COVID-19: Pandemi, problembegivenheter og superspredere

En julegledetragedie. Femte desember i fjor, som er dagen for julegaveformidling i Belgia, fikk eldre på et pleiehjem nær Antwerpen besøk av Julenissen. Julegleden endte i tragedie. Førti ansatte og over hundre pleiepasienter ble smittet av COVID, 26 har dødd siden. Smittebæreren var den utkledde Julenissen som testet positivt. Superspreder begivenheter som denne, der mange blir smittet samtidig, ofte av en enkelt smittebærer, er etter hvert et kjent fenomen fra den pågående pandemien. Men fenomenet er også kjent fra tidligere epidemier som SARS-epidemien i 2003 og Ebola-utbruddet i 2014 til 2016.

Problembegivenheter og problemsteder/superspreder-begivenheter. En av de viktigste lærdommene fra den pågående pandemien er at "rommene" der mennesker samler seg og møtes er betydningsfulle når det gjelder risiko for å bli smittet. Overfylte lukkede rom med dårlig ventilasjon der mennesker blir stående eller sittende tett på hverandre, har i mange tilfeller ført til smitteutbrudd. Verdens helseorganisasjon (WHO) utviklet i juni i fjor sin «3Cs public-healtmessage» for å adressere denne utfordringen. Man har under pandemien forsket på hva som er risikofylt innemiljø. I USA har man gjort modellstudier med bevegelsene til 100 millioner mennesker i det offentlige rom over 2 måneder. Man la inn som forutsetning at smittetrykket ville være størst dersom lokalene menneskene samlet seg i var små, slik at de kom tett på hverandre, og i tillegg oppholdt seg der over lengre tid. Restauranter, kafeer og treningsstudioer ble pekt ut som såkalte hot-spots. Ti prosent av de stedene mennesker i denne undersøkelsen «besøkte» sto for 80% av smittetilfellene ifølge beregningene. 

Finnes det superspredere? I gjennomsnitt vil hver person som blir smittet under denne pandemien føre smitten videre til to eller tre andre. Men dette gjennomsnittlige smittetallet skjuler store variasjoner. I realiteten kommer det meste av smitten fra et mindre antall personer. Noen tidlige studier under denne pandemien viste 10% av smittetilfellene utenfor China sto for 80% av de sekundære smittetilfellene. Dette har ført til forskning som søker å finne ut om det finnes mennesker som biologisk er eller oppfører seg slik at de er mer tilbøyelige til oftere å føre smitte videre enn andre. Det vil f.eks. være slik at mennesker med kraftig stemme som snakker høyt avgir mer aerosoler, i form av små eventuelt virustransporterende partikler til luften rundt seg, derfor kan komme til å overføre smitte til flere rundt seg. Men ut over dette er personers atferd i møte med andre trolig viktigst. Om du ikke bærer maske, ikke holder avstand, snakker høyt, roper eller synger når du er tett på andre, vil du, om du er smittet, kunne overføre smitte til mange andre.

Superspredning som fordel. Økt forståelse for fenomenet superspredning peker mot muligheter for dempe utbruddene når de kommer. I stedet for å arbeide seg fremover i kjeden av kontakter fra en som er smittet, for å avdekke om disse er smittet, har man nå også begynt å arbeide seg bakover i tid fra den smittede i søk etter den som smittet vedkommende. Siden sannsynligheten er stor for at smitten kommer fra en superspreder-situasjon heller enn en enkelt smittebærer gir dette nyttig informasjon til arbeidet med å begrense smitteutbrudd i fremtiden. Erfaringer man så langt har gjort peker mot serveringssteder som arenaer for superspredning og at man kanskje bør fokusere mer på superspredningssteder enn på lockdown som rammer all næringsvirksomhet. Men som en av de involverte forskerne sier, sitert i artikkelen, i Nature: «There will always be an underlaying risk of superspreaging events just because of the way that society is structured».

Denne posten bygger i all hovedsak på en artikkel i Naturefra 25. februar i år som inneholder langt flere detaljer og informasjon enn det jeg har formidlet her. Den anbefales for interesserte.