Hva skjer i Kina – Strammer inn på alle fronter, men når de klimamålene?

Kina lanserte nylig en ny klimaplan. Med sine kullkraftverk og annen aktivitet er Kina største bidragsyter til CO₂-utslipp globalt. Er det mulig å balansere fortsatt økonomisk vekst og velstand mot god helse og levelig klima? Kinas svarer med sin økologiske sivilisasjon og med «Felles velstand» som nytt slagord i sin politiske visjon. 

Kina lanserte i sommer en ny klimaplan med mål og tiltak for å begrense global oppvarming, men også med adresse klimatoppmøtet i Glasgow 1. – 12. november. I Kinas plan lanseres et kvotesystem som skal gjøre Kina CO₂-nøytral innen 2060. Toppen for CO₂-utslipp fra Kina skal være nådd i 2030. Denne planen vil gjøre Kina til verdens største marked for CO₂-kvoter. EU har som mål om å nå CO₂-nøytralitet innen 2050. I desember 2015 ble man gjennom avtaleforhandlinger på Klimakonferansen i Paris enig om å forsøke å begrense økningen i den globale gjennomsnitts-temperaturen til 1.5⁰ over det førindustrielle nivået tidfestet til 1850. Økte CO₂-utslipp skyldes i all hovedsak endringer i arealbruk, industriell virksomhet og bruk av olje og kull til el-kraftproduksjon og transport. CO₂-innholdet i atmosfæren har økt fra ca. 275 ppm i 1850 til ca. 425 ppm i 2020.

Kina er med sine kullkraftverk og annen aktivitet største bidragsyter til CO₂-utslipp globalt, ca. to ganger EU og India til sammen og dobbelt så stor som USA. Utslippene i USA og EU er stabile eller på veg ned. Kinas er fortsatt økende. Målet om økningen på 1,5⁰ ble satt fordi 1⁰ var uoppnåelig allerede i 2015. EU besluttet derfor senere at 2⁰ var et mer realistisk mål, noe FN sluttet senere sluttet seg til. De fleste internasjonale vurderinger av Kinas plan for utslippsreduksjon er at den ikke vil gi de nødvendige bidrag til å bremse økningen av innholdet av CO₂ i atmosfæren.

Hvordan balansere fortsatt økonomisk vekst og velstand mot god helse og levelig klima? Et av Kinas største dilemmaer for tiden er hvordan man skal balansere ønsket om fortsatt økonomisk vekst mot hensynet til miljø, folks helse og klimaforandringer. Kanskje er det dette som er bakgrunnen for de innstrammingen vi nå ser i Kina. Vi hører at Xi Jinping mener at de rikeste er blitt for rike. Kina har ifølge økonomimagasinet Forbes 626 dollarmilliardærer. Disse har fulgt Deng Xiaopings uttalelse på 1980-tallet om at noen må bli rike først. Og rett nok: Inntektene til gjennomsnitts-kineseren har økt enormt de siste 20 årene, men noen er så absolutt blitt rike først. Den ene prosenten av kinesere som er helt på toppen eier over 30% av innbyggernes samlede formue.

Kinas økologiske sivilisasjon. Kinas femårsplan fra 2016 stilte langt strengere miljøkrav enn tidligere planer. Det ble satt mål for reduksjon i energiforbruk og utslipp av klimagasser. Den «økologiske sivilisasjon», som da allerede var vedtatt som del av Kinas grunnlov, skulle realiseres. Ideen bak «Den økologiske sivilisasjon» synes å ha vært å konstruere en opplevelse av kulturell og nasjonal kontinuitet. Kina plasseres i verdens sentrum med henvisning til landets mer enn 2000 år gamle sivilisasjon og tradisjonelle filosofiske arv som del av løsningen for Jordens fremtid. En løsning der markedsøkonomi og velstand fortsatt kan utvikle seg i positiv retning ved at vitenskap og teknologi finner løsninger på utfordringen knyttet til forurensninger og miljøforringelse. Kina har allerede levert bidrag gjennom teknologiutvikling og omstilling av egen industri. Man har demonstrert at nye former for allianser og samarbeid mellom staten og forretningsvirksomheter kan føre til innovasjoner man ellers ikke ville kunne løfte frem.  Samtidig har man fått demonstrert at også autoritære regimer kan etterkomme borgernes behov når forutsetningene er til stede.

Nå er «Felles velstand» nytt slagord i Kinas politiske fremstilling. Xi vil regulere de høyeste inntektene ved å føre større andeler av inntektene tilbake til samfunnet. Økt selskapsskatt og eiendomsskatt kan være blant virkemidlene. Samtidig gjennomføres det en omfattende omveltning i Kinas teknologiindustri. Det er her de aller største formuene finnes. Børsnoteringer er blitt stanset slik det skjedde med Alibabas eierselskap Ant Group. Det er innført en rekke reguleringer for denne industrien rettet mot å unngå monopoldannelser. Tiltakene har vært så omfattende at det er reist spørsmål om ikke Xi er i ferd med «å drepe gåsen som legger gulleggene». Internasjonalt, i finansmiljøene, er man bekymret for børsverdien av kinesiske selskaper, som i mange tilfeller stuper. Investorer og spekulanter taper penger. Men omstillingen stopper ikke her. Kasinoene i Macau er stengt midlertidig med henvisning til manglende regulering og overvåking. Macau var før nedstengningen verdens største kasinoby med omsetning som var seks ganger den i Las Vegas. Tiltakene i Kina omfatter også persondyrking av underholdningsindustriens «stjerner». Idoler fjernes fra internett. Kina går sine egne veier.