Det første av disse ble satt i drift i 1998 på Hundhammerfjellet i Trøndelag. Det siste så langt ble etablert i 2020 på Frøya. Storheia kraftverk etablert i 2019 har flest turbiner, 80 i tallet.

Vindturbiner har begrenset levetid. Vindturbiner har en levetid på fra 20 til 25 år. Konsesjonene som blir gitt for etablering og drift er i Norge derfor begrenset til mellom 25 og 30 år. Når turbinene eldes blir kapasiteten redusert etter hvert som mekaniske komponenter slites ned. Samtidig foregår det en løpende utvikling og forbedring av turbin-teknologien som innebærer at nye installasjoner produserer kraft mer effektivt. Installasjonene vokser i fysisk størrelse og målt effekt. Vindturbinene som ble installert 20 år tilbake var gjennomsnittlig 75 meter høye målt til topp rotorblad. De som installeres nå rager 200 meter opp i luften målt på samme måte. Og nye installasjoner utvikles for å fungere med rotorer som strekker seg opp til 250 meter over bakken.  Nye turbiner leverer derfor mer kraft mer effektivt enn de gamle. Dette virker i retning av full utskifting av turbinparken når konsesjonene eventuelt skal fornyes.

Tid for repowering, og nye protester? Når en vindpark har levd sitt liv og turbinene tas ned og erstattes av mer kraftfulle effektive turbiner snakker vi om repowering. I EU vil en betydelig del av den installerte vindkraften måtte tas ned og gjenoppbygges innen 2030. Regelverket rundt konsekvensutredninger, leieavtaler, konsesjoner og finansieringsordningen for dette skiftet er ikke på plass i alle EU-land. Men ambisjonene om fortsatt økt vindkraftutbygging og produksjon er med som bidragsyter til det grønne skiftet. I Norge henger vi litt etter i tid, våre vindkraftverk er av nyere dato, men også her vil vindkraftverk måtte gjennomgå slike oppgraderinger frem mot 2030. Protestaksjonene har vært en synlig del av «det norske vindkrafteventyret». Hva kan vi vente oss når vindturbinene i neste omgang skal rage100 meter høyere over terrenget? Og hva når ambisiøse planer om havvind skal realiseres? Miljøpartiet De Grønne vil bygge ut 30 gigawatt vindkraft til havs på norsk sokkel i løpet av de neste ti årene. Det er urealistisk i følge den sittende olje- og energiministeren som mener en slik utbygging vil koste mellom 100 og 300 milliarder kroner og dessuten ser for seg et omfattende folkeopprør om man forsøker å realisere en slik plan. 

Vindturbiner er bare delvis grønne. Nittiprosent av vekten av en vindturbin er resirkulerbart stål. Hovedutfordringen sett ut fra et bærekraftperspektiv er rotorbladene. De er laget av kompositt-materieler inkludert glassfiber. Noen også med kjerner av balsa-tre. I mange land deponeres de demonterte rotorbladene i fyllinger og dette passer dårlig med vindkraftens grønne image. Foreløpig eneste alternativ synes å være forbrenning slik at man i det minste kan hente ut energi, men dette er fortsatt ikke en helt grønn løsning.

COVID-19: Pandemi, problembegivenheter og superspredere

En julegledetragedie. Femte desember i fjor, som er dagen for julegaveformidling i Belgia, fikk eldre på et pleiehjem nær Antwerpen besøk av Julenissen. Julegleden endte i tragedie. Førti ansatte og over hundre pleiepasienter ble smittet av COVID, 26 har dødd siden. Smittebæreren var den utkledde Julenissen som testet positivt. Superspreder begivenheter som denne, der mange blir smittet samtidig, ofte av en enkelt smittebærer, er etter hvert et kjent fenomen fra den pågående pandemien. Men fenomenet er også kjent fra tidligere epidemier som SARS-epidemien i 2003 og Ebola-utbruddet i 2014 til 2016.

Problembegivenheter og problemsteder/superspreder-begivenheter. En av de viktigste lærdommene fra den pågående pandemien er at "rommene" der mennesker samler seg og møtes er betydningsfulle når det gjelder risiko for å bli smittet. Overfylte lukkede rom med dårlig ventilasjon der mennesker blir stående eller sittende tett på hverandre, har i mange tilfeller ført til smitteutbrudd. Verdens helseorganisasjon (WHO) utviklet i juni i fjor sin «3Cs public-healtmessage» for å adressere denne utfordringen. Man har under pandemien forsket på hva som er risikofylt innemiljø. I USA har man gjort modellstudier med bevegelsene til 100 millioner mennesker i det offentlige rom over 2 måneder. Man la inn som forutsetning at smittetrykket ville være størst dersom lokalene menneskene samlet seg i var små, slik at de kom tett på hverandre, og i tillegg oppholdt seg der over lengre tid. Restauranter, kafeer og treningsstudioer ble pekt ut som såkalte hot-spots. Ti prosent av de stedene mennesker i denne undersøkelsen «besøkte» sto for 80% av smittetilfellene ifølge beregningene. 

Finnes det superspredere? I gjennomsnitt vil hver person som blir smittet under denne pandemien føre smitten videre til to eller tre andre. Men dette gjennomsnittlige smittetallet skjuler store variasjoner. I realiteten kommer det meste av smitten fra et mindre antall personer. Noen tidlige studier under denne pandemien viste 10% av smittetilfellene utenfor China sto for 80% av de sekundære smittetilfellene. Dette har ført til forskning som søker å finne ut om det finnes mennesker som biologisk er eller oppfører seg slik at de er mer tilbøyelige til oftere å føre smitte videre enn andre. Det vil f.eks. være slik at mennesker med kraftig stemme som snakker høyt avgir mer aerosoler, i form av små eventuelt virustransporterende partikler til luften rundt seg, derfor kan komme til å overføre smitte til flere rundt seg. Men ut over dette er personers atferd i møte med andre trolig viktigst. Om du ikke bærer maske, ikke holder avstand, snakker høyt, roper eller synger når du er tett på andre, vil du, om du er smittet, kunne overføre smitte til mange andre.

Superspredning som fordel. Økt forståelse for fenomenet superspredning peker mot muligheter for dempe utbruddene når de kommer. I stedet for å arbeide seg fremover i kjeden av kontakter fra en som er smittet, for å avdekke om disse er smittet, har man nå også begynt å arbeide seg bakover i tid fra den smittede i søk etter den som smittet vedkommende. Siden sannsynligheten er stor for at smitten kommer fra en superspreder-situasjon heller enn en enkelt smittebærer gir dette nyttig informasjon til arbeidet med å begrense smitteutbrudd i fremtiden. Erfaringer man så langt har gjort peker mot serveringssteder som arenaer for superspredning og at man kanskje bør fokusere mer på superspredningssteder enn på lockdown som rammer all næringsvirksomhet. Men som en av de involverte forskerne sier, sitert i artikkelen, i Nature: «There will always be an underlaying risk of superspreaging events just because of the way that society is structured».

Denne posten bygger i all hovedsak på en artikkel i Naturefra 25. februar i år som inneholder langt flere detaljer og informasjon enn det jeg har formidlet her. Den anbefales for interesserte.

CO2-utslipp, konsekvensene av klimaendringer og samfunnets kostnader er til revisjon

Prisen for å slippe ut et tonn CO₂. I 2013 reviderte en tverrinstitusjonell arbeidsgruppe (IWG) nedsatt av Obama, SCC (Social Cost of Carbon) til rundt USD 50 per tonn CO₂ utslipp i 2020. Senere under Obama ble kostnaden justert ned til 42 USD per tonn. Donald Trump, som nyinnsatt president, hadde gått til valg på å sette «America First». I 2017 fikk han satt ned SCC til mellom USD 1-7 per tonn CO₂ sluppet ut i atmosfæren. Tilsvarende "pris" for utslipp av et tonn CO₂ i Norge er i dag 590 kr. Et utslipp av CO₂ i USA gir først og fremst konsekvenser i andre deler av verden. Andelen av konsekvenser som rammer resten av verden er beregnet til 85%. Det var dette Trump støttet seg til når han skulle realisere America First. 

Hva er SCC og hva kan SCC brukes til? SCC er de marginale kostnadene ved innvirkningene forårsaket av utslipp av ett ekstra tonn av klimagassen CO₂ når som helst, inkludert "ikke-markedsmessige" påvirkninger på miljøet og menneskers helse. Formålet med å sette en pris på utslipp av CO₂ er å gi veiledning til beslutningsfattere og lovgivere som vurderer tiltak for å begrense utslipp av CO₂ om tiltakene de foreslår er fornuftige økonomisk sett. Er SCC 50 USD per tonn i et gitt år og vi har en teknologi under utvikling som garantert kan redusere slike utslipp med en million tonn dette året så kan man forsvare en investering i denne teknologien på inntil 50 millioner USD fratrukket renter frem til tiden for realisering. Er nødvendig investering langt mindre enn 50 millioner USD er dette «god butikk».

Nå skal prisen opp. Men til hvilket nivå? President Biden har satt i gang arbeidet med å revidere SCC-verdien. Første trinn i dette arbeidet er trolig å reversere Trumps initiativ fra 2017. Men utover dette er revisjonen utfordrende. Mange mener at en pris per tonn på 50 USD er langt fra å dekke kostnadene knyttet til klimaendringene forårsaket av utslipp på dette nivået. Ekstremvær med oversvømmelser og ødeleggende stormer, sykdomsspredning, havnivåhevning, avlingstap som påvirker matforsyningen er blant virkningene som påfører de som rammes store kostnader i form av sykdom, ødelagte eiendommer, økte matvarepriser mv. I det politiske miljøet i Norge går for tiden debatten om en økning av prisen på utslipp av et tonn CO₂ til 2000 kr i 2030. Et flertall i Stortinget er for en slik økning. Senterpartiet og FrP er ikke med. Uenigheten går bl.a. på hvordan man kan sikre at en slik avgiftsøkning ikke skaper større ulikhet mellom byområder og distriktene, og mellom velstående og mindre velstående. EUs klimasamarbeid, som Norge er en del av, kan bli avgjørende før løsningen.

Revisjon med mange forhold å ta hensyn til. Å reversere Trumps reduksjon tilbake til et nivå rundt USD 50 per tonn er første skritt. Arbeidet videre krever bred faglig tilnærming av økonomer, representanter for naturfaglige og teknologiske disipliner, jurister m.fl. Å utvikle «skadefunksjonen» som brukes til beregning av virkningene av klimaendringer på menneskelig velferd er en utfordring. Utredning av klimarisiko og kostnader som kan oppstå som følge forhold der vi mangler erfaring som rundt opptining av permafrost, massemigrasjon med påfølgende konflikter. Klimaendringer treffer noen grupper mennesker med større konsekvenser enn andre. Velstående mennesker lider kanskje store tap målt i pengeverdi, men klarer seg bra. Andre med mindre ressurser taper mindre, men er allikevel langt verre stilt. Diskonteringsrenten for å kalkulere tap og vinning på lengre sikt må tilpasses en verdensøkonomi som ikke lenger vokser i samme takt som tidligere.

Denne posten er inspirert av en artikkel i Nature fra 25. februar i år som gir mye mer enn dette sammendraget for den som måtte være interessert.

Om ambisiøse klimamål, usikre klimaforskere, -skeptikere og betydningen av egne valg

 

Om klimamelding og ambisiøse mål for 2030 og 2050. Regjeringen la nylig frem en Klimaplan for 2021-2030 (Meld. St. 13 (2020-2021)). Norge har under Parisavtalen forpliktet seg til å redusere utslippene av av klimagasser med minst 50 og opp mot 55 prosent før 2030 sammenliknet med 1990. Dette er første skritt mot å gjøre Norge til et lavutslipps-samfunn i 2050. Det forutsetter 90-95% kutt i utslippene innen da. Planen forutsetter at folk i 2030 enkelt skal kunne reise uten utslipp. Næringslivet skal kunne frakte gods og varer på klimavennlige måter. Norsk innenriks sjøfart og fiske skal ha halvert utslippene sine sammenliknet med utslippstall for 2005. Nordmenn skal fremdeles kunne bo, og jobbe i et livskraftig næringsliv, i hele landet. Norge skal produsere sunn, trygg, bærekraftig og klimavennlig mat fra jord og hav. Mål for 2030 er også at Norge skal ha konkurransedyktig industri som produserer varer og produkter med lave utslipp og være stor produsent av fornybar energi. Vi skal ha en petroleumsnæring som utvinner olje og gass effektivt, med lave utslepp. Bærekraftig forvaltning av skog og grønne areal er en viktig del av løsningen på global oppvarming. I 2030 er målet for Norge at utslipp fra skog- og arealbrukssektoren ikke skal være større enn opptaket i sektoren. Dette er ambisiøse mål.

Om klimaforskning, usikkerhet og klimafornektere. Etter Parisavtalen fra 2015 har nær sagt alle land forpliktet seg til å begrense den globale oppvarming til 1.5^oC over det såkalt preindustrielle nivået. Allerede her møter vi utfordringer. Globale temperatur-målinger går ikke lenger tilbake enn til 1850, men det vi kaller den industrielle revolusjon startet 100 år tidligere. Modellberegninger antyder at temperaturen allerede hadde økt med 0.2^oC frem til 1850. Men uavhengig av dette er gjennomsnitts-temperaturen for tidsrommet 1850 til 1900 blitt det offisielle førindustrielle nivået. Dette medfører at vi i dag regner med en temperaturstigning på 0.9^oC frem til i dag. Dette innebærer også at vi kanskje har +0.6^oC å gå på eller kanskje mindre enn +0.3^oC, i følge de som kjenner tallene og bakgrunnen for dem. Økt temperatur i atmosfæren påvirker mange forhold av betydning for vårt videre liv på planeten. Men også her er usikkerhetene store. Havnivået som eksempel: Vil dette stige med 0.3 meter innen år 2100 eller 3 meter?

Her er det stort spillerom for de såkalte «klimafornekterne», de som avviser hele problemstillingen. Det har både vært varmere før og det har vært istider vil de hevde. Norge er blant land i verden med høyest andel klimaskeptikere. En sammenlignende internasjonal undersøkelse viste at åtte prosent av Norges befolkning mente  at mennesket ikke er skyld i at klimaet forandrer seg. Her var vi på topp sammen med USA og Saudi- Arabia. I en nasjonal undersøkelse gjennomført av SIFO i 2012 mente 70 % av de som svarte at klimaendringene var menneskeskapt. Samtidig mente 60 % at Norge burde fortsette å utvinne olje fra nye felt. Det kan tyde på at man ikke koplet utvinning av olje og klimaendringer. Men fordi det er debatt blant forskere om resultater av forsking kan man ikke avvise klimaforsknings-resultatene. Debatt om resultater er forskningens helt nødvendige kvalitetssikring.

Kull og olje er fortsatt viktigste drivstoff i samfunnet. Atomkraft er uaktuelt. Nesten uansett hvordan man ser på verdens energiforsyning dominerer kull og olje. Også når det gjelder elektrisitetsproduksjon er vi per i dag helt avhengig av å brenne kull og olje for å lys og varme. Vannkraft, vind og sol bidrar her med ca. 20%. Kjernekraft er både den tryggeste og den mest miljøvennlige måten å produsere energi på hevder noen. Den kjente klimaforskeren James Hansen presenterte sammen med andre forskere for noen år tilbake et regnestykke som viste at kjernekraft hadde spart nærmere 2 millioner menneskeliv ved å hindre helsefarlige luftutslipp av blant annet 64 gigatonn med CO₂. Ytterligere millioner av menneskeliv ville være spart frem til 2050 dersom mellom 80 og 240 gigatonn CO₂, ikke blir sluppet ut. Det kan man hindre ved å la kjernekraftverk erstatte dagens fossilbaserte kraftproduksjon. Andre vil med minst samme intensitet hevde at kjernekraft ikke er løsning på klimakrisen. Atomavfall må lagres i flere tusen år. Vi kan ikke redde klimaet på bekostning av naturen og helsen vår. Atomkraftverk er kostbare og tidkrevende å bygge. Til dette kommer erfaringer fra ulykker ved tidligere kjernekraftverk, som gjør at svært mange mennesker ikke vil ha slike anlegg som naboer. Fremtiden er fornybar energiproduksjon.

Vindkraft er etablert som betydelig fornybar kraftkilde i Norge. Ved utgangen av 2018 hadde vi 610 operative vindturbiner fordelt på 35 forskjellige vindkraftverk som i et normalår leverer 5 TWh. Øst-Agder, Telemark, Buskerud og Oppland er fylker uten slike installasjoner. Ellers er alle fylker berørt. Inngrepene ved bygging av parker for vindkraft er beregnet til 2,5 dekar per MW. Veier for å komme til vindturbinene står for 80% av arealbruken. Og vindmøllene «vokser». Rundt århundreskifte raget en typisk vindmølle 75 meter over bakken og leverte en effekt på 0,75 MW. I løpet av de neste årene vil vi kunne se vindmøller som strekker seg 250 meter over bakken og leverer 2,5 MW. På Frøya bygges det nå 14 vindmøller «som har vokst» fra 135 til 180 meter under planarbeidet. Høyeste fjellknaus på Frøya rager 76 meter over havet. I 1981 ble 600 politifolk satt inn for å fjerne demonstranter i lenker som forsøkte å hindre utbygging av Altavassdraget. Naturinngrepene ved vindkraft er annerledes. Men også her har vi hatt demonstranter som kjemper mot utbygging, og politi i aksjon for å fjerne dem. Inngrepene i form av veier og vindkraftturbiner oppfattes av motstanderne som omfattende, irreversible og også som synsforstyrrelser.  «Nordmenn flest er opptatt av å bevare det som er igjen av urørt natur og biologisk mangfold i landet vårt. Urørt natur er Norges rikdom», har det vært hevdet. Og inngrepene er der, ikke bare der turbinene plasseres. Også land der man henter materialer til installasjonene berøres av naturinngrep som utfordrer mangfoldet i naturen. 

Konkurranse, pengebruk og klimautfordringer henger sammen og vi er en del av det. Slik vår verden og energiproduksjon er satt sammen kan klimaendringer knyttes til at vi som samfunnsborgere bruker penger på måter som øker bruken av energi og som igjen drar med seg utslipp av CO₂. Protester mot økte bompengesatser reduserer ikke utslippene av CO₂. Heller ikke når el-bilen parkeres sammen med SUVen fordi begge er nødvendige. Når politikerne, næringslivet og vi, nå etter pandemien, skal «få fart på økonomien igjen», er dette en utfordring. Økonomien er ingen maskin som fungerer uavhengig av mennesker. Møter mellom mennesker og utveksling av varer og tjenester i bytte mot penger er drivkraften i økonomien på alle nivåer i samfunnet. Transport av mennesker til og fra slike møter, om det er forretningsreiser eller ferier, fører med seg utslipp av CO₂. Når flyselskapene SAS, Norwegian, Flyr og Wizz Air ruster seg til skjerpet konkurranse om flypassasjerene i det innenlandske norske markedet, med nye og eldre fly, reduseres ikke CO₂-utslippene. Når oljeprisen stiger er dette godt nytt for oljeindustrien og produksjonen og utslippene blir ikke mindre av det. Når det stadig lanseres nye modeller av teknologiene vi omgir oss med og er avhengig av, reduseres ikke naturinngrepene i gruvene og CO₂-utslippene. Mike Berners-Lee, han som skrev «The Burning Question» har skrevet en ny bok: «There is No Planet B: A handbook for the make or break years». I en anmeldelse av denne konkluderer økologen Adrian Barnett med at «Boldly altering human behaviour may be our best shot at saving Earth».

Trender, megatrender, scenarier, grønt skifte og PEST

Teknotrender kan påvirke livet ditt. Men teknologioptimisme kan føre oss mot "grønne" eller katastrofale utsikter. Avgrensing av «fremtiden» er nødvendig i alle fremtids-analyser.

Teknotrender som kan påvirke livet ditt. Aftenposten presenterte fredag 19. mars fem teknotrender som kan påvirke livet ditt. Inspirasjonen var en rapport fra Tech Trends som legges frem på den årlige teknologifestivalen SXSW i Austin-Texas, USA. Referansene for trendene som beskrives i oppslaget er imidlertid et panel satt sammen av avisen. Disse har samlet seg rundt følgende trender: Vi vil få mer hjelp av kunstig intelligens. Kunstig intelligens vil bidra til utvikling av nye medisiner. Hjemmekontoret er kommet for å bli. Vi får mer helsehjelp rett hjem. Og vi får flere miljøvennlige løsninger raskere. Rapporten fra Tech Trends spår bl.a. mindre karbonutslipp og superbatterier til elbiler. En av deltakerne i Aftenpostens panel, Cicero-forsker Bjørn Samset, mener rapporten er vel teknologioptimistisk. Tech Trends er ikke alene om å presentere trender for 2021 og videre. Mange autoriteter og nesten alle periodiske publikasjoner world wide gjør det samme ved årsskiftet. Erik Solheim presenterte sin versjon av trender lille julaften i fjor, På denne bloggen kommentert 8. februar. 

Teknologioptimisme og grønne eller katastrofale utsikter. I 1934 utga Gyldendal Norsk Forlag verket «Teknikkens vidundere». Det var slikt man gjorde i mellomkrigstiden og senere. Verket ble utgitt i revidert og mer reflekterende utgave i 1952. Her heter det innledningsvis: «Er denne mektige teknikk utpekt til å bli det verktøy som den samlede menneskehet i en gigantisk fellesanstrengelse skal bruke for å bygge opp en bedre verden for en lykkeligere slekt, eller skal den bli det fremtidens våpen som i en nådeløs kamp flokk mot flokk legger jorden øde og senker barbariets stjerneløse natt over de gjenlevende?» Poenget mitt her er at teknologioptimisme ikke er et nytt fenomen. Og at «teknotrender» kanskje ikke alltid er de beste veivisere inn i fremtiden. Det er lett å la seg forlede til å tro at teknologiutvikling er den drivende kraft i samfunnsutviklingen. «Forlengelse» av kjent teknologi kan føre til at vi ender opp med atomkraftdrevne støvsugere slik noen forutså på 1950-tallet. Det grønne skiftet er foreløpig ikke bare grønt.  

Trender, megatrender, scenarioer og PEST. Trender bør man altså ikke ta så alvorlig. Megatrender, som Solheim mener å ha sett, bør være sterkere forankret i virkeligheten og føre til utvikling av scenarioer der man gjennomfører øvelser av typen «Hvis dette skjer, så skjer dette». Vil man gå enda mer grundig til verks kan man gjennomføre en PEST-, eller enda bedre PESTLE-analyse. Formålet er her å skape en oversikt over sannsynlig framtidig samfunnsutvikling på områder som er av betydning for den virksomheten man arbeider for.  PESTLE står for Political, Economic, Social, Technological, Legal og Environmental. Alle stikkord for samfunnsforhold som endrer seg over tid og som bør være med i en analyse av fremtiden. Politiske forhold er vurderinger av hva som kan skje ved valg i nær framtid. Om dette vil føre til endringer i politikk når det gjelder skatteregimer, lovgivning, regulering av helse, sikkerhet og miljø, og også lovgivning som følger av vår EØS-tilknytning. Økonomiske forhold gjelder vekstutsikter i økonomi og sysselsetting nasjonalt og internasjonalt. Sosiale forhold gjelder befolkningens alderssammensetning, endringer i kundeadferd og holdninger, sosiale medier og endringer i sosiale normer. Teknologiske forhold dekker forventet teknologiutvikling, eller teknotrender om man vil, innenfor relevante områder og vurderinger av sannsynlige teknologiske gjennombrudd som vil endre forutsetningene. Legale forhold gjelder forventet utvikling når det gjelder lovgivning. Miljøspørsmål er blitt ekstra viktig i lys av det grønne skiftet som det nå legges planer for i de fleste land.

Avgrensing av «fremtiden» er nødvendig.  Det sier seg selv at å gjennomføre en PESTLE-analyse er krevende. Hva er det vi ønsker å få brakt klarhet i? Hvilket tidsrom fremover i tid skal dekkes? Jo lenger frem i tid dess større blir usikkerheten. Sosiale medier slik vi kjenner dem i dag er som et eksempel ikke mer enn drøyt +/- 10 år gamle. Facebook ble åpnet for allmenheten i 2006 og var da tidlig ute. Ofte vil det finnes fremtidsstudier man kan støtte seg til. Regjeringen har nylig lagt frem en Perspektivmelding der man forsøker å se frem mot 2060.  Det er et urealistisk tidsperspektiv for de fleste som ikke har et finansdepartement og et statistikkbyrå og støtte seg til. Og selv da kan man lure på om det er mulig og/eller fornuftig. Mange er opptatt av fremtiden og et søk på scenarioer eller fremtidsstudier kan gi grunnlagsmateriale for egne studier. Internasjonale konsulentselskaper og organisasjoner lager fremtidsstudier som er tilgjengelig og som kan brukes i en analyse sammen med eget skjønn på egen virksomhet og egen fremtid.

Det grønne skiftet er ikke bare grønt. Skyen er ikke en sky og Bitcoin er ikke gull

Pandemien har forstyrret det grønne skiftet. Den pågående pandemien har skapt alvorlige hindringer for tilførsel av mineraler som er nødvendig for å redusere klimautslippene. Produksjon av solcellepaneler, vindturbiner og batterier er avhengig av tilførsel av silicon, cobolt og lithium m.fl. for å omsette og lagre energi. Hundrevis av gruver er blitt stengt ned i Syd-Amerika og Afrika. I Peru måtte man stoppe produksjonen av jern og tinn. I Sør-Afrika måtte man midlertidig stenge gruver som produserte platinium-metaller. Nedstengning i Kina reduserte tilførselen av batteri-materialer til det halve i perioder av fjoråret. 

Det grønne skiftet er foreløpig ikke bare grønt. Mer enn 30 metaller er avgjørende viktig for det vi kaller grønn-energi-teknologi. Blant disse er aluminium, kobber, cobolt, lithium, nikkel og jern er hovedingredienser i batterier. Hele 60 % av all Cobolt som produseres ender opp i oppladbare batterier. Forbruket av disse metallene vil øke med ambisjonene i de grønne skiftene verden rundt. Samtidig gir gruvedrift etter mange av disse mineralene oss miljøutfordringer. Forurensning av jord, grunnvann og overflatevann forårsaket av kjemikalier som brukes i utvinningsprosessene er slike utfordringer. Erosjon, utrasinger og tap av biologisk mangfold er andre effekter.

Skyen er ikke hvit. Antallet dataservere i verden vokser raskt som et skybasert tilbud. Et sted mellom 15 og 20 millioner servere er i virksomhet jorda rundt i dag, i fjellrom og avanserte lagerbygninger. I USA harman regnet seg frem til serverne legger beslag på 40 TWh/år. Datalagring skjer på lagringsmedier som HDD (Hard Disk Drive) og SSD (Solid State Disk). I USA alene antas disse å bruke 8 TWh/år i 2020. Serverne må koples til hverandre og til internett. Nettverksutstyr må ha strømtilførsel som igjen avhenger av antallet porter og hastighet på dataoverføring. Infrastrukturen som støtter opp om bruken av servere, disker og nettverk består av kjøling, strømforsyning, back-up batterier, generatorer med mer. Overslag peker mot at ca. 40% av tilført el-kraft blir borte i varmespill som man etter hvert forsøker å gjøre seg nytte av lokalt. En oversikt for USA antyder et samlet forbruk i datasentre på ca. 70 TWh/år. På verdensbasis er tallene svært usikre, men antydes å kunne ligge mellom 250 -300 TWh i 2020. Til sammenligning er Norges samlede el.kraft-produksjon per i dag rett over 150 TWh/år i et normal-år med en 90% vannkraftandel. Ellers i verden er som regel vannkraftandelen svært mye mindre. Skyen er ikke hvit.

Bitcoin er ikke gull. Lørdag 13. mars i år ble Bitcoin omsatt til 60 315,69 dollar ifølge Dagens Næringsliv. I fjor til samme tid var kursen mot dollar 5082,6 for en Bitcoin. Siden mars 2020 er energiforbruket ved å drifte Bitcoin-systemet mer enn doblet. Ifølge DN koster det nå mer målt i TWH å utvinne nye Bitcoin, enn det totale årsforbruket av elektrisitet i Ukraina med 44 millioner innbyggere. Og kraftkonsumet vil øke i årene som kommer. Interessen for «å utvinne» nye Bitcoin er knyttet til mulig gevinst den som vinner kappløpet vil motta. Per i dag er belønningen 6,25 nye Bitcoin tilsvarende noe over 350.000 USD. Det er allerede vanvittig kraftkrevende å holde dette spillet i gang. For deltakerne i spillet er innsatsen liten i forhold til den mulige gevinsten. For verden sett under ett er dette særdeles dårlig energi- og ressursøkonomi med tanke på det grønne skiftet. 

Elektrisk energi er foredlet og har mange bruksområder. Kanskje står vi i Bitcoin-tilfellet overfor en spesialvariant av allmenningens tragedie. Andre grønt-skifte-utfordringer er på denne bloggen bl.fl. knyttet til balsa-tre og vindturbiner, SUVer og artsmangfold, og "Menneskehetens historie 1950-2050" som enda ikke er skrevet..

Ukontrollert hogst, balsa og vår grønne energi.

 

Balsa og vindkraft. Sent i 2019 fikk landsbyen Ewegono i Ecuadoriansk Amazonas, der det bor familier av Waroni-folket, besøk av fremmede skogsarbeidere. De søkte etter balsa. Balsa brukes som kjernemateriale i bladene på vindturbiner, omgitt av et beskyttende lag av glassfiber. Utbygging av vindkraft på land og til havs var i eksplosiv vekst og etterspørselen etter balsa fra USA, Europa og ikke minst Kina eksploderte tilsvarende. Balsa-eksporten fra Ecuador, som på 2000-tallet hadde ligget på rundt 100 mill. USD i omsetning årlig vokste i 2020 til nærmere 1000 mill. US-USD. Ecuador står for mer enn 75% av balsaproduksjonen i verden.

Ukontrollert hogst og landskapsinngrep. Landsbyboerne i Ewegono stilte seg innledningsvis til rådighet som skogsarbeidere og kunne tjene opptil 150 USD per dag. Lokalt var dette en formue. Noen av de tilreisende hugde med tillatelse fra lokalbefolkningen, men ganske snart ble hugsten fri-for-alle, ukontrollert og store mengder balsa ble kjørt bort med store lastebiler. Skogen degraderte og vegetasjon i området ble skadet. Balsa er hurtigvoksende og oppnår optimal tetthet for dette formålet etter 7 år. Balsa er heller ikke viktig som carbon-lager. Men ukontrollert hogst fordriver dyreliv og reduserer naturmangfold, med det det fører med seg. Økt flomrisiko i utsatte områder vil også være en konsekvens av slik skogsdrift i områder som dette.

Grønt skifte som drivkraft. Drivkraften bak var som allerede nevnt økende etterspørsel etter vindkraft som del av et grønt skifte. Kapasiteten på 2000-tallet økte med 9% per år. For så å ta helt av i 2000 med en økning på 24%. Vindparker i USA og Kina stod for 60% av denne veksten drevet frem av tidsbegrensede utbyggingsavtaler og finansierings-betingelser. Viktig drivkraft var også teknologiutviklingen. Mens vindmøller på 80-tallet hadde blader på 15-meter ble møllene nå bygget ut med blader på 100 meter. Et slikt blad krever 150 kubikkmeter balsa.

Teknologiutvikling, men balsa vil fortsatt være viktig. Flere vindmølleprodusenter har etter hvert etablert egne plantasjer i Ecuador. Det er også teknologiutvikling rettet mot å erstatte balsa som kjerne-materiale i vindmølleblader. PET-skum fremstilt av resirkulerte PET-flasker er et alternativ. Det er antydet at PET-skum som i 2018 dekket 20% av behovet, innen 2023 vil dekke 55%, men at etterspørselen etter balsa også fremover vil ligge på dagens nivå først og fremst fordi Kina fortsatt vil bruke balsa som i deres regnestykker vil være en billigere løsning enda noen år fremover.

Bærekraftig balsa produksjon for fremtiden? Waroniene planlegger å starte eget selskap for å høste balsa på en bærekraftig måte og selge til en rettferdig og regningssvarende pris. Andre folkegrupper i området har tilsvarende planer. Håpet er at forbrukerne av grønn-vindmølle-energi vil bry seg slik at man kan opprettholde en sosialt og miljømessig bærekraftig standard på produksjon og omsetning. Men dette forutsetter at f.eks. en person i Oslo som lader sin elektriske bil med energi fra balsa som er kjøpt illegalt i Amazonas bryr seg så mye at han protesterer. Og at kinesere gjør det samme. 

Denne posten bygger på en artikkel i The Economist fra 30januar i år.