Har fremtiden en fremtid? Om fortid, fremtid og fremtidsstudier.

Har fremtiden en fremtid? Uansett, vi må utvikle fremtidsferdigheter. Innovasjon og økonomisk vekst henger sammen. Men det finnes tålegrenser for vekst. Kan feministisk økonomi lære oss noe? Fremtidsstudier møter oss nå med en stri strøm av metoder og ideer.

 

Har fremtiden en fremtid? Francis Fukuyama utga i 1992 boken «The End of History and the Last Man». Fukuyama var rådgiver for flere amerikanske presidenter. Hovedbudskapet i boken hans var at etter at Sovjet Unionen ble oppløst i 1991 var vi nå kommet til slutten av en historisk epoke. Man var kommet til endepunktet av menneskehetens ideologiske evolusjon og sto nå overfor unversialiseringen av vestlig liberalt demokrati som den endelige formen for humant styresett. I ettertid, i dag når Russland bomber Ukraina, kan vi slå fast at historien ikke alltid gir god bakgrunn for å mene mye om fremtiden. Kanskje er det derfor et temanummer av Forskningspolitikk, et fagblad for forskning utdanning og innovasjon, som utgis av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), i sin utgave 1/2022 stiller spørsmålet: "Har fremtiden en fremtid?". Og deretter forsøker å fortelle oss hvordan vi kan forholde oss til fremtiden? Er vi i stand til å si noe fornuftig om den, om utfordringene vi vil møte, forberedelsene vi må gjøre og om hvordan vi kan forholde oss til utfordringene når vi møter dem? Fremtidskompetanse eller fremtidsferdigheter er sentrale stikkord. Hvordan kan vi utvikle slik kompetanse og slike ferdigheter?

Å utvikle fremtidsferdigheter innebærer å gjøre seg bevisst stammespråkene, virkelighetsforståelsene, verdiene og selvfølgelighetene som får oss til å danne oss noen utvalgte forventninger om fremtiden og ikke andre. Våre forventninger er knyttet til nedarvede forestillinger skapt i en annen tid enn den fremtiden vil skal møte. Våre tankemønstre er bundet til institusjonelle strukturer, ideologier og stereotype forestillinger om fremtiden. UNESCO har derfor utviklet en Fremtidsferdighetsmetode for å ta oss ut av disse «tvangstrøyene». Det inviteres til fremtidslaboratorier der deltakerne blir delt inn i mindre grupper og oppfordres til å se seg selv i fremtiden (for eksempel i 2060) og skrive ned ulike beskrivelser eller bilder fra denne fremtiden. Beskrivelser og bilder presenteres og man brainstormer rundt disse i tre sesjoner: 1) Fokus på fremtiden, 2) Realistiske forventninger om fremtiden, 3) Hvilke reaksjoner har deltakerne når de etter dette møter et radikalt annerledes motscenario utviklet av de som styrer prosessen. Gjennom denne tredelte prosessen søker man å gjøre deltakerne bevisst rundt 1) Egne håp og verdier, 2) Egne implisitte forestillinger og for-dommer, 3) Komfortsonen deltakerne befinner seg i ved at de også må forholde seg til en alternativ ekstrem fremstilling av en svært annerledes fremtid. Slik åpnes det opp for å se ulike fremtider, identifisere trusler og muligheter som samlet gir et større handlingsrom og også større fleksibilitet i møte med uventede hendelser.

Grenser for vekst. Forskningspolitikk nr. 1/2022 trekker også frem fremtidsstudien «Limits to Growth» som ble lagt frem for 50 år siden. Denne slo i sin tid fast at vi lever på en planet med begrensede ressurser. Det var ikke ukontroversielt tidlig på 1970-tallet. Det rådende verdenssynet var at god samfunnsutvikling krevde fortsatt vekst. I Norge var vi ved starten av vårt oljeeventyr. Studien ble slaktet av tre økonomer i New York Times Literature Review og kalt et kommunistisk komplott. Norske Jørgen Randers som var en av forfatterne av rapporten mener at denne anmeldelsen bidro til å gjøre rapporten kjent. Den solgte 3-4 millioner eksemplarer og ble oversatt til 36 språk. Vi er nå midtveis i den krisen som rapporten varslet. FNs klimarapport fra 2021 slo fast at vi ikke lenger kan fortsette som vi har gjort. Finansmiljøene er blitt mer opptatt av bærekraft og grønne muligheter. Sirkulærøkonomi må bygges inn i næringslivets forretningsmodeller.

Innovasjon, økonomisk vekst og feministisk økonomi. Innovasjoner som garanterer økonomisk overskudd er sikret finansiering. Slik er innovasjon i dag knyttet til økonomisk vekst. Når vekst ikke lenger er bærekraftig, slik «Limits to Growth» slo fast for 50 år siden og FNs klimarapport bekrefter det i dag, må vi tenke nytt om innovasjon. Her mener noen at vi kan hente inspirasjon fra «feministisk økonomi». Den retter søkelyset mot det som blir utelatt når tradisjonelle økonomer regner på verdiskaping. Typisk verdiskaping som ikke regnes med er husarbeid og ulønnet omsorgsarbeid, arbeid som typisk blir utført av kvinner, derfor begrepet «feministisk økonomi», og orientering mot teknologi og metoder som har som formål å sette mennesker i stand til å leve gjennom frivillig og gjensidig samarbeid med andre. I Norge kan vi kanskje også inkludere frivilligheten i foreninger, lag og vel. Her er jo også barn og menn involvert. Filosofen Ivan Illich er et navn når "feministisk økonomi" skal forklares. Hans forestilling er at vi er kommet til et punkt i utviklingen der fortsatt vekst skaper større ulemper enn fordeler slik at fortsatt vekst blir uøkonomisk. Bilen, stadig flere og stadig lengre bilkøer er en illustrasjon på slik vekst. En ny innovasjonspolitikk som tar hensyn til slike faktiske fenomener i samfunnsliv og samfunnsøkonomi er nødvendig.

Fra Forecast til Future Studies og Forward looking. «Forskningspolitikk» tar også opp politikkutvikling i komplekse samfunn som tema. Fremsynstilnærmingene må videreutvikles og spesialtilpasses det politisk-administrative landskapet, er budskapet her. I Finland vil man nå ta i bruk politisk foresight i politikkutviklingen. I et googlesøk fra 2010 fikk Foresight 4 740 000 treff. I 2022 ga samme søk 47 600 000 treff, så Finland er opplagt på sporet. Andre fremsynsteknikker eller søkeord som har hatt eksplosiv vekst som søkeord frem til 2022 er «Future studies», «Forward looking, «Scenario» og «Futures thinking». «Futures literacy» er helt nytt søkeord i 2022. Her er det bare å gå i gang med oppdateringen for de som har som mål å henge med. Og hva med "Forecast". Litt utdatert men fortsatt søkeord innen politikk og teknologi.

Mer om fremtidsstudier på denne bloggen. Forskjellige innfallsvinkler til studier av fremtiden er presentert i andre poster på denne bloggen. Perspektivmeldingen som ble lagt frem i fjor så 40 år frem i tid og var først og fremst bekymret for en relativ økning i antall pensjonister i forhold til befolkningen totalt. Erik Solheim var i Kina, også i fjor, og kom hjem og var opptatt av trender. Å identifisere slike er, eller var, også en teknikk for å utvikle tanker om fremtiden. Megatrender, scenarier og PEST er andre metoder for tilnærming til fremtiden. Grønne byer og Smarte byer var for 10-15 år tilbake del av en fremtidsvisjon. Byer skulle bli intelligente, smarte og grønne. Nyere forskning viser at de smarte byene ikke ble så smarte. Henry Pascal var først og fremst lederinspirator, men et av hans budskap om Fads og Døgnfluer er kanskje også relevant i forhold til fremtidsstudier. Han skrev om nye teorier og metoder som ledere stadig måtte forholde seg til og som skapte forvirring og forstyrelser. Fremtidsstudier har kanskje også sine døgnfluer. Robert Sternberg har introdusert begrepet adaptiv intelligens (AI) som et motstykke til IQ. Skal vi redde verden er det mennesker med AI vi trenger hevder han. Kanskje også en relevant kommentar til fremtidsstudier.

Perspektivmelding og andre perspektiver

 

Unge Venstres leder, Sondre Hansmark, skrev lørdag 13. februar i Dagens Næringsliv: «Jeg er bekymret for min generasjons velferd. Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldregenerasjonen forsyner seg sjenerøst fra Oljefondet», eller som han skriver lenger nede «Vi kan ende opp med å bli generasjon null pensjon fordi foreldrene våre bruker opp sparepengene våre.» Foranledningen var selvsagt presentasjonen av «Perspektivmeldingen» dagen før.

Perspektivmeldingens «perspektiv» er fram til 2060. Det er 40 år frem dit. I dag står det fire personer i alderen 20-66 år bak hver person over 67 år. I 2060 vil det kun stå to i yrkesaktiv alder bak hver person i pensjonsalder, ifølge perspektivmeldingen. Og hva må man gjøre når utsiktene er slik mot 2060? Flere må ut i jobb i privat sektor. Man må få mer ut av ressursene i offentlig sektor. Trenger man en perspektivmeling med 40 års fremsyn for si dette? Dette er jo overskriftene i den politikken regjeringen Solberg har ført siden den ble innsatt, med reformer på løpende bånd samtidig som man har bremset med den såkalte Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen.

Førti års fremsyn er en vanskelig øvelse. Førti år tilbake i tid var vi i 1981. Oljealderen i Norge var begynt ca. 10 år tidligere, men det var enda 15 år fram til de første «sparepengene» ble satt inn i Statens pensjonsfond utland. I årene rundt dette 10-årsskiftet arbeidet jeg først i Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) og deretter i Miljøverndepartementet. Et av områdene jeg ble engasjert i var myndighetenes forberedelse til møtet med en ny næring, fiskeoppdrett, senere havbruk. Den første virkelig bærbare PCen, «laptopen» var nettopp lansert. Men det var enda 10 år frem til første versjon av World Wide Web ble gjort tilgjengelig, jeg fikk den første mobiltelefonen som det var mulig å putte lomma, og enda mer enn 20 år til første versjon av Facebook ble lansert på Harvard. Det var mer enn 10 år frem til EØS-avtalen kom på plass. Litt mer lokalt og jordnært. Akers mekaniske verksted var under avvikling og ble nedlagt i 1982. Første byggetrinn av det vi i dag kjenner som Aker Brygge var ferdig i 1986. Hverken SSB eller Finansdepartementet er i stand til å fange opp slike samfunnsendringer i sine fremskrivninger. Ingen andre heller. Det er lite trolig at ikke de neste 40 år vil gi oss nye overraskelser som bringer oss videre. Bare tenk på pandemien og hva den har bragt med seg.

Så tilbake til Sondre Hansmark. Innlegget hans legger seg inn i en rekke av andre innlegg fra politikere, gamle som unge, der temaet er oppkonstruerte motsetninger mellom generasjoner eller mellom yrkesaktive og pensjonister. Sondre Hansmark «Frykter at foreldrene våre bruker opp sparepengene våre». Hva mener han med det? «Foreldrene våre» har sine "egne sparepenger", spart opp gjennom pensjonsavtaler med arbeidsgivere og med staten, som krever inn medlemsavgift og arbeidsgiveravgift for å dekke sine utgifter til Folketrygden. I tillegg bidrar staten over statsbudsjettet som er skattefinansiert. Og når "Foreldrene våre" blir pensjonister betaler de fortsatt skatt av pensjonen de mottar, og forblir skatteytere helt frem til de dør. Når ungdomspolitikere i liberalist-partiet Venstre blir mer opptatt av om sparepengene rekker enn av fremtidsutsiktene i sin alminnelighet da er det ikke mye å se frem til. Og han er ikke alene. Norges fremste planøkonom, Kristin Clemet, hun som har alle svarene til enhver tid, er også ute i Dagens Næringsliv 15. februar med tre lite lystige scenarier.